Arnfinn Haga (1936) har skrevet 38 bøker om norsk motstandskamp under den tyske okkupasjonen 1940-45. I 2003 ble han tildelt Kongens fortjenestemedalje i gull for sitt omfattende forfatterskap med følgende begrunnelse: «Med dine bøker har du reist et minnesmerke over mange enkeltpersoners uegennyttige og modige virke med livet som innsats. Du har også formidlet stolte kapitler av vår krigshistorie til fremtidige generasjoner.»
Arnfinn Haga er født i Sagvåg på Stord, men har bodd store deler av livet i Os i Hordaland. Han er utdannet lektor, men har vært forfatter på heltid siden 1975. Hans første bok, Det regner i fjellet, utkom i 1974, mens hans foreløpig siste, Vår mann på kysten, nylig ble lansert. Her møter vi Eivind Viken – en Secret Service-agent som var med og opererte fem radiostasjoner på norskekysten fra 1941-45. Han var fra Arna utenfor Bergen, og i krigsårene krysset han Nordsjøen minst tolv ganger. Viken lå på Staveneset, og har vært «innom» i flere av Arnfinn Hagas tidligere bøker. Eivind Viken meldte seg som frivillig til vinterkrigen 1939/40, og befant seg i Stockholm 9. april 1940. Da han hørte om invasjonen, dro han straks hjem til Norge for å slåss. Han dro senere tilbake til Sverige, deretter med tog gjennom Russland og Ukraina og med skip rundt Kapp det gode håp, før han omsider havnet i England. I London ble han blinket ut til radiotjeneste på norskekysten, og ble en pioner på feltet.
– Gratulerer med nok en utgivelse! Etter mine regnestykker har du imponerende nok utgitt 38 bøker på 42 år?
– Det ser ut til å stemme. Fra 1975 har jeg arbeidet med bokskriving på heldag. Av de 38 er 35 fra okkupasjonens tid. Jeg skrev blant annet en såkalt spenningsroman, men det som ble langt viktigere for meg, var å skrive om motstandsmenn og -kvinner, for å redde mest mulig for kommende generasjoner. Det har blitt et kappløp med tiden. Omtrent alle av aktørene er borte nå.
– Tidligere i år fylte du 80. Når har du tenkt å pensjonere deg?
– Jeg har ikke merket noe til pensjonisttiden, siden jeg bare fortsatte med skrivingen da jeg nådde vanlig pensjonsalder. Får si det slik at jeg har tenkt å fortsette så lenge «toppetasjen» holder. Når jeg nevner til mine nærmeste at nå får jeg kanskje legge inn årene, blir det alltid en kastevind av protester. De ser nok hvor godt jeg trives ved skrivebordet.
– Det er motstandskampen på Vestlandet under andre verdenskrig som har vært ditt hovedanliggende. Er det flere historier igjen nå?
– Det meste har vel handlet om motstandskampen her vestpå, men jeg har også skrevet om Alta bataljon, nordsjøtrafikken fra Shetland, kampene i Valdres i 1940, de norske commandos og om den norske Catalina-skvadronen som var stasjonert i Skottland. Aller mest liker jeg å skrive om den personlige innsatsen til både kvinner og menn. Jeg er stadig like imponert over offerviljen og solidariteten folk viste i ufredsårene. Slikt gir virkelig grunn til ettertanke. Jeg vet fremdeles om personer som burde få sitt ettermæle.
– Du var fire år ved krigsutbuddet, og ni da krigen var over. Hva husker du selv best fra disse årene?
– Den enkelthendelsen som sitter tydeligst i minnet, fant sted en lørdagsnatt i januar 1943, like før jeg fylte sju år. Da ble norske og skotske kommandosoldater landsatt i Sagvåg på Stord, hvor jeg bodde, for å ta seg fram til Stordø Kisgruber. Oppdraget var å sette en stopper for kisproduksjonen. En gjeng av de norske soldatene løp rett forbi huset vårt, og det ble skyting og leven utover natten. I voksen alder ble jeg kjent med alle de norske som deltok, fordi jeg skrev bok om raidet, og flere av dem ble mine gode venner. Ellers husker jeg hvor lite vi hadde av mat og av klær. Det skal noe til at folk oppvokst etter krigen forstår hvor stusselig mangt var.
