«Sigøynerne er vi heldigvis ferdig med,» het det i Norsk Politiblad i 1938. «Det gikk forholdsvis smertefritt å kvitte sig med sigøinerne. De var jo vant til å flakke fra land til land og kunde aldrig drømme om at de skulle bli nektet innreise igjen. De flakket derfor ut, men de fant døren stengt da de vilde inn igjen.»
Artikkelforfatteren konstaterte at Norge, etter systematisk arbeid, ikke lenger hadde «sigøynere» innenfor grensene. Fra tidlig i 1930-årene hadde norske rom (før omtalt som «sigøynere») vært tvunget til å oppholde seg i Belgia.
Slik hadde det seg at 66 norske rom ble deportert fra Belgia til den såkalte Sigøynerleiren i Auschwitz-Birkenau i januar 1944. 62 av dem ble drept. I tillegg døde én ung gutt av tuberkulose i en egen fransk interneringsleir for det som ble kalt «nomader».
Det døde altså 63 norske rom i porrajmos – «sigøynernes holocaust». Antagelig fantes bare 100–150 rom i Norge på 1920-tallet. Men hva er norske myndigheters ansvar?
Statsborgerskap fjernet med et pennestrøk
På 1920-tallet etablerte norske myndigheter en egen politikk rettet mot «sigøynere» (rom), som tok sikte på å få dem ut av landet. Mens andre minoriteter skulle assimileres i det norske samfunnet, ble «sigøynerne» ansett som unorske og umulige å gjøre integrere.
Alle rom i Norge ble registrert. Deretter innførte Stortinget en egen «sigøynerparagraf» i den nye fremmedloven av 1927: «Sigøynere og andre omstreifere som ikke godtgjør å ha norsk statsborgerrett, skal nektes adgang til riket», het det.
De som allerede var norske statsborgere fikk utstedt pass der «nasjonalitet norsk» var erstattet med «nasjonalitet ingen».
Med et pennestrøk var statsborgerskapet fjernet, og de var stengt ute fra landet.
Fra slutten av 1920- og begynnelsen av 1930-årene befant mange norske rom seg i Belgia og Frankrike. Men også der var de uønsket. De ble strengt overvåket, hadde meldeplikt hos politiet og var pålagt å gå med egne identitetsdokumenter.
Papirløse og systematisk trakassert
Ved hjelp av systematisk trakassering skulle rom presses til «å velge» å forlate Belgia. Et siste forsøk på å tvinge norske rom ut av landet i 1934, endte med at gruppen på over 60 ble avvist på grensen til Sverige og Danmark og strandet i Tyskland. Men Hitlers regime var ikke interessert i flere «sigøynere», og tysk politi smuglet gruppen over til Belgia igjen.
Situasjonen var fastlåst: Rom fikk ikke innreise til andre stater, og belgiske myndigheter klarte ikke å kaste dem ut.
Belgiske myndigheter forsøkte derfor å få Norge til å innrømme at de var norske statsborgere siden de hadde nasjonale pass, enkelte med bekreftelse av statsborgerskap.
Det norske Utenriksdepartementet svarte avvisende: «Det er […] helt på det rene at ingen av disse sigøinere er eller nogensinne har vært norske borgere.» Direktøren for Sentralpasskontoret, Ragnvald Konstad, uttalte at de kunne vært født «under en hvilkensomhelst busk Europa rundt».
Fanget i Belgia og uten papirer ble norske rom ekstra sårbare da det tyske angrepet på Belgia og Frankrike kom i mai 1940. I kaoset rundt krigsutbruddet hadde flere søkt tilflukt i Frankrike, men alt i oktober beordret okkupasjonsmakten internering av «sigøynere» og andre løsgjengere.
Egne «nomadeleirer» ble opprettet, for rom, landstrykere og andre bostedsløse.
Elleve nordmenn satt internert i det franske nomadeleirsystemet fra da av og frem til midten av 1943. I løpet av 1943 ble alle tolv (to barn var kommet til i fangenskap, én var død) løslatt og «bosatt» i en slags husarrest.
Over 1000 fanger var internert på et lite område i Montreuil-Bellay. Av de rundt hundre som omkom var en tredjedel barn.
Norske rom ble sendt til Auschwitz
De fleste norske rom hadde oppholdt seg i Belgia de første årene av krigen. Der følte de seg tryggere enn i Frankrike, utenfor fare for å bli internert. Men dette endret seg da lederen for SS, Heinrich Himmler, i desember 1942 besluttet å deportere alle tyske «sigøynere», og ordren om deportasjoner av rom i Belgia kom i mars 1943.
Samme høst startet massearrestasjonene, og i januar 1944 ble 62 norske rom sendt til Auschwitz. Ytterligere fire norske rom endte opp der, slik at det totale antallet norske rom i Zigeunerlager i Auschwitz altså ble 66. Bare fire av dem overlevde.
En av dem, Milos Karoli, som da bare var 16 år, har fortalt om hva han gjennomlevde: Folk døde rundt ham hele døgnet. Også om nettene. Da lærte han å sparke liket ut av sengen for å få bedre plass. Mange rom ble utsatt for grusomme medisinske eksperimenter. Flere norske romkvinner ble sannsynligvis tvangssterilisert.
Rasistisk, norsk ekskluderingspolitikk
Etter krigen fikk hverken de overlevende eller familiene deres innreise til Norge. Først i 1956 ble «sigøynerparagrafen» fjernet, fordi det ble ansett som «prinsipielt uheldig og i strid med norsk rettsoppfatning å ha særbestemmelser i loven om avvisning av bestemte folkegrupper.»
Men den nye loven slo fast at en utlending kunne avvises «når det må antas at han helt eller delvis vil søke å ernære seg på ulovlig eller uhederlig måte som omstreifer o.l.». Justiskomiteen på Stortinget uttalte før vedtaket falt: «Denne bestemmelse kan da anvendes uansett nasjonalitet og rase – og vil altså også kunne anvendes overfor sigøynere hvis de antas å være omstreifere.»
Innreise- oppholds- og statsborgersaker fortsatte å være et problem for norske rom helt frem til 1970-årene.
Norske myndigheter kan ikke direkte holdes ansvarlig for at rom endte i Auschwitz, men statsminister Solberg har beklaget den «rasistiske ekskluderingspolitikken» før og etter andre verdenskrig og «de fatale følgene denne politikken fikk for norske rom under Holocaust».
Også i dag forteller minoriteten om diskriminering. På skolen. På campingplassen. I butikken. Dagens diskriminering går i altfor stor grad upåaktet hen.
HL-senterets holdningsundersøkelse fra 2012, viser at over 64 prosent av den norske befolkningen ikke vil ha rom inn i familien. 55 prosent vil ikke ha rom som nabo. Selv å få en med rombakgrunn inn i vennekretsen var problematisk for 38 prosent av de spurte.
Kontinuiteten i fordommene fra Politibladet i 1938 er åpenbar. Kanskje er rom fremdeles et uønsket folk?
