7. mai
Dette er V-dagen! Krigen er over! Krigen er over! KRIGEN ER OVER!
Kl. 14.41 (tror jeg) ble kapitulasjonen undertegnet i et rødt lite hus i Reims, for de allierte av Eisenhower (Bedell-Smith), for tyskerne av Jodl, og med dette gir alle tyske styrker i Europa tapt. Norge er altså også fritt nå. En vanvittig jubel ligger over Stockholm i dette nu. Kungsgatan er dekket av et flere cm tykt lag papir, alle mennesker oppfører seg som om de var gale. Vi sang «Ja, vi elsker» på jobb etter radiosendingen klokka 3. Sture er ikke hjemme til middag, men han sendte hjem en flaske sherry for at vi skulle feire freden. Akkurat nå spiller de The Star-Spangled Banner i radioen. Jeg har drukket sherry med Linnea og med Lars og er litt ør. Det er vår og sola skinner denne velsignede dagen og krigen er over. Jeg er glad jeg ikke er tysk. Tenk, krigen er over, Hitler er død (nå jubles det og ropes hurra i radioen; Stockholm er gått fullstendig fra vettet). «Hele tiden bruser gledesbølgene over Kungsgatan», sier hallomannen. «For en fantastisk deilig dag.»
Jeg har gitt Lasse en ekstra tokroning, og han styrtet ut i menneskevrimmelen. Karin fikk en krone, og hun feiret freden med å kjøpe godter.
Akkurat nå snakker en norsk kvinne om hva hun følte da freden kom: Hun lengter etter sønnen sin som er i England. Akk, akk, nå er det slutt på tortur og konsentrasjonsleirer og bombetokt og «Ausradierung» av byer, og den plagede menneskeheten kan kanskje få litt ro.
Tyskland og tyskerne er forhatte – men man kan ikke hate alle tyskere, man kan bare ha medlidenhet med dem.
Krigen er over – det er det eneste akkurat nå. Krigen er over! Det skal offentliggjøres samtidig fra Storbritannia og Russland.
Alli og jeg og Karin og Matte tok sporvognen ned til byen for å se med egne øyne hvordan Stockholm så ut denne historiske dagen, og vi kavet oss sakte fram på Kungsgatan blant oppspilte menneskemasser. Så dro vi hjem igjen – og nå hørte jeg nettopp kveldsnyhetene som fortalte om den store gleden i Norge. En folkemasse samlet seg i dag utenfor den sørgelig beryktede Møllergata 19, og sang «Ja, vi elsker» for fangene, en del er allerede sluppet fri. Kong Gustaf har talt til det svenske folket fra Drottningholms slott; han har sendt telegram til Haakon. De diplomatiske forbindelsene med Tyskland er brutt i og med kapitulasjonen. Utenfor det tyske turistbyrået i Kungsgatan sto det tre politimenn da vi gikk forbi, men vinduet var dekket med et forheng. Der hvor det er blitt vist så mye tysk hovmod!
Og vindusrutene er blitt knust jeg vet ikke hvor mange ganger under krigen! Det kan ikke være noe bitrere enn å være tysk – når andre land er blitt beseiret av Tyskland, har de i det minste kunnet finne litt trøst i den deltagelsen og sympatien som andre land har skjenket dem. Men når Tyskland ligger beseiret, jubler hele verden. Hvordan er det mulig at et land kan bli så avskydd, hvorfor begår de så bestialske handlinger, og hvorfor er de en slik trussel mot all humanitet?
(Jeg har drukket sherry med Esse også. Han har visst tenkt å dra tilbake til Danmark.)
I morgen skal Churchill tale, og Stalin, og Truman og den engelske kongen!
8. mai 1945, klokka 2.15
Det ene historiske øyeblikket avløser det andre. Nå har jeg akkurat hørt Winston Churchill kunngjøre for verden the unconditional surrender av alle tyske styrker i Europa og meddele at V-dagen, Victory in Europe-dagen nå endelig kan feires. Kunngjøringen skjedde med samme radiomikrofon som Chamberlain den 3. september 1939 erklærte Tyskland krig med.
Good old Winston, det er egentlig han som har vunnet krigen.
Fiendtlighetene kommer til å opphøre ett minutt etter midnatt torsdag den 8. mai, sa Churchill. Tenk hvordan det må føles for den over 70 år gamle vitale gubben å kunngjøre dette for det britiske imperiet! Han talte som en mann full av kraft, tydelig og klart, og jeg likte ham mer en noensinne. Etterpå ble «God save the King» spilt, og de mektige tonene fikk meg nesten til å gråte.
Jeg er hjemme og syk i dag, til alt hell. Sture ringte meg fra Strand i går kveld, først klokka 10, så klokka 11, og ville at jeg skulle komme dit og feire seieren, men jeg var for trøtt, og han sa han skulle komme hjem om en time. Han kom hjem klokka 3, øm og glad, og da var jeg helt fra meg av bekymring, idiotisk nok. Og ettersom våkenatten ga meg hodepine, er jeg hjemme og hører på Churchill i dag. Det må ha gått hett for seg på restaurantene i Stockholm i går kveld. På de mest folkelige stedene hadde hele publikum sunget og deklamert og vist sine forskjellige talenter. Så glede over freden er det, ja!
Klokka 9 om kvelden
Nå hørte jeg akkurat den engelske kongen tale til sitt imperium. Han talte bedre enn jeg trodde, langsomt og stammet bare helt ubetydelig et par ganger. Jeg skal lime inn talen med tid og stund.
Før i dag hørte jeg kronprins Olav, kong Haakon og statsminister Nygaardsvold. Og nå går V-dagen mot slutten, og jeg orker nok ikke å holde meg våken til ett minutt over tolv da kanonene skal stilne. Forresten har de allerede stilnet; for å spare menneskeliv ble det blåst «ild opphører» allerede i går, tror jeg.
Les også Tom Harald Jenssen: Astrid Lindgren. Møter og minner
