00-tallet var tiåret da litteraturen for alvor forelsket seg i ideen om sosialdemokratiet som eksistensielt vakuum: følelsen av at den beste av alle mulige verdener også er den minst virkelige. Er virkelighetslengselen nå dratt til bristepunktet?
I ett tiår har jeg vært litteraturkritiker. I strømmen av alt av nytt og gammelt, alt forutsigbart og overraskende, alt begeistrende, irriterende, oppløftende og nedslående jeg har lest, har jeg latt jeg latt meg forundre over hvor ofte den går igjen, en bestemt måte å beskrive tilværelsen på: den er så uvirkelig. Tanken er ikke bare en gjenganger i den typiske debutroman: ”Dette føles ikke helt virkelig. Hvorfor gjør det ikke det? Jeg sitter her. Dette er mitt liv.» (Frank Lande, Frank Lande), men også hos de mest etablerte forfattere: ”Alt var bare kulisser. Kulisser over det virkelige” (Hanne Ørstaviks 48 rue Defacqz). Om man da ikke på nynorsk lengter ut av ”vilniset av sjølvrefleksjon” og inn i ”RØYNDA” (Gunhild Øyehaug, Vente, blinke) med store bokstaver.
Poeten Cathrine Grøndahl har hevdet det som et generasjonskjennetegn: «Hvis det finnes en felles sensibilitet blant unge forfattere i dag, så er det en følelse av uvirkelighet. En nummenhet overfor omgivelsene, en opplevelse av at verden er uangripelig” (Alf van der Hagen, Dialoger 3). Selv det aller største og mest omtalte forsøket på å ta virkeligheten ved hornene litterært, sprang ut av en dyp følelse av å leve et uvirkelig og inautentisk liv, med tilsvarende omstokk av de etter hvert så velbrukte begrepene: ”For oss har alt blitt snudd på hodet, for oss er det virkelige uvirkelig, det uvirkelige virkelig” (Karl Ove Knausgård, Min kamp 1).
Det ugjennomtrengelige. Litteraturen vil selvfølgelig alltid være opptatt av spørsmål som: Hva er virkelighet? Hvordan nå den, snakke om den – og ikke minst: hvordan skrive den? Den numne følelsen av et filter mellom virkeligheten og opplevelsen av den, er også en grunntone i selve moderniteten. Likevel er den norske samtidslitteraturens fascinasjon for uvirkeligheten ikke uten distinkte særtrekk. Følelsen av frakobling knyttes for eksempel ikke bare til et generelt høyt velstandsnivå, som mange i Vesten deler, men også til en særegen sosialdemokratisk dimensjon, der velferdsstatens trygghet bidrar til en ekstra vektløshet; frihet fra enhver risiko.
Ved inngangen til 00-tallet skapte Erlend Loe i L (1999) tiårets litterære soundbite med påstanden om å representere generasjonen ”som ikke bygde Norge». Men nær to tiår før Loe skildret Norge som et «oppussingsobjekt», der ”det eneste som gjenstår er vedlikehold og reparasjoner», beskrev Solstads gymnaslærer Pedersen en nesten likelydende smerte over å leve i «det best tenkelige av alle tenkelige samfunn»:
Hva var dette for ei oppgave, å administrere dette samfunnet, som nærmest gikk av seg sjøl, mot høyere og høyere velstand, og bedre og bedre forutsetninger for den enkelte? Det er et av de trekk ved det norske etterkrigssamfunnet som er egna til å forbause, at sjølve barna til det norske velferdssamfunnet, sjølve dets store drøm, den ungdommen som fikk sin utdannelse i 1960-åra, og slettes ikke var utakknemlig for det, hos oss utvikla det seg en tristhet i sjelen. Vi skulle ikke brukes til noe. (Dag Solstad, Gymnaslærer Pedersen, 1982).
Å administrere det andre har skapt lyder omtrent like fristende som å pusse det opp. Så synes da også Pedersens tristhet i sjelen å ha gått i arv fra ”sjølve barna til det norske velferdssamfunnet” til velferdssamfunnets barnebarn.
