En regntung aprildag i 1984 står jeg ved vinduet på et hotell i Vest-Berlin, og betrakter Muren. Grå betong, kronet med ruller av piggtråd. Helt ytterst i synsfeltet, der praktverket forsvinner bak en lagerbygning, ligger en vaktpost. Jeg er i Berlin for første gang, og i morgen skal kjæresten min og jeg dra over muren og inn i Øst. Besøke hennes venner, som også skal komme til å bli mine venner for resten av livet. Jeg er sant å si ikke helt forberedt på denne ekspedisjonen. Jeg har bodd i Vest-Tyskland et halvt års tid, og har hatt mer enn nok med å være innvandrer, samt å avslutte en roman. Jeg har ikke tenkt så mye på Øst-Tyskland.
Grensen er mye nærmere enn jeg har forestilt meg. Bare en halv times tid etter at vi har forlatt Hamburg, ruller toget inn på Schwanheide stasjon. Der blir vi stående lenge. Vi er nå vestlige kapital-fascist-lakeier på besøk i bonde- og arbeiderparadiset. De lar oss forstå det, kontrollørene som gjennomsøker vognene med schæferhunder. At vi er noe skikkelig subb. Hele stasjonsområdet er gjerdet inn. Lyskastere. Maskinpistoler. Jeg føler meg litt som en statist i en gammel krigsfilm. De kommunistiske offiserene som sprader rundt på perrongen, likner til forveksling sine nazistiske kollegaer fra den gang da landet var samlet under svastikaen.
Et par timer senere ruller vi inn på legendariske Banhof Zoo.
Jeg elsker Berlin fra første stund. Stemningen er elektrisk og veldig urban. Folk er kule og skarpe i smella. Det surrer av alle mulige språk. Vest-Berlin er skjulestedet for alle mulige avvikere og avantgardister fra alle tenkelige avkroker i landet. Det koker på barer og kneiper, og på nattklubber som aldri stenger. Vest-Berlin er en neonoase midt inne i det fargeløse og gjennomkontrollerte DDR.
Det er helt umulig å være forberedt på det som møter meg når jeg kjører over muren ved Friedrichstrasse for første gang. På togreisen til Berlin, har jeg kunnet konstatere at alle bygg ute på landsbygda er grå og preget av forfall. Nå får jeg byvarianten av den samme grå tristessen. Men først skal vi naturligvis kontrolleres og kontrolleres, og av en eller annen grunn har jeg aldri kunnet glemme ansiktsuttrykket på amerikaneren foran meg i køen når grensevakten haler opp et stk. vestlig propaganda fra jakkelommen hans. Det er John Irvings ”The World According to Garp” i pocket. Som blir beslaglagt på stedet, akkompagnert av en massiv kjefting.
Men vi kommer oss igjennom, og treffer våre folk. Som rett nok risikerer en ripe i lakken ved å stå slik og vente på oss aldeles åpenlyst, men pytt. De er i politiets søkelys fra før, og det er stort sett resten av befolkningen også. Slik er deres liv.
Men denne gangen skal jeg ikke gi meg til å raljere over DDR-statens stupiditet og brutalitet, eller ulike komiske sider. For det som senere har blitt sittende best i minnet mitt fra turene over muren på åttitallet, er med hvor stor tålmodighet tyskerne tross alt bar det faktum at de var en splittet nasjon. At det gikk en mur gjennom byen, og et minelagt belte tvers gjennom landet, og en sort stripe tvers gjennom sjelen. At familiene var splittet. Denne måneden er det femti år siden Berlinmuren ble bygget. Og toogtjue siden folket selv rev den i filler. Bokstavelig talt. Men i 1984, var det ikke noen som i sine villeste fantasier kunne forestille seg noe annet enn at den skulle bli stående en god stund inn i evigheten. Den knuste muren står som et symbol på at omfattende endringer til det bedre kan komme brått på selv de som skaper omveltningen. Beretningen om muren i Berlin er faktisk nesten for god til å være sann. Det kunne gått så forferdelig galt. Det var bare så vidt isen bar.
Men nå er det altså 22 år siden. Hvilket vil si at vi i Tyskland har fått en ny ungdomsgenerasjon som har vokst opp etter murens fall. De anklager oss nå for å ha latt for lite stå igjen. Og jeg forstår dem. Samtidig vet jeg at det ikke hadde utgjort store forskjellen dersom man hadde latt to, tre hundre meter bli. Det var ikke muren i seg selv som var skremmende, men ideene til de som reiste den. Atmosfæren av tvang og mistenksomhet. Det du må ha opplevd for å kunne forstå.
Dette innlegget har også vært publisert i VG Helg lørdag 27. august.
