1.
W.G Sebald var en ”hit” i litterære kretser da jeg arbeidet med ”Tredje person entall”. Verket ”Austerlitz” var mye omtalt og utropt som verdenslitteratur. Finn Skårderud snakket på NRK spesielt om hvordan Sebald tematiserer spørsmål som: Hva vil det si å fastholde fortid? Hvordan bruke språket i søken etter erindring?
Problemstillinger jeg selv balet med. Jeg oppsøkte boken og ble sterkt berørt, i likhet med kolleger. I ”Austerlitz” har Sebald innmontert en rekke personlige fotografier. Et fenomen som straks bredde om seg. Sebald var blitt litterært felleseie.
2.
I Bokvennen 3.2011 skriver Stig Sæterbakken esseyet ”Visst stjeler jeg! Jeg stjeler som en ravn!
Her forteller han om et virke som litterær tjuv jeg tror de fleste forfattere kan kjenne seg igjen i. Han drøfter forskjellen på det han kaller den passive og den aktive beundringen for kolleger. Den første metter, den andre gjør ham sulten: ”Som om jeg knapt kan lese en side uten at det er en setning eller et bilde eller en særlig presis betraktning som lyser imot meg og som minutter senere er skrevet inn, mer eller mindre ordrett, i min egen tekst, medbringende det lyset som gjorde at jeg fant det.” Sæterbakken nevner flere eksempler på slik bokstavelig inspirasjon fra sitt forfatterverksted. En artikkel alle burde lese som interesserer for hvordan forfattere forholder seg til andres tekster, eller som Sæterbakken selv skriver: ”De som, hvis jeg står fast, eller tråkker feil, eller går meg vill, hjelper meg på rett vei igjen.”
3.
I ”Tredje person entall” skriver jeg om da Hulda Kråkefjær drikker seg full første gang. Hun er alene på et gårdstun: ”Månelys over jordene og hestene i skumringen, står som de står når det regner, mule mot mule, som hun vil stå i regnet når det regner, på en bred og saftig slette, kjenne kroppen suge alt det svale, sterke, våte, som siler i strie strømmer over ansikt, hår og hender, ligne skogen slik den suger som et barn av himlens bryster, går ut og finner flaskene i posene under Karis busk, legger seg ned i gresset ved siden av dem, drikker, ser mot himmelen, blir gjennomvætet, litt etter litt, og så båret, båret.”
Andre strofe av Astrid Hjertenæs Andersens dikt ”Hestene står i regnet” går sånn:
”Stå og kjenne kroppen suge
dette svale, sterke, våte,
som i strie strømmer siler
over ansikt, hår og hender.
Likne skogen der den suger,
Som et barn, av himlens bryster.
Likne sletten, full av sødme,
sitrende av fromt begjær”
Dette diktet har fulgt meg siden jeg leste det som ung. Bilder fra det er med i et titalls av mine bøker. Diktet så integrert i meg at det bare kommer, like naturlig å bruke som all annen virkelighet. Andre vet muligens ikke at det fins. Skulle jeg i min egen tekst, lagt til et ”som det står i Astrid Hjertenæs Andersens dikt”, av sikkerhetshensyn, så ville jeg for det første ødelagt scenen, for det andre ville det dukke opp slike referanser på annen hver side, ikke bare i mine romaner.
Bjørn Kvalsvik Nicolaysen nevner selv hvordan hans læremester Georg Johannesen foraktet leserne sine fordi de ikke forsto at nesten alt han skrev var sitat av andre. Da kan vel ikke Johannesen ha lagt ut så mange hint?
4.
”Tredje person entall” er som alt jeg har skrevet, påvirket av alle jeg har lest. Men ikke mer av W.G. Sebald enn at det korte avsnittet inspirert av ham kunne gått ut uten at det ville forandret den 426 sider lange tekstens karakter.
Dette innlegget var også publisert i Stavanger Aftenblad fredag 6. januar 2012.
