Det var ikke mange av de amerikanske soldatene som gikk i land i Normandie i juni 1944, som hatet tyskerne. Dette skulle imidlertid endre seg drastisk da Hitler seks måneder senere blåste i gang Ardenneroffensiven. «Før vi gikk i strid, ba jeg mine offiserer om å fortelle sine menn om tyskernes grusomheter», sa en bataljonssjef ved amerikanernes 95th Infantry Division. «Nå når vi har vært i kamp, har vi rikelig med egne erfaringer fra dette feltet, og det skal ikke mye til for å motivere soldatene til å rive kåleterne i fillebiter. Vi unngår overdrivelser, men påpeker ganske enkelt at tyskeren er et brutalt udyr som ikke viser nåde og som må utryddes.»
Den 12. desember 1944, bare fire dager før angrepet i Ardennene, innkalte Hitler sine generaler til Adlerhorst, bunkeren han brukte som hovedkvarter ved vestfronten. Angrepet måtte utføres med største brutalitet, sa han. Ingen «menneskelige hemninger» skulle tillates, erklærte han. «En bølge av frykt og terror må komme foran troppene.» Vinterslaget i Ardennene, med de brutale trefningene og beinharde værforholdene, involverte nesten halvannen million soldater og skulle snart vise seg å bli vestfrontens svar på Stalingrad.
Selv om det ikke finnes nøyaktige tall, nådde drapene på krigsfanger et skremmende nivå. Denne praksisen har alltid vært langt vanligere enn militærhistorikere har villet innrømme – særlig når de skriver om sine egne landsmenn. Pussig nok har de amerikanske historikerne unngått dette temaet, til tross for at amerikanske filmskapere gang på gang har vist menige amerikanske soldater som skyter tyske fanger. Kanskje er det fordi myten om denne ærerike generasjonen amerikanere er så seiglivet. I mange tilfeller ble fanger på begge sider skutt bare fordi det var for besværlig å ta dem med seg, særlig hvis de var såret. Amerikanske offiserer måtte advare sine soldater om aldri å overgi seg til tyskernes pansertropper; ettersom disse forbandene ikke hadde menn å avse til å passe på fangene, ville de som oftest bare skyte dem.
På Hitlers ordre begynte voldsomhetene nesten umiddelbart. Angrepsspissen til Sjette panserarmé, Kampfgruppe Peiper, et pansret Waffen-SS-forband under ledelse av Jochen Peiper, drepte amerikanske krigsfanger og belgiske sivilister i landsby etter landsby mens den rykket frem. Pansergrenaderene hevdet at sivilistene hadde skutt mot dem – en påstand det ikke finnes belegg for.
De unge medlemmene av motstandsbevegelsen, vel vitende om at tyskerne ville hevne seg etter tapene de hadde lidd under tilbaketrekningen gjennom området i september, var de aller første til å flykte vestover, over elven Meuse. De visste at hevntørste tyskere ville pågripe alle unge menn, uavhengig av identitet, og bruke dem til slavearbeid i Tyskland.
Like bak avdelingene fra Waffen-SS og Wehrmacht fulgte dødsskvadronene fra Sicherheitsdienst. Aller verst var Sondereinheitkommando 8, en gruppe europeiske nazi-sympatisører. Lederen var sveitsertysk, og medlemmene kom fra Belgia, Nederland og Frankrike. Med utgangspunkt i avisbilder av landsbyboere som hadde ønsket de allierte velkommen i september, gikk de rundt og drepte dem. Den 21. desember, i landsbyen Bourcy, like nordøst for Bastogne, fant gruppen et hjemmelagd amerikansk flagg i kjelleren til en mann. Etter å ha gitt mannen en kraftig omgang juling, tok de ham ut og slo ham i hjel med hammer. Gruppen dro videre til Noville, der den drepte sju menn, blant annet presten og landsbylæreren.
