Men først:
I sommer kan kinogjengere oppleve at Abraham Lincoln hamler opp med vampyrer i filmen Abraham Lincoln: Vampire Hunter. Filmen er basert på en roman av Seth Grahame-Smith, som har skapt seg en forfatterkarriere ved å vri på historiske sannheter og litterære verk. I hans nyeste roman, Unholy Night, viser det seg at de tre vise menn er beryktede kriminelle som klarer å rømme fra et av Herodes fengsler. De støter tilfeldigvis på tømreren Josef, hans kone Maria og den lille skrikerungen deres, men med Herodes menn rett i hælene på dem har de ikke noe annet valg enn å flykte med den lille familien på slep til Egypt.
Å benytte historiske skikkelser i litterære verk, er noe man kjenner allerede fra lenge før Shakespeare var påtenkt. Intet nytt under solen med andre ord, selv om det hele tiden har vært en viss utvikling også på dette området. På slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet var det f.eks. populært med romaner som tok utgangspunkt i en alternativ virkelighet. Et av de bedre eksemplene var Fedreland av Robert Harris, der handlingen var lagt til Tyskland etter at tyskerne vant Andre verdenskrig.
De senere årene har det nærmest gått inflasjon i å la kjente forfattere opptre som detektiver. Ta f.eks. J.J. Murphy, som lar den amerikanske forfatteren og kritikeren Dorothy Parker løse mysterier i serien Algonquin Round Table. I sin Hemingway Mysteries-serie skriver Michael Atkinson om nettopp Ernest Hemingway, som røskes opp fra sin Key West-idyll (der han har klart å holde seg skjult for turister og autografjegere) når en venn plutselig blir funnet død. Gyles Brandreth lar Oscar Wilde hanskes med både vampyrer og paver i serien Oscar Wilde Mysteries og slik kan man fortsette med Mark Twain (Peter J. Heck), Charles Dickens (William J. Palmer), Jane Austen (Stephanie Barron) og sikkert et halvt dusin andre kjente forfatternavn.
Man krysser to eller flere sjangere, tilfører om mulig et og annet overnaturlig element og dermed har man fått det som populært kalles mash-up. Selv synes jeg begrepet Hva-hvis-romaner er vel så dekkende (man må bare passe på at de ikke inneholder for mye tull og tøys, for da kan man fort ende opp med bare hvisvass).
Det er altså nok av eksempler på utenlandske hva-hvis-romaner. Norske forfattere derimot har bare ytterst sjelden brukt slike grep. I Fullmåne over Uroba (2009) lot Helge Fauskanger Mayaene oppdage Europa før Christopher Columbus fikk summet seg til å gjøre det motsatte. Nevnes kan også humoristiske titler som Trondprinsen, Kindereggeffekten og Kongepudler. Utover det kommer jeg ikke på så mange andre eksempler akkurat nå, men de finnes helt sikkert.
Skuer man tilbake i norsk kulturhistorie, så bør det være nok av epoker og skikkelser å hente inspirasjon fra. Hva med Kristiania-bohemen (OK, Ketil Bjørnstad har skrevet Leve Patagonia, men det er et musikkverk) eller Asbjørnsen og Moe? Eller hvis man virkelig skal nå inn til den norske folkesjela, la meg presentere …
Ibsen & Grieg Mysteries
Det er julaften 1865 og 22 år gamle Edvard Grieg er i Roma (fakta). Sammen med andre skandinaver feirer han kvelden i Skandinavisk Forening (fakta), og som seg hør og bør i en slik forsamling markeres dette med taler og annen moro. Henrik Ibsen har store deler av kvelden forholdt seg ganske taus, men nærmere midnatt, kanskje er det alkoholen som begynner å sette sitt preg på ham, starter han på en lang tirade om hvor mye han hadde slitt med manuskriptet han hadde renskrevet og sendt til sin forlegger Frederik Hegel i København for knapt en måned siden. De skulle bare visst hvor mange ganger han hadde vært på nippet til å kaste de arkene rett i peisen. Hans neste verk, derimot, skal bli noe fundamentalt annerledes. De andre i forsamlingen kan knapt tro det de hører da han lettere bedugget skildrer sine møter med beduinhøvdinger, sfinkser og troll og huldrer i den norske fjellheimen.
Grieg har en fornemmelse av at det må ligge noe mer bak enn bare tomt fyllerør. På tomannshånd får han mistankene bekreftet. Ibsen, som snart nærmer seg 40, har i flere år lett etter en verdig arvtager som kan overta stafettpinnen til sin lille bigeskjeft, å nøste opp i all verdens uløste, uforklarlige mysterier og fenomener. I starten var det eventyret i seg selv som var drivkraften hans, men de siste årene hadde det mer vært en tvingende nødvendighet for å spe på en allerede slunken kasse som skattefut, farskapsbidrag og dekning av spillegjeld hadde tatt et stadig større jafs av.
Dette kan naturligvis være ren og skjær fantasi fra min side, men hva hvis de to nevnte herrer EGENTLIG ønsket å leve ut drømmen som mysteriejegere? Det hadde vært noe, eller hva?