– Hvordan har du kommet under vær med alle de ulike begivenhetene du har dokumentert gjennom bøkene dine?
– Da jeg kom til Os midt i 1960-årene, ble jeg fort kjent med folk som hadde vært med i motstandsbevegelsen. Her i kommunen hendte det utrolig mye, også om vi ser det på landsbasis. Jeg tenkte at skulle dette berges for ettertiden, var det bare å sette i gang. Det løp tråder ut fra Os til Bergen og ut til kysten, og etter at jeg i 1974 var ferdig med Det regner i fjellet, fulgte jeg disse trådene. Dermed ble det slik at det nesten gav seg selv hva jeg skulle skrive om videre. Jeg fulgte de kanalene som under krigen var strengt hemmelige. Jeg ble rett og slett bitt av basillen.
– Å skrive dokumentar krever mye research. Hva slags kilder har vært de viktigste?
– Det er tre hovedkilder: Rapporter på Norges Hjemmefrontmuseum, Landsvikarkivet på Riksarkivet og personlige samtaler med aktørene. Ikke minst har det vært givende å møte disse folkene og høre dem fortelle. Da får du alltid detaljer som aldri står i noen rapport, og som gir liv til fremstillingen.
– Det er nå 71 år siden krigens slutt i Norge. Hvordan har arbeidet ditt blitt endret etter hvert som tidsvitnene har dødd ut?
– Til nå har ikke arbeidet endret seg noe særlig, tidligere var jeg mye på farten og samlet inn, og somt har jeg hatt liggende og tar det fram etter behov. Skriver jeg om veteraner som nå er borte, kontakter jeg gjerne folk som på en eller annen måte stod dem nær. Men ellers må jeg bygge mer på de skriftlige kildene. Det er ellers forbausende hvor mye som kan dukke opp av notater og sånt når du først bestemmer deg for å skrive om bestemte personer.
– Da du startet din forfatterkarriere, var det skrivemaskin og papirarkiver som gjaldt. Vi har opplevd en digital revolusjon, som blant annet har gjort en rekke kilder mer tilgjengelige. Kan du si litt om hvordan dette har påvirket dine arbeidsmetoder?
– Da jeg gikk over til datamaskin, var det som natt og dag. På forhånd var jeg litt skeptisk, for jeg trodde alt burde leses på papir, men skrivemaskin ble «steinalder» så å si over natta. Før måtte du skrive opp igjen en hel side om en setning måtte rettes. Nå gjør du ferdig siden før den skrives ut. Og kontakten med for eksempel Norges Hjemmefrontmuseum er blitt mye lettere og hurtigere med de nye formene for kommunikasjon. Du sparer en masse tid. Bilder og tekster overføres på sekunder.
– Du er akademiker. Har det vært en fordel og en nødvendighet med en slik skolering i arbeidet ditt, med tanke på vurdering av kilder, metodebruk oa?
– Den akademiske bakgrunnen har nok hatt sitt å si for vurderingen av kildene. Men når det gjelder selve fremstillingen, har jeg lært en del knep av tidligere forfattere. Ikke minst tenker jeg på Soldatenes oppstand av Hans Hellmut Kirst, om 20. juli-attentatet mot Adolf Hitler. Med stadig skifte av scenene driver Kirst fortellingen fremover. Til sjuende og sist er jo det eneste saliggjørende hvordan du forteller en historie.
– Før du ble forfatter på heltid, hadde du en kort karriere som lektor. Hva fikk deg til å gå fra tryggheten ved en «fast post» til en mer usikker fremtid som forfatter?