På julaften, i Bande, ti kilometer sørøst for Marche, idet landsbyboerne kom ut fra kirken, sto Sondereinheitkommando 8 klar, sperret alle mennene inne og plukket ut de yngste. De henrettet trettiseks menn etter å ha banket dem opp. Bare én slapp unna, etter å ha slått en vakt i ansiktet og klatret over en liten mur. Da britenes 6th Airborne Division frigjorde Bande i januar, fant de like ved den dårlig skjulte haugen med frosne lik en vegg med ordene: «For våre tyske helters ære, drept av belgiere.»
Drapene på krigsfanger fortsatte gjennom hele slaget. «Motstanden ga aldri opp», rapporterte en offiser ved 83rd Infantry Division, som sto overfor tyskernes Annen panserdivisjon Das Reich øst for Manhay, «og vi fikk kjenne SS-troppenes beryktede brutalitet på kroppen. En infanteritropp ble beskutt i åpent lende i meterhøy snø. I det intense kuleregnet hadde ikke mennene annet valg enn å grave seg ned. Noen ble drept, andre såret. Da skytingen endelig opphørte, løftet troppens sersjant hodet og så to tyskere komme mot seg. De sparket til alle soldatene som lå i snøen, og hvis de hørte et stønn, skjøt de dem i hodet. Etter å ha tømt ofrenes lommer gikk tyskere videre. Da det ble mørkt, vaklet sersjanten i sikkerhet, dels forfrossen og dels i sjokk. Av troppens 27 menn var han den eneste som overlevde. Han hadde spilt død da de sparket ham.»
Den mest berømte massakren i Ardennene var det kaldblodige drapet på amerikanske krigsfanger like ved Malmédy, ved veikrysset i Baugnez. Den 17. desember, offensivens andre dag, hadde Peipers langstrakte stridsgruppe snudd vestover, og økt tempoet. Peiper hadde sendt en liten pansret styrke til Baugnez for å sondere terrenget.
Fullstendig uvitende om faren som ventet dem, kjørte deler av observasjonsenheten til et feltartilleri gjennom Malmédy. Soldatene ble fraktet på åpne lastebiler gjennom byen. Lokalbefolkningen var blitt varslet om tyskernes plutselige offensiv fra folk som flyktet. Mange forsøkte å advare amerikanerne. Belgierne pekte og ropte: «Boches! Boches!» Soldatene forsto ikke fransk, og vinket tilbake. Konvoien fortsatte mot veikrysset i Baugnez og kjørte rett inn i SS’ halvbeltebiler og stridsvogner.
De tyske stridsvognene åpnet ild. Lastebilene tok fyr, og soldatene kastet seg ut, søkte tilflukt eller løp inn i skogen. Pansergrenaderene fra SS pågrep rundt 130 fanger og drev dem ut på et jorde ved veien. De tok ringer, sigaretter, klokker og hansker fra dem. Da en av offiserene deres åpnet ild, begynte de å skyte fangene med automatvåpen. Stridsvognenes maskingevær fulgte opp. Noen av de overlevende klarte å komme seg inn mellom trærne, andre spilte døde – men ble likevel skutt i hodet med pistol. Alt i alt døde 84 amerikanske soldater og flere sivilister som forsøkte å skjule soldatene som hadde flyktet.
En amerikansk militærpolitisoldat som hadde trafikkvakt i krysset og var blitt vitne til hendelsen, ble hentet inn til hovedkvarteret til First Army i Spa. Stabsoffiserene var rystet og rasende. «Historien får umiddelbar oppmerksomhet», skrev general Hodges’ stabssjef. Ryktet spredte seg som ild i tørt gress, også til 12th Army Group i Luxembourg, der general Bradleys dagboksfører skrev at nyheten «i et øyeblikk tok pusten fra alle i rommet – som om det plutselig hadde oppstått et vakuum».
Det tok ikke lang tid før amerikanske soldater ikke ville ta noen SS-fanger i live, men de antok feilaktig at alle som gikk med svart uniform og dødninghodeemblem, tilhørte SS. Alle pansertroppene gikk faktisk med slike merker, som en hyllest til den gamle prøyssiske hærens «dødninghusarer». I mange tilfeller brydde amerikanerne seg imidlertid ikke om ofrene kom fra SS eller Wehrmacht.
