Hjelp som tiden flyr. Det er allerede 6 år siden de to gamle og tradisjonsrike forlagene Cappelen og Damm fusjonerte til det som i alle for oss ansatte har blitt den største selvfølgelighet. Da jeg startet i Damm tidlig på 2000-tallet var vi, enkelt sagt, store på barne- og ungdomsbøker. Mange forbandt oss også med spill som Monopol, Ludo, Kinasjakk og Yatzy. Spillvirksomheten ble riktignok solgt ut til vårt søsterselskap Litor allerede i 1988, men spill er unektelig en viktig del av historien vår. ‘
For noen uker siden fikk jeg tak i noen bøker om forlagets historie. Man får en slags Forrest Gump-følelse når man begynner å bla i gamle bøker. Man vet ikke helt hva man finner, men bare aner at det er nødt til å befinne seg noen godbiter der. Som f.eks. hvordan livet kunne fortone seg på bokmessen i Leipzig på 1830-tallet, datidens største og viktigste bokmesse. Eller hvem som tegnet motivene som prydet de populære spillkortene som fantes i nær sagt hvert hjem tidlig på 1900-tallet.
Spillkort, ja. Hva hadde pokerbordene i Las Vegas, bridgeklubber og Magiske Cirkel vært uten disse kortene? For ikke å snakke om manges favoritt-tidtrøyte, kabal.
Kortspill og dermed også spillkort kan spores tilbake til Kina og Tang-dynastiet på 800-tallet. Først sent på 1300-tallet begynte kortspill å dukke opp i Europa, muligens via Egypt. Fra Spania og Sveits spredte det seg raskt videre til Italia og Frankrike. De fire «fargene» (eller symbolene) spar, hjerter, ruter og kløver oppstod i Frankrike rundt 1480, og det er naturligvis «etterlevningene» av denne franske kortstokken som i dag brukes over store deler av verden. Omtrent samtidig fikk spillkortene motiver fra kongehus og adel. Sikkert til stor glede for den tidens tyranner av noen konger og dronninger.
Vi spoler tiden fram noen hundreår, til slutten av 1800-tallet. Noen hadde nå fått den fikse ideen om å speilvende kortmotivene slik at kongen, dronningen og knekten kunne beundre seg selv både ovenfra og nedenfra. I Norge var Whist, L’hombre, Boston, Gammel jomfru og Hundre og én de mest populære kortspillene, mens bridge var på kraftig frammarsj. Og andregenerasjon Damm, Harald Christian Damm, hadde tatt over driften av forlaget som nå hadde fått navnet N. W. Damm & Søn.
Forlaget hadde gått gjennom noen tøffe år. I 1876 brant den opprinnelige bokhandelen i Øvre Slottsgate 6 ned, og gjenoppbyggingen året etter hadde gjort store innhogg i inntektene. Forlaget måtte simpelthen ha flere ben å stå på for å overleve. I årene som fulgte gjorde Harald Christian en imponerende innsats med barnebøker, bildebøker og alle slags spill og spillkort. Forlaget hadde solgt rimelige, importerte spillkort i flere år da myndighetene i 1897 besluttet å skru tollavgiften kraftig opp. Dermed var det ikke lenger særlig lønnsomt å selge de importerte spillkortene. Harald Christian var ikke tapt bak en vogn. Han reiste til Tyskland, satte seg inn i spillkortproduksjon og kjøpte inn nødvendig utstyr. I 1899 var forlaget i gang med egenproduksjon av spillkort.
De første spillkortene ble kalt «Sport» og «Viking», etter mønstrene på baksiden. «Sport»-kortene bestod av noen kryssende diagonale streker i brunt eller blått, mens Viking-kortene var litt mer forseggjort med motiv av et vikingskip. Tegningene av Knekten, Damen og Kongen var det Harald Christian selv som stod for.
Det hadde begynt med en drøm. Om å bli kunstmaler. Harald Christian hadde allerede fra barnsben av hjulpet sin far, Niels Wilhelm Damm, i bokhandelen, men utover det var det lite som tydet på at han skulle gå i sin fars fotspor. Han var elev ved den kongelige tegneskole og begynte deretter på Eckerbergs malerskole. I 1870 dro han over til St. Louis for videre studier. Tilbake i Norge igjen, med kofferten full av bl.a. indianerbøker, begynte han å undervise i tegning ved Aars & Voss latinskole. Etter brannen ble det forlagsvirksomhet for alle pengene, men det iboende talentet for tegning kom omsider til sin rett igjen noen år senere.
Nye spillkortmotiver ble lansert, og i 1901 kom f.eks. «Stjerne»-kortene. Det viste seg imidlertid at en utenlandsk spillkortprodusent også hadde stjernemønster på baksiden av sine kort. I 1904 ble derfor stjernene erstattet med roser og navnet på spillkortene ble tilsvarende endret til, ja du gjettet det, «Rose». Samme år lanserte Damm spillkort der sjøhelten Peter Wessel prydet motivet av Knekten. Disse Tordenskjold-kortene, som de ble kalt, ble enormt populære. Både bilder og baksider ble også her tegnet av Harald Christian. Deretter kom spillkortene på løpende bånd, som Krone- og St. Hallvard-kortene. Nå også med baksidemotiver av bl.a. kunstneren Domenico Juul Erdmann.
Det skulle være kvalitet over spillkortene fra Damm. To som (bokstavelig talt) skulle sette sitt preg på spillkortproduksjonen var søstrene Mina og Helga Øvern (senere hhv. Andersen og Bjerke). Mina begynte ved spillkortavdelingen i 1906, Helga i 1916. De fikk etter hvert mer og mer ansvar og hadde overoppsyn med både lakkering, oppskjæring og sortering av kortene. Her krevdes nøyaktighet, for spillkortene som gikk ut fra fabrikken skulle være perfekte til minste detalj. I tillegg måtte de forholde seg til myndighetenes strenge kontroll av spillkortproduksjon. Nesten hver dag møtte det opp to byråsjefer fra Justisdepartementet for å overvåke stemplingen av kortene. Med en produksjon på flere hundre spillkort hver dag må de to søstrene og andre i spillkortavdelingen ha hatt ha noen krevende arbeidsdager.
Tror det må være en evighet siden jeg har spilt noen form for kortspill, men Krone-kortene til Damm husker jeg i det minste. Det var ikke den vinterferie eller påskeferie hvor de kortene ikke var fast innslag rundt stuebordet på hytta i Eggedal. Forside- og baksidemotivene var nok annerledes enn de kunstverkene som ble laget nesten hundre år tidligere, men det var neppe noe jeg brydde meg nevneverdig om den gangen. Altfor opptatt med å bevare et sikkert dårlig pokerfjes mens tommelen liksom ubemerket gled ned på bordet for å unngå å bli «Gris». For vi ville jo ikke sitte igjen som det.
Noen baksider til spillkort fra Damm
Kilde: N.W. Damm & Søn 100 år, 1843 – 1943 (utgitt i 1947).
Lenker
