Da jeg arbeidet med bakgrunnsstoffet til min bok om norske frontkjempere, En av oss, deltok jeg flere ganger på såkalte veteranmøter, som ble arrangert av- og for mennesker som hadde valgt feil side i 1940. I august 2008 fant et slik møte sted i et forsamlingslokale på Røa i Oslo, og mellom 20 og 30 landssvikere hadde kommet sammen. Møtet ble gjennomført etter et fastlagt program, og underveis ble jeg introdusert slik at jeg kunne fortelle om mitt arbeid. Målet var å knytte nye kontakter – med tanke på å gjennomføre intervjuer med dem som hadde opplevd krigen på nært hold, og som fremdeles kunne fortelle om sine erfaringer, sine motiver og overlevelse i krig og fred.
Etterhvert som det formelle programmet ble unnagjort, så gikk praten løst blant de fremmøtte; om siste nytt, og ikke minst om historier fra en fjern, men likefullt tilstedeværende og komplisert fortid. Av min kontakt ble jeg introdusert for en av kvinnene som var tilstede, og vi kom i prat om mitt arbeid på det tidspunktet; om de norske SS-soldatene i Divisjon Nordland, som forsvarte Hitler og Det tredje riket i Berlin under sluttkampene i april-mai 1945. Det var tydelig at temaet satte i gang sterke følelser hos kvinnen, men ordene hennes kom likefullt sterke og tydelige:
«Jeg var frontsøster og var på hoved-lasarettet til SS i Berlin under det sovjetiske angrepet. Under sluttkampene var det svært mange av soldatene som kom til lasarettet med omfattende skader, og blant dem var også norske frontkjempere.» Samtalen med kvinnen resulterte i flere møter mellom oss, og hennes historie inngår nå i min nye bok Frontsøstre – Norske kvinner under hakekorset:
«Kampene var voldsomme og raste fra kvartal til kvartal, fra ruin til ruin. Antall sårede sivile og soldater ble stadig flere, og arbeidsmengden på lasarettet økte dramatisk. Det hopet seg opp med sårede og døde. Blant haugene av døde og sårede la Anna merke til at flere av soldatene hadde det norske flagget på armen. Blant dem var det norske frontkjempere som tilhørte divisjon Nordland, og en av dem viste seg å være en nær venn av henne fra Trondheim. På grunn av de vanskelige arbeidsforholdene klarte jeg ikke å få kontakt med ham, forteller Anna. Senere fikk hun vite at navnet hans verserte blant dem som var savnet i sluttkampene om Berlin. Det verste synet var kanskje de døde småguttene, som alle hadde fulgt oppfordringen om total innsats, forteller Anna.
I påvente av legehjelp fant mange av dem sitt siste hvilested i blodige og møkkete ganger og trapper inne på sykehuset. Guttenes krig forteller mye om mentaliteten som rådet, og som Hitler hadde påført sine undersåtter. Det er naturlig å tro at flere av de norske DRK-kvinnene levde etter de samme prinsippene som guttungene. I et brev som Anna sendte til lederen for Jentehirden i Oslo, skrev hun om sin store glede over å kunne ofre livet for saken. Motivasjonen var det heller ikke noe å utsette på da Den røde armé presset på. Sammen med tre andre sykepleiere ble hun bedt om å møte på et bestemt rom. Da Anna fikk beskjed om at det trengtes en frivillig sykepleier i Hitlers bunker, var hun den første som meldte seg. Men fordi forkleet hennes var dekket av blod, falt valget på en av de andre søstrene.
En av krigens siste dager innløp det melding om at sovjetiske soldater hadde nådd østsiden av lasarettet, og at kamphandlingene snart ville rase inne på selve sykehuset. I påvente av å bli fraktet ut av Berlin fikk kvinnene beskjed om å stille opp utenfor lasarettet. Der fikk de utdelt giftsprøyter, som de bar i et kjede om halsen. For Anna var følelsen av å la pasientene være igjen det aller verste. De fleste av dem måtte etterlates på sykehuset, og deres skjebne var mest trolig beseglet. Når de sovjetiske soldatene inntok området noen timer senere, ville sjansen for å overleve være minimal.»
Foruten intervjuer med frontsøstre og detaljer om enkeltskjebner ligger det til grunn en omfattende forskning på frontsøstrene som gruppe. Bakgrunnen for organiseringen av de norske kvinnene, og intrigespillet som ble ført i kulissene, viser historien fra en helt ny side. Dessuten: For første gang i norsk historie har informasjonen fra samtlige landssviksaker som vi kjenner til, blitt samlet og kategorisert. 447 landssviksaker ligger til grunn for boken og åpner for en ny virkelighetsforståelse av frontsøstrene som gruppe, og ikke minst motivene som drev dem inn i det nazifiserte tyske Røde Kors. Følgende eksempel kan bygge opp under dette:
Sist uke ble jeg kontaktet av NN. Han hadde lest omtalen av min bok om frontsøstrene og kunne fortelle: ”Etter at mor døde har jeg funnet papirer og brev som viser at hun var frontsøster.” Morens fortielse hadde vært total og oppdagelsen hadde derfor kommet som et sjokk på ham. Imidlertid ønsket han å finne forklaringer til hennes valg, og fortalte videre om det han visste om livet hennes i forkant av vervingen: Hun var ung, 18 år, hun arbeidet hos den tyske okkupasjonsmakten – i en liten norsk by med stor tysk tilstedeværelse. Mens hun arbeidet på et kontor hadde hun blitt kjent med en tysk kaptein og forlovet seg med denne. Da han senere fikk beordring til Tyskland, så ønsket hun å følge etter for å komme i nærheten av ham.
For mange av de norske kvinnene som vervet seg til det tyske Røde Kors, så var kjærlighet en viktig motivforklaring. Dette synliggjør at frontsøstrene var drevet av langt mer enn motiver tuftet på barmhjertighet, politikk og rase. Ofte var det langt enklere og helt andre motiver som gjorde at de norske kvinnene ble det de ble.
NN hadde for øvrig mange ubesvarte spørsmål: Hva gjorde hun på opplæringsskolen og i tjeneste? På hvilke steder gjorde hun tjeneste? Hva skjedde med henne etter krigen? Forhåpentligvis kan svarene på slike- og andre spørsmål finnes i boken som nå er sluppet.
Alle bilder er hentet fra Vegard Sæthers Frontsøstre – Norske kvinner under hakekorset.
