Bestevenninnene Kristin og Verena vokser opp i ei øde bygd i Nord-Norge. Med en form for naivitet og optimisme man bare finner hos tenåringer lengter de bort. Drømmer. Håper. Tror. Kristin skal bli forfatter, Verena drømmer om å bli skuespiller. For en av dem blir det for vanskelig, en av dem lykkes for lett.

Kristin sliter som wannabe-forfatter med sosial angst og depresjoner. Verena har drømmekjæreste, skuespillerjobb og kjendisstatus. Plutselig mister hun alt. Hvor skal hun da begynne å lete? Både Kristin og Verena ender opp fanget mellom hvem de er og hvem de ønsker å være. De mister seg selv. Mister hverandre.

Tørst er en sår roman. Språkets banale enkelhet gjør at man kommer nær. Fryktelig nær. Ved hjelp av korte setninger, enkle ord og bruk av gjentakelser tegner forfatteren to sterke kvinneskikkelser.

Leseren dras inn i en verden der overgangene mellom lys og mørke er glidende. Der det er mørkt når det er mørkt. Mørkt når det er lyst. Som en krimroman driver den deg videre til neste side, neste mulige katastrofe, neste vendepunkt. Bokas hovedpersoner er så levende tegnet at man blir oppriktig engasjert i deres ve og vel. Man slutter aldri å håpe på en lykkelig slutt. Den vellykkede balansegangen mellom håp og desperasjon gir boka nerve.

Forfatteren dreier innom mange temaer: Vennskap, kjærlighet, feminisme, kropp, lesbesex, ensomhet, tap, sorg. Alt koker sammen til en beretning som i bunn og grunn kan oppsummeres slik:

– Hva er du redd for?

– Å falle.

– Å falle?

– Jeg er redd for alt.

Anmeldt av Lise Grønskar