Sjefen for Ninth Army, general Bill Simpson, var stolt av måten hans 30th Infantry Division slo tilbake på. «De amerikanske soldatene nekter nå å ta flere SS-fanger», skrev adjutanten hans, «og snart gjelder det kanskje alle tyske soldater. Selv om vi ikke kan gi en slik ordre, er det generalens personlige ønske at enhver menig soldat får høre denne historien og gjør dette til en regel, slik man har gjort i 30th Division.» General Simpson gledet seg over å høre at tyskerne nå kalte dem «Roosevelts slaktere».
Gjengjeldelsene fortsatte. «Antallet fanger er foreløpig lite», skrev en stabsoffiser ved hovedkvarteret til First Army. «Våre tropper kjenner til grusomhetene fienden har begått, og de vet at det nå er et spørsmål om liv og død – oss eller dem.» Da general Bradley like etterpå fikk vite av en offiser at soldater fra 12. SS-panserdivisjon Hitlerjugend var blitt tatt inn til avhør, hevet han øyenbrynene. «Fanger fra tolvte SS?»
«Ja, sir», svarte offiseren. «Vi trengte noen prøver. Det er alle vi har tatt, sir.»
Bradley smilte. «Godt å høre.»
Militærhistorikeren Forrest Pogue, som var tilknyttet V Corps ved US Army, fikk vite av en offiser fra en avdeling med pansret infanteri at de «etter å ha spart to [fanger] til avhør, skjøt resten». Waffen SS-offiserer håpte å skremme soldatene sine til å kjempe til siste slutt. De sa at hvis de ble fanget, ble de torturert og deretter drept.
«Troppene ved fronten sverget på at ingen skulle tas til fange i deres sektor», skrev en overlevende fra 106th Infantry Division. «Et hvitt flagg viste seg i en femti meter bred lysning i skogen, hvorpå en sersjant reiste seg og ba tyskerne komme frem. Omtrent tjue mann dukket opp mellom trærne. Da de hadde kommet nærmere linjen, ga sersjanten ordre om å åpne ild. Ingen ble tatt til fange.»
Den 21. desember var motstanden mot Kampfgruppe Peiper innbitt, særlig etter at gruppen hadde drept belgiere i byer og landsbyer. «Etter at vi så de døde sivilistene i Stavelot, endret mennene seg», skrev en av de amerikanske soldatene i 30th Infantry Division. «De ville knuse alt i sin vei. Dette var ikke upersonlig raseri. Det var hat.»
Amerikanske rapporter om kampene i Ardennene nevner imidlertid ingenting om deres eget motstykke til Malmédy–Baugnez-massakren. Denne fant sted 1. januar i Chenogne, sørvest for Bastogne, da den dårlig trente og sterkt reduserte 11th Armored Division lot sitt raseri gå utover mer enn seksti fanger. «11th Armored er helt grønn og drepte unødvendig mange», skrev general Patton i sin dagbok.
Divisjonen var rystet etter kampene. Til og med divisjonssjefen var angivelig nær sammenbrudd på grunn av påkjenningene, og offiseren syntes ikke å klare å kontrollere soldatene. Etter harde kamper om ruinene av Chenogne 1. januar, ble rundt seksti tyske fanger skutt. «Det inntraff noen uheldige hendelser der fanger ble skutt», skrev Patton. «Jeg håper vi kan holde dette hemmelig.» Det ville utvilsomt ha vært pinlig etter amerikanernes fordømmelser av Malmédy–Baughez-massakren.
Den amerikanske hæren klarte til slutt å samle seg og å slå tilbake det brutale overraskelsesangrepet i Ardennene, og dermed endte Hitlers siste store sjansespill i fiasko. Da Sovjetunionen blåste i gang sin vinteroffensiv midt i januar 1945, var den tyske hæren redusert til en skygge av seg selv. Den var ikke lenger i stand til å motstå det voldsomme angrepet fra øst, der fire stridsvognarmeer på mindre enn to uker rykket frem mellom elven Wisła og Oder–Neisse-linjen. Nederlaget i Ardennene ble nådestøtet for Wehrmacht.
Alle bilder er hentet fra Antony Beevors Ardennene 1944 – Hitlers siste sjansespill.
Oversatt av Alexander Leborg.