Risiko. For, selv om de gis stemme innenfor ellers vidt forskjellige litterære prosjekter, er det forbløffende hvor likt det eksistensielle utgangspunktet tross alt klinger hos en rekke litterære hovedpersoner fra flere ulike forfattergenerasjoner. Ikke bare hva gjelder synet på den ”ubegripeleg eksotiske” (Carl Frode Tiller) eller ”ugjennomtrengelige” (Solstad) karakteren til dette overflodssamfunnet. Den materielle kvelningsfornemmelsen innebærer også noen bestemte psykologiske konsekvenser, ikke bare en tristhet i sjelen, men også et behov for ved substitutter ”å få stadfesta at ein, trass i det trygge, gjennomkontrollerte og kjedelige livet som nordmann, eksisterer og er i live” (Tiller, Bipersonar).
Ja, kritikken av sosialdemokratiet som ”en stor byggetomt som vi har glemt at det skal bygges noe på” synes faktisk å være nesten like gammel som sosialdemokratiet selv (Aasmund Brynildsen, Til forsvar for mennesket, 1967, sitert etter Jonas Bals, ”Kartet og terrenget” i Vagant 4/11). Allerede i 1946 reflekterte Agnar Mykle over hva ungdommen skulle ta seg til i verdens tryggeste sosialdemokrati. Ett år etter krigens slutt spør han om man «opprette fallskjermtårn rundt om i landet» for at ungdommen skal oppleve litt spenning, og bli frie fra sin «sykdom i sjelen»? (Willy Dahl, Mykle og Bergen). Et halvt århundre senere er fallskjermklubber et selvfølgelig innslag i hver en bygd. Og i litteraturen møter vi alt fra krigsturister som plukker avrevne kroppsdeler som suvenirer (Erik Bakken Olafsen, Turisten), til rebeller som veksler mellom å flørte med nazisme og pedofili, og å stappe agurker opp i anus (Abo Rasul, Macht und Rebel), for å føle at de er til.
I sin opprinnelige form fremstår ideen om det uvirkelige ved den skandinaviske tilværelsen en kritikk av materialismen: Mer ånd! I et større historisk perspektiv kan likevel denne typen abstrakte lidelser (”Jeg forsto hvordan folk led både virkelig og abstrakt samtidig, av både virkeligheten og abstraksjonene” (Thure Erik Lund, Grøftetildragelsesmysteriet), lett få anstrøk av et eksistensielt luksusproblem man bare kan unne seg i den ytterste velstand – tomheten på toppen av velferdskransekaka. Det ville ikke være vanskelig å lese Abo Rasuls misantroper opp mot det forrige århundreskiftets dekadanselitteratur: Macht und Rebel som 2000-tallets Trætte mænd. Som den historiske dekadansen kan heller ikke denne litteraturen leses entydig: Den går ikke kritikkløst inn i uvirkeligheten, men drømmen om litt virkelig lidelse som motgift mot uvirkeligheten skildres heller ikke uten fascinert identifikasjon med det som beskrives.
Nesten som på film. Kritikken av den sosialdemokratiske idyllen har altså lange tradisjoner. Men enkelte elementer i den samtidslitterære uvirkeligheten er klarere knyttet til vår tid.
I Abo Rasuls /Matias Faldbakkens Skandinavisk misantropi, som i ettertid fremstår som noe av et nullpunkt for mange av 00-tallets tankestrømninger, blir Skandinavia fremstilt som uvirkelighetens avantgarde:
Hva er en skandinav? En skandinav er en person som til daglig lever i spennet mellom to vesensforskjellige følelser: Følelsen av usårbarhet: jeg kan ikke skades (av det jeg ser på tv) – og følelsen av utilstrekkelighet: jeg har ikke mulighet til å påvirke (det jeg ser på tv) (Unfun).
