Gladvold

Jeg er sjokkert over hvor vanskelig det er blitt å sjokkere folk nå for tiden.

Flere av mine favorittfilmer inneholder en scene hvor et hode går i knas: Goodfellas, De ubestikkelige, Wild at heart. Jeg liker disse filmene, ikke til tross for volden, men på grunn av den. Det er noe befriende forferdelig med scenen i Robocop hvor håndlangeren Antonowsky først blir badet i etsende syre så kjøttet renner av kroppen, og deretter påkjørt så han skvetter i alle retninger. Scenen i Evil Dead 2 hvor Ash sager av sin egen hånd med motorsag og den løse hånden fortsetter å angripe ham, er frydefullt og komisk grusom. Derimot kan jeg betakke meg for Hostel og Wolf Creek og annen torturporno. Jeg vil ikke se langsom lemlestelse av forsvarsløse, om den er aldri så fiktiv. Men ellers er jeg åpen for blod og gørr.

Ekte vold frastøter og skremmer meg. Filmvold er også guffent, men det er trygt, og derfor oppsøker jeg den. Det er som forskjellen mellom å kjøre av veien og å ta berg-og-dal-bane.

For noen uker siden reagerte jeg likevel på underholdningsvold. Det rare er ikke at jeg reagerte. Det rare er at ingen andre gjorde det.

Ylvis kommer inn på scenen under Gullruten. Iført matrosdresser synger de Pie Jesu tostemt. Så stanser de og begynner å krangle om stemmene. Krangelen blir til knuffing, som blir til slåssing. De første dråpene neseblod er bare et forvarsel om det kommende blodbadet, hvor Bård maltrakterer Vegard i levende sakte film: Klemmer øynene inn i skallen på ham, slenger hodet hans i gulvet, sager over en arm, kjører en motorsag gjennom skulderen. Det var overraskende, morsomt og ekstremt voldelig. Kona mi måtte ta pyseputa til hjelp. Jeg lo først, så ble jeg sittende og måpe. Det var som om sketsjen beveget seg helt til ytterkanten av hva humor kan være, men i stedet for å bøye av bare fortsatte rett fram.

Jeg har sett Ylvis på scenen to ganger og ledd så kjeven verket. De kan kunsten å holde på for lenge: Å lage noe som er bra nettopp fordi det ikke anerkjenner grenser. Pie Jesu-nummeret er morsomt fordi det er drøyt. Det er i slekt med Monty Pythons oppkastsketsj og blodsutgytelsene i Evil Dead 2 og tryllekunstnere; den gruppen scenekunstnere som fremfor noen er kjent for å skjære i mennesker, da helst kvinner, og det med sag, stilisert og blodløst. Ylvis, derimot, tar den sorten realistisk mishandling jeg ikke hæler å se, og omdanner den til et virtuost humorinnslag. Men det er én sak som forundrer meg, og én sak som overrasker.

Det underlige er at TV2 viser dette innslaget i et underholdningsprogram for hele familien, på en tid hvor unger pleier å sitte oppe og se resultatene fra X Factor eller Norske talenter. Sketsjen er malplassert i sin sammenhengen, hvilket gjør den mer grotesk og dermed morsommere. Som striptease i en konfirmasjon: Artig, men feil.

Det overraskende er at ingen med ett ord har stått fram i offentligheten og vært sjokkert. For tjue år sida ville innslaget skapt seerstorm. Det hadde røket av telefonlinjene, og Dagbladets forside ville vært sikret i dagevis. I stedet oppsto overhodet ingen kontrovers – ingenting i avisene, ingenting på nettet. Den eneste medieomtalen jeg har vært i stand til å finne, er artikkelen ”Her sjokkerer Ylvis med blodig stunt på Gullruten”, men den sto på nettstedet www.tv2underholdning.no. Det er altså bare ett sted hvor noen har tenkt at innslaget kunne være uvanlig interessant, og det er i TV2s egenreklame.

Toleransen er øredøvende. De som ville rast før, er døde eller har gitt opp. Jeg savner seerstormene. Det er bare to muligheter igjen for den som vil provosere store seergrupper: Dyreplageri, eller å slutte å sende Grevinnen og hovmesteren. Vår tids småbarnsforeldre vokste opp på åttitallet med Driller Killer og I Spit on Your Grave på Movie Box. Nå har de introdusert sine smårollinger for denne kulturarven. Dette er det nye Norge: Tacolørdag med Saw 7. Syttitallets detektivhelter råkjørte i tettbygd strøk og filleristet skurker, men den nye detektivhelten skjærer i lik, og vi er blitt mer fortrolige med det som hører til på innsiden av kroppen.

Det kan hende at vi gjør rett i å herde våre barn. Det kan bety at når de blir eldre og kommer først til åstedet for en front-mot-front-kollisjon, der innvollene ligger strødd utover flere filer, vil de ikke bli lammet av vemmelse, men straks gå i gang med livredning.

Jeg vet ikke når bruddet kom; når ekstremvold, blod og patologi fikk en selvsagt plass i familieunderholdningen. Kanskje Ringenes herre-filmene var et vannskille, de som nå fins i dvd-utgaver på halvparten av alle norske barneværelser. Foreldrene har tenkt: ”Når barna først har sett avkappede orkehoder svirre over slagmarken, så tåler de vel å se menneskehoder også.” Dette er et annet utslag av det samme som får norske mammaer til å tatovere seg som keltiske krigere. Vi er på vei tilbake til en mer vikingaktig voldskultur. Derfor har Norge de siste årene blitt med i enhver krig som har budt seg, derfor skal det nå bare et par telefonsamtaler til før norske bombefly er på vingene. Kriteriet for hvem som er våre fiender er ikke at de truer oss, men at de – som for Egil Skallagrimsson – står lagelig til for hogg.

Vi befinner oss i et mellomstadium mellom det fredelige Norge vi husker og det voldelige Norge som kommer. Selv om Ylvis-sketsjen fungerer fordi den er sjokkerende, er den heller ikke så sjokkerende at den skaper offentlige reaksjoner. Vi klapper ennå ikke for mishandling, fortsatt bare for illusjonen av mishandling. Tross alt: Alle kan sage en dame i to, men det skal en kunstner til for å sette bitene sammen igjen.

Første gang publisert i Dagbladet