– Helt fra jeg var liten, var det å skrive en sann glede. Å skrive stil på folkeskole og ikke minst på gymnas var det jeg likte aller best av det faglige. Etter hvert kjente jeg en sterk trang til å skrive bøker. Da jeg så første gang kom i kontakt med de nevnte motstandsfolkene, forstod jeg at her kunne jeg kombinere trangen til skriving med fornuftige prosjekt: å ta vare på hendelser fra krigens tid og samtidig gi personer den omtale de fortjener. Den første boka skrev jeg på fritiden, men skjønte at her måtte jeg velge. Så ble trangen til skriving avgjørende. Mens jeg telte på knappene, hadde jeg en prat med Sigmund Strømme, daværende direktør i Cappelen, han sa naturligvis ikke direkte hva jeg skulle gjøre og ikke gjøre, men den praten var nok med på å avgjøre saken. I tillegg har jeg en kone som har vært rektor på en spesialskole, hun støttet meg på alle måter for valget jeg tok.
– Du har formidlet det ene menneskelige drama etter det andre, og kommet tett på både de som ble direkte råka, pårørende, venner og sambygdinger. Er det en historie eller et møte som har gjort spesielt stort inntrykk på deg?
– Her er det ikke helt lett å velge. Men skulle jeg trekke fram én person, må det bli Laurits Klubben fra nåværende Bømlo kommune. Ham skrev jeg om i Er det du, Laurits? (Cappelen 1985). Han var en fåmælt fisker og fraktemann med sin egen vesle skute. Han hadde én datter og to sønner. Mens han var på langfart lenge før krigen, fikk han beskjed om at den ene sønnen var død, fire år gammel. Under krigen skulle den andre sønnen være med en båt fra Bømlo til Shetland. Båt og besetning ble aldri mer spurt. Kona til Laurits var på asyl i en årrekke. Midt oppi alt dette tok han imot båter fra Shetland og smuglet agenter, våpen og sprengstoff videre inn i fjordarmene. Gestapo kom til sist på sporet og rykket ut for å arrestere ham. Han skygget unna i siste liten og ble hentet til Shetland. Da han vendte hjem fredssommeren, så han bare grunnmuren av huset sitt. Det var brent av tyskerne.
– Det har nettopp vært premiere på filmen «Kongens nei», som nå går for fulle hus over hele landet. Jeg har selv sett den og ble både rørt og berørt. Hva er det med nordmenn og «krigen»?
– Årene 1940-1945 er helt spesielle på den måten at det er den eneste gangen hele landet vårt har vært okkupert. Vi lærte livet å kjenne på en særskilt måte, på godt og vondt. Her er dramatikk, storslått innsats, her er svik, angiveri og ulykkelig kjærlighet. Mangt som vi kjenner fra livet ellers, er her på en måte forsterket innenfor en viss tidsramme.
– Du har bidratt sterkt til at vestnorsk krigshistorie og motstandskamp har blitt grundig dokumentert. Den østnorske er det mange som har tatt hånd om, både faghistorikere og andre. Har du noen tanker om hvorfor den nordnorske krigshistorien er forsømt?
– I Finnmark siste krigsvinteren fikk vi den forferdelige historien om den brente jords taktikk, da tyskerne slo retrett og drev folk fra gård og grunn og jaget dem sørover. Hvorfor den delen av historien ikke er bedre kjent, kan vi jo lure på. Det som har manglet, er kanskje at en kompetent og pennefør person setter seg inn i hele sakskomplekset. Nordpå opererte norske partisaner innsendt fra Sovjetunionen, men de fikk aldri den samme oppmerksomheten som motstandsfolk sør i landet, da det lenge – i den kalde krigens tid – ikke var noen god tone å ha hatt forbindelse med russerne. I 1992 holdt kong Harald en tale i Kiberg der han beklaget den måten partisanene var blitt behandlet på etter krigen.