En slik følelse av mediert uvirkelighet kan knyttes til et av de mest typiske trekk ved bevissthetsskildringer i nyere norsk romanprosa: Knapt kan de litterære hovedpersonene tenke på sitt eget liv uten at bilder fra film, tv, reklame og populærkultur presser seg på. Boktitler som Vidar Kvalshaugs Nesten som på film (1998) og Olaug Nilssens Få meg på for faen (2005) gir i få ord uttrykk for et typisk trekk ved samtidsromanens skildring av indre liv: tanken på livet som en slags audition til en mediert virkeliggjøring. Så diametralt motsatte skikkelser som Abo Rasuls «voldsintellektuelle» gutter og Hanne Ørstaviks magre heltinner har faktisk noe til felles i sine autentisitetslengtende liv: snutter av reklamer, bilder fra de mest makabre pornofilmer fra nettet, presser seg på og preger deres tanker, om de vil eller ei (finnes ikke ekte lidelse, får man fantasere den frem).
Selv hos en mer tradisjonelt realistisk forfatter som Frode Grytten kan siteringstrangen og de mange referansene til film, pop og kunst leses som uttrykk for en underliggende tese om livet som kopi og imitasjon. Det «Media Thule» Kjartan Fløgstad ga navn til i Det 7. klima er ingen postmoderne fantasi, men helt alminnelig psykologisk realisme. Når slike virkelighetslengtende skikkelser møtes i en romantisk komedie av sin tid er det ingen overraskelse at selv kjærlighetserklæringene får form av ironiske referanser til film og amerikansk selvhjelpslitteratur (Gunhild Øyehaug, Vente, blinke) – mens fortelleren zoomer inn på hovedpersonene som gjennom det tenkte kameraøye de hele tiden betrakter sine liv gjennom.
Fra innhold til form. I mye nyere fiksjonsprosa fungerer virkeligheten altså som et mantra som skal mane bort uvirkeligheten. ”Virkeligheten” slik begrepet benyttes i denne litteraturen, refererer oftere til et mytisk sted – en fantasi om hvordan ting kan bli (utopier), har vært (regresjon) eller burde være (drøm) – enn til noe håndgripelig i personenes umiddelbare omgivelser. Virkeligheten og livet er alltid et annet sted.
I løpet av 00-tallet slår den selvbiografisk eksperimentelle, dokumentarisk overskridende tendensen i internasjonal kunst og litteratur med full kraft inn i den skandinaviske litteraturen. I Norge begynner det forsiktig med bøker som Nikolaj Frobenius Teori og praksis og Dag Solstads 16.07.41 (der tydelige fiksjonsmarkører, som å se engler ut av flyvinduet, fremdeles eksisterer rundt det selvbiografiske spillet). Men i Tomas Espedals «notatbøker» radikaliseres drømmen om en tekst uten grenser mellom fiksjon og ikke-fiksjon i drømmen om «den store altomfattende boken; han drømte om den, også om dagen, når han ryddet i huset, når han vasket klær og hengte dem opp på klessnoren, når han kjørte bil og når han satt ved skrivebordet, han drømte om den umulige boken» (Imot kunsten). Boken som skal være fullstendig fri og romme alt, slik at skittentøyvask og roman blir ett – slik den også skulle bli det Karl Ove Knausgårds selvbiografiske og sannhetsutopiske kamp.
I denne typen virkelighetseksperimenterende litteratur gjøres drømmen om det virkelige ikke bare til et tema, men til et spørsmål om form: Kanskje kan følelsen av autentisk nærvær oppnås om elementer fra den forjettede virkeligheten blir en del av den kunstneriske formen?
