Fra utsiden

Psykolog Ane Bjøru Fjeldsæter har skrevet om sine erfaringer som hjelpearbeider for Leger uten grenser i boka De uberørbare. En feltarbeiders beretning om Ebola. Her gir hun oss et innblikk i ensomheten og isolasjonen som de smittede blir utsatt for.

Ikke bare en søndag ettermiddag der det ikke er noen å ringe, og timene blir lange og innholdsløse når du er overlatt i ditt eget selskap. Ikke bare det du kjenner når du går kald og alene langs ei folketom gate, og hører noen som ler og snakker på den andre siden av et vindu, åpnet på gløtt. Kanskje ser du et glimt av et smilende ansikt, men du vet at det ikke er deg det smiler til.

Enda større enn de følelsene. Større enn tomheten du kjenner når du tenker på noen som har betydd mye for deg, men som du har mistet kontakten med. Større enn å være den siste som sitter igjen når alle de andre har gått hjem.

Den største ensomheten jeg har sett i mitt liv, er på den andre siden av det oransje dobbeltgjerdet. Jeg har sett mennesker som er overlatt til sin egen sykdom og kanskje sin egen død, mennesker som lengter ut og tilbake til den hverdagen som fantes en gang, en hverdag som smuldret opp og forsvant.

 Det verste med ebola er ikke virusets mutasjonshastighet, eller blødningssymptomene, eller den skyhøye dødeligheten. Det verste med ebola er isolasjonen, atskillelsen, og den absolutte ensomheten. For å unngå smitte, settes pasientene i isolasjon. Dobbeltgjerdet spennes opp, og slik har vi tydelig fortalt pasientene at de ikke lenger hører til blant de friske og de levende.

 En dag satt det en mor i mottaket med et tomt blikk og en død baby ved brystet. Hun nektet å levere fra seg den lille kroppen til de fremmede som kom inn i gule drakter. I det hun omsider slapp barnet sitt, så vi blodflekkene på den hvite blusen, røde valmuer som blomstret ut av brystknoppen.

 Hun fikk sitt eget telt. Da jeg gikk forbi det på vei hjem fra jobb i skumringen, kunne jeg høre hulkene helt hit, til den andre siden av gjerdet.