”Livet er for kort til å kastes bort på å bli best i verden i noe. Jeg har mistet interessen for ganske mange høypresterende personer, så når jeg hører om Annika Sörenstam eller tenker på Petter Northug vil jeg ha ferie.”
Min venninne Lise er kommet hjem etter en uke på Mallorca. Vi snakker i telefonen. Ferien hennes har vært en blanding av vidunderlig, for varmt og fryktelig vondt i ryggen. Nå er hun på landstedet sitt og har hørt på Sommarprataren. Det er en ledelseskonsulent/coach som har snakket. Jeg har ikke hørt på, men har likevel lenge konstatert at vi tilhører den siste generasjonen som lytter til radio live. Derfor hører vi også på programmer som vi ikke liker, og kan diskutere dem. Det har sine fordeler.
Lise sier: Jeg gjorde ryggøvelsene mine og kunne derfor ikke slå av når han sa at man skulle tenke på seg selv som en bedrift. Jeg AS. Man må få kontakt med alle avdelingene i bedriften. Den markedsansvarlige, produktplassereren, underleverandører, framtidsstrategen, HR-personen når det blir vanskelig, eventuelt oppsigelse osv. Alle kan bli bedre på det de gjør. Ta en titt inn i din eget bedrift. Hun fortsetter: Jeg lå på ryggen med beina høyt og tenkte: sier coachen én setning til, blir jeg utbrent. Jeg kjenner ikke til alle avdelingene i en bedrift. Så hvordan skal jeg lære å kjenne meg selv? Han sa at man skal se på seg selv som et produkt. Ikke komme hjem til kona etter å ha sittet i bilkø hver dag og si at jeg er trøtt. Det produktet vil neppe kona ha. Og da blir man kanskje byttet ut med en annen som har noe bedre å levere, sier Lise. Nei, man har ikke noen monopolsituasjon.
Har jeg besøkt min indre bedrift i dag, tenker jeg? Damen pålønningskontoret for eksempel, hvordan står det til med min indre debit og kredit? Jeg kommer ikke engang inn i bedriften, sier jeg, bare til ytterdøren og der sitter det en tigger som hver dag ber om sko og jeg spør hvilken størrelse, og hun svarer alle. Hun burde umiddelbart plasseres innenfor dørene. Jeg ville sagt størrelse trettisju.
Vi løser maktløshetsproblemet med at vi befinner oss i et marked og at våre medmennesker er kundene våre og at vi er et produkt som kanskje burde skifte innpakning og font ved å le av det. Nå kunne vi ha skiftet fokus, nå kunne vi ha tenkt annerledes og fulgt konsulentens råd og blitt best i verden, men det får bli en annen dag.
Du har fortalt om den tiggeren før. Da du kom med skoene dine og hun sa takk og dagen etter ba deg om sko igjen. Du fortalte om din avmakt fordi nøden ikke ender ved henne. Vi gjentar oss, det er ikke noe vinnende konsept, sier Lise, og fortsetter: Du gnåler om dine dramatiske sykehusinnleggelser og jeg fortalte i tide og utide om min første sønns traumatiske fødsel, helt til en venninne sa: Er vi ikke ferdig med det der nå? Litt masete, men jeg tror likevel at det å bearbeide gjennom gjentagelse er nødvendig, sier jeg. Det må sive ut for ikke å årsake en indre blødning.
Jeg lytter til sommerprogrammet etter at vi har lagt på. Sommerprateren hjelper mennesker til å bli best i verden på det de gjør. Jeg slås umiddelbart av tonen i hans fremgangseventyr, hvordan han coacher andre til fremgang. Skryt pakket inn i en ukledelig drakt av å ha et ønske om å hjelpe til i verden.
At jeg hører det så tydelig, er nok fordi jeg også selv skryter og ikler meg utsagn om verden jeg ikke ofret noe for. Jeg forholder meg ikke til ham som han sier at man skal. Se det positive i mennesket og bygge videre på det. En forestilling som jeg deler, men som under lyttingen forsvinner for meg. Coachens: du kan bli best, bare du tenker annerledes, er en torn i øyet på meg når jeg nå har begynt å tenke i retning av å underprestere. At livet er for kort til å kastes bort på bli best i verden på noe. Jeg har mistet interessen for ganske mange høypresterende personer, så når jeg hører om Annika Sörenstam eller tenker på Petter Northug vil jeg ha ferie.
Nå kommer det. Sommercoachen sier: Lev tohundre prosent. Hvordan få til det? Hvor mange prosent må vi leve i fremtiden for å henge med? Å leve mer enn hundre prosent må vel bety at tiden gjentar seg? Eller tar ditt Jeg AS og breier seg i tid og rom på bekostning av andre? En annen kjøp- og salgstankegang om livet er å spare tid. Hørte noen filosofer i et annet program tipse om hvordan de sparer tid. Fra mitt ståsted som forfatter tenker jeg: de tar bort mellomrommene og dermed sjansen til viktige observasjoner av uforutsette øyeblikk, gjennom å hele tiden fylle på med det nødvendige, dannelse eller underholdning.. Alles Jeg AS henter blod i mellomrommene. Den gamle filosofen Diogenes vrir seg i tønnen sin og skriker: hvis dere får ønske dere noe, så ønsk at ingen skygger for sola.
Tid har alltid vært og vil i enda større grad være en salgsvare. Men latteren over at vi bare strebet etter å leve 200 prosent eller sløste med tid, kommer til å gjalle i Diogenes’ tønne. Ikke mange forstår seg på prosent, ei heller jeg. Og tiden vi sparte kan vise seg å være verdiløs valuta.
Sent på natten sms’er jeg Lise. Sov godt, det er vel en gjentagelse man kan unne seg. Vi har begge alvorlige søvnproblemer. Ja, det er den beste gjentagelsen, sms’er Lise tilbake. Jeg svarer: Ja, selv når vi blir senile kan vi kjøre på med den og late som om vi har full kontroll. Hvor mange prosent har du levd i dag? Jeg rundt tretti. Lise svarer førti, sov godt. Ikke engang hundre til sammen, og at vi får sove en hel natt er utenkelig. Her ligger vi og underpresterer, det føles ganske godt, for hvor mange er det ikke der ute som akkurat nå kysser seierspokalen. To hendelser i tiden, de skal begge bli til blott et minne.
Teksten er første gang publisert i etc.se, og oversatt til norsk av Anette S. Garpestad.
Evighetsbarna er fremstillingen av fire unge, voksne: Siri, André, Louise og Tomas. De prøver å forstå hva det innebærer å være voksne og kastes mellom sterk samhørighet og stor ensomhet i forholdet til andre. Det hele utspiller seg gjennom en vinter og en vår på Södermalm i Stockholm. Beate Grimsrud utvider fortellingens grenser med sin blanding av realisme, poesi, humor og filosoferende alvor.