Min kamp. For det er neppe mulig å komme unna Min kamp når denne utviklingen skal oppsummeres. Fortelleren i Min kamp beskriver i likhet med mange andre litterære hovedpersoner hvordan han plages av en lammende selvbevissthet som får ham til å føle seg kunstig i nær sagt alle situasjoner. Lidelsen ved det inautentiske skildres som en individuell erfaring med høyst personlige årsaker – men knyttes i de mange essaypassasjene også til både sosialdemokratisk vektløshet og mediert uvirkelighet: ”Tankene våre er overflommet av bilder av steder vi aldri har vært på, men likevel kjenner, mennesker vi aldri har truffet, men likevel er fortrolige med, og langt på vei lever våre liv i forhold til. Følelsen det gir av at verden er liten, tett omsluttet om seg selv, uten åpninger mot noe annet, er nesten incestuøs”.
Eksistensen er – bortsett fra i korte, overskridende glimt av forelskelse, fødsel og død – uvirkelig. Men boken han skriver er virkelig. Gjennom å vise frem regien skal maskene falle. Det foreløpig siste stoppested for uvirkelighetens avantgarde synes å være den sannferdige og virkelige gjengivelsen av uvirkelighetsfølelsen.
Men i sin utopiske sannhetsjakt fremstår KOKs karakter i Min kamp faktisk, med alle sine personlige særegenheter, også som noe av et konglomerat av alle samtidslitteraturens skikkelser i én: en som favner narsissisme, hyperrefleksjon, klisjéskrekk, frykt for å bli sett og en lengsel etter det samme; en sterk skepsis til alle overleverte sannheter, koblet med en enda sterkere lengsel etter nettopp slike faste holdepunkter, og etter en påstått enklere før-moderne tid. Der en forfatter som Carl Frode Tiller i Innsirkling skildrer mange av de samme lidelsene gjennom et kollektiv av ulike stemmer, samler Knausgård alle problemene i én og samme person. Hvis Tiller er uvirkelighetens sosiolog er Knausgård dens skald.
Med alle sine personlige idiosynkrasier, vaker det ferdige verket mellom det mellom det følte og det tenkte, mellom det naive og det gjennomskuende, mellom utopi og desillusjon, uten å kunne la seg bestemme endelig som verken ideologisk mystifikasjon eller konsekvent kulturkritikk.
Min kamp var da også sterkest der den romanmessige tråden var spunnet rundt klassiske temaer som Proustsk minnearbeid og terapeutisk oppgjør med en undertrykkende far, i de første bindene. Jo mer verket ble en konseptuell øvelse i å si det som det er, gjengi hver minste detalj, jo mer ble dets estetiske kraft svekket. Innebar slutten på Min kamp også slutten for virkelighetslengselen som sjangeroverskridelse?
En farlig tanke. For min egen del kom følelsen av at noe var ved veis ende, da jeg leste en bestemt setning, i en bestemt bok. Høsten 2011 sto Karl Ove Knausgård også som utgiver av Geir Angell Øygardens 1100 sider lange Bagdad Indigo, et gigantisk stykke virkelighetslengtende litteratur i sakprosaform. Mellom bokens mange refleksjoner om flukten fra den skandinaviske mangelen på risiko og fellesskap, sto et sitat fra nettopp Erlend Loes L, en passasje som leder opp til sentensen om generasjonen som ikke bygget landet, men som ikke huskes like godt:
En gang iblant tenker jeg at vi kanskje skulle hatt oss en fiende. En skruppelløs faen som ødela tingene våre og truet oss på livet fra tid til annen. En riktig jævel. En lumsk faen som kanskje gjemte seg i skogen. En vi ville banke opp. Sammen. Gå ut i skogen for å banke ham.
Overnatte i skogen. Mangle noe. Løsne skudd. Bli skadet. Hjelpe hverandre.
Hjelpe hverandre. […] Gå gjennom gatene og rope. Omfavne noen tilfeldig forbipasserende. Kanskje skrive et dikt om mødrene våre. Og fedrene.
Det er en farlig tanke. Jeg tenker den bare av og til.
