Vi har mye å takke Johan Castberg for. Han var en av dem som tok de første viktige skrittene i arbeidet med barns rettigheter. Med sine barnelover introduserte han barnet som et selvstendig rettssubjekt, 75 år før FNs barnekonvensjon. Dette reformarbeidet gjorde Norge til et foregangsland når det gjelder barns rettigheter.
Det andre vi kan takke juristen og politikeren Castberg for, er hans uredde engasjement for de fattigste og mest utsatte barna i samfunnet. Han torde å tale deres sak når flertallet tok de voksnes perspektiv i de store samfunnsdebattene. Man kan kanskje si at han var en av de første som så, og som i praksis vektla, barnets beste i sin tenkning. På tross av en massiv motstand, med argumenter basert både på datidens moral og på hva som var politisk opportunt i tiden, kjempet han årelange kamper inntil han fikk flertallet med seg. Han og hans meningsfeller fikk gjennomført en rekke viktige endringer, som lik arverett og tilsyn med pleiebarn.
Mye positivt har skjedd med barns rettigheter i løpet av de hundre årene som har gått siden Castberg vant slaget om barnelovene. Norges lovgivning som omhandler barn, har blitt revidert en rekke ganger, og vi har inkorporert FNs barnekonvensjon i norsk lov. I 2014 fikk barns rettigheter endelig sin egen bestemmelse i Grunnloven, slik at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i saker som gjelder dem, og at barn har rett til deltagelse og krav på beskyttelse. Med revisjonen av Grunnloven har vi fått et styringsinstrument som sikrer barns rettigheter, uavhengig av politiske vinder og økonomiske svingninger i samfunnet. Det tror jeg Castberg ville ha applaudert.
Selv om vi har kommet langt, har alle som er opptatt av barns rettigheter, fremdeles mange kamper å kjempe. Vi har et godt stykke igjen før vi kan si at barn får den beskyttelsen de har krav på, mot mobbing, omsorgssvikt eller vold og overgrep. Men jeg synes at det her er naturlig å trekke fram noen problemstillinger hvor vi kan trekke paralleller fra Castberg til dagens situasjon.
Barn som opplever samlivsbrudd
Castberg var opptatt av å sikre rettighetene til barn som var født utenfor ekteskapet. Disse barna ble ofte ikke forsørget av sin far og hadde heller ikke arverett etter ham. Denne diskrimineringen gav disse barna en mye vanskeligere start på livet enn andre barn. Dermed ble de satt i stor fare for å vokse opp i fattigdom, med dårligere helse og stor risiko for å falle utenfor samfunnet som voksne.
Dagens barn som ikke bor sammen med begge foreldrene sine, har andre utfordringer. Systemene som skal ivareta familier som går gjennom samlivsbrudd, er ennå ikke gode nok. Jeg er opptatt av at barn må få en reell mulighet til å bli involvert i prosessen når foreldrene går fra hverandre. Dette gjelder særlig i familievernet. Barna må få mulighet til å påvirke i spørsmålet om hvor de skal bo, og hvilken samværsordning som vil være den beste for dem. Denne muligheten kan de få med tilbud om egen time når foreldrene er til mekling i familievernet. Stadig flere ser at siden barn har rett til å bli hørt i spørsmål som angår dem, så må det også utløse retten til et slikt tilbud – i Castbergs ånd.
Barnefattigdom
Mye av drivkraften bak Castbergs arbeid med barnelovene var at han så en sammenheng mellom fattigdom i oppveksten og problemer senere i livet. I dag vet vi med sikkerhet at barns helse og psykososiale utvikling påvirkes av flere faktorer i oppveksten, deriblant fattigdom. Noe av det viktigste man kan gjøre av forebyggende arbeid for barn og unge, er derfor å gi dem trygge oppvekstvilkår.
Selv om den generelle levestandarden i Norge har økt dramatisk siden Castbergs tid, er ikke barnefattigdommen borte. Jeg ser med bekymring på økningen i antallet barnefamilier med lav inntekt. Flere av disse barna mangler noe så fundamentalt som en trygg bolig, der de kan leke ute og ta med seg venner hjem.
Selv om det er foreldrene som har det primære ansvaret for å skaffe en bolig for seg og familien, har kommunen også et ansvar. Mange kommuner disponerer for få egnede boliger for vanskeligstilte barnefamilier. Ofte plasseres disse familiene i boligkomplekser preget av vold og rus, noe som er jevngodt med å gamble med den psykososiale helsen og utviklingen til barna. Hvorfor skal det være så vanskelig å skaffe trygge boliger til disse barna? Det er underlig at selv om det uttrykkes en vilje til å gjøre noe for denne gruppen barn, så mangler det mye på gjennomføringsevnen. Kanskje ville Castberg gjenkjent sin tids moralske indignasjon i møte med mennesker som ikke oppfyller de fastsatte normene i samfunnet?
Tilsyn med pleiebarn
Norge var blant de første landene som fikk en egen barnevernlov, gjennom vergerådsloven fra 1896. Og i 1905 kjempet Castberg gjennom lov om tilsyn i pleiehjem. I dag kaller vi det fosterhjem.
Tilsyn med pleiebarn var viktig for Castberg. Pleiebarns helse var ofte svært dårlig i utgangspunktet, og barnedødeligheten høy. En tett oppfølging og kontroll av pleiehjemmene var derfor nødvendig. Men nå var det ikke slik at alle barn i Norge plassert utenfor hjemmet hadde nytte av denne loven, for det var opp til kommunene selv å bestemme om loven skulle gjelde for pleiebarna i deres kommune. Ikke før i 1947 ble det vedtatt en lov som skulle gjelde for alle barn som var plassert utenfor hjemmet.
Barn som blir plassert i fosterhjem i dag, har også store utfordringer før de blir tatt ut av foreldrehjemmet. De har ofte dårligere helse og hyppigere psykiske problemer enn andre barn, ifølge både nasjonal og internasjonal forskning. Mange fosterforeldre rapporterer om at fosterbarna deres har til dels store vansker på flere livsområder, hvor emosjonelle vansker er mest framtredende. Da er det urovekkende at barnevernet i mange kommuner fortsatt ikke følger opp disse barna og fosterforeldrene deres godt nok. Heller ikke tilsynsførerordningen fungerer som den skal.
De Castbergske barnelover 1915–2015
Dette påpekte også FNs barnekomité i sin merknad til Norge i 2009. Fortsatt viser rapporter at dette ikke er på plass. Det er et paradoks at kommunene fremdeles ikke klarer å oppfylle sine forpliktelser overfor denne gruppen barn, på tross av stadige påminnelser om lovbrudd, og kunnskap om at barna har et sterkt behov for tilsyn og oppfølging – over hundre år etter at Castberg satte problemet på dagsorden.
For hundre år siden kjempet Johan Castberg gjennom flere viktige lover for barn. Barn som vokser opp i Norge i dag, har andre og nye utfordringer. En barndom er kort og leves her og nå. Like viktig som et godt lovverk er evnen og viljen til å gjennomføre barns rettigheter i praksis, og å tørre å gripe inn der lovene blir brutt. Da trenger vi Johan Castbergs ånd med oss.
PS fra forlaget: Blogginnlegget er Anne Lindboes innledning fra antologien De Castbergske Barnelover 1915-2015.