Gjensynet med sitatet satte en støkk i meg. For Øygarden siterer Loes ”farlige tanke” uten å nevne at den ”jævelen” som hovedpersonen i L lengter etter, for svært mange nordmenn ble en tragisk realitet i 2011. Bagdad Indigo utgis i november 2011, med sitatet fra L som sannhetsvitne, tilsynelatende uten at forfatteren spør seg om hvorvidt hans tese om at ”Lite har skjedd i Norge etter 1945. Ingenting som ryster oss” nå fremstår verken historisk korrekt eller eksistensielt treffende. Setningene fra L, med sin fantasi om vold som motgift mot uvirkeligheten, så utbredt som de er i 00-tallets litteratur – disse setningene ville simpelthen ikke latt seg skrive på samme vis i dag.
Historisk. Lest i dette lyset kan det se ut som om litteraturen om den uvirkelige norske samtiden har begynt å anta karakter av historiske tekster, situert i en bestemt kulturell kontekst vi i skrivende stund har tatt et lite skritt bort fra.
Når ideen om overskridelser i virkelighetens navn for øyeblikket synes å ha tatt et steg vekk fra samtidskulturens aktivt pulserende kjerne, tror jeg grunnene finnes både innad i litteraturen – knyttet til ”virkelighet” som mantra for sjangereksperimenter – og utad i samfunnet – knyttet til ”uvirkeligheten” som samfunnsdiagnose.
1) For det første har de sjangeroverskridende eksperimentene med virkelighetsreferanser rent litterært antakelig blitt tatt så langt som de kan. Det meste er gjort, og det er gjort godt, av forfattere som Espedal og Knausgård. Når disse forfatternes bruk av egne navn og dokumentariske virkelighetseffekter, kunne virke så sterkt som de gjorde, var det foruten tekstens allmenne kvaliteter, også et uttrykk for at man støtte mot, prøvde ut, og skrev seg opp mot en usynlig, men merkbar grense. Den spenningen er vanskelig å gjenskape nå. For disse bøkene har selv bidratt til å endre det litterære klimaet de blir lest innenfor. Det finnes ikke mye kraft i en overskridelse alle er enige om er relevant, legitim, ja sågar helt alminnelig.
2) For det andre har ideen om det sosialdemokratiske samfunnets numne uvirkelighet blitt utfordret, fordi historien tok en uventet vending. Hvis vi betrakter litteraturen som uttrykk for hva vi samlet kan klare å forestille oss, blir det klart at det som var mulig – og vanlig – å forestille seg før, nå er blitt overskredet, at rommet for hva som faktisk kan tenkes innenfor ideen om det sosialdemokratiske samfunnet er utvidet og endret.
Et underliggende premiss i mye litteratur og kunst i Skandinavia, ikke sjelden et uttalt kunstnerisk program, er en tanke om at kunstens oppdrag er å stille spørsmål ved den sosialdemokratiske tryggheten. Ideen om å bore i den tilsynelatende idyllen ligger nok også bak mange av skildringene av sosialdemokratiets polstrede uvirkelighet. Automatikken i og noen av formuleringene av en slik kulturkritisk impuls settes nå på en prøve.
Men ser man nærmere etter har kunstneriske fremstillinger av sosialdemokratiet som uvirkelig eksistensielt vakuum preget hele velstandsepoken. Med så dype røtter er det ingen grunn til å tro at denne tenkningen med ett skulle opphøre, at én manns verk skulle gjøre at vi aldri mer skulle våkne opp og igjen føle den samme tomheten, de samme lengslene – og at kunstnere igjen ville gripe fatt i dem, sette nye, andre og forhåpentligvis treffende ord på dem.
I lys av både det siste årets hendelser og i lys av litteraturens egen uttømming av virkelighetsbegrepet, har uvirkelighetsdiagnosen imidlertid blitt tydeligere som nettopp det: en idé og ikke en sannhet. En kulturell forestilling som kan analyseres og diskuteres — og ikke bare en individuell erfaring som kan oppdages og relanseres på nytt og på nytt.
Teksten er basert på boken Herfra til virkeligheten. Lesninger i 00-tallets litteratur og ble først publisert i Morgenbladet 1. juni 2012.
