Antakelig er det ingen som noensinne har spurt deg om det. Det er Oddvar Brås stavbrekk vi husker. Men hvorfor er det sånn? Hvorfor husker vi at Oddvar Brå brakk staven i 1982, men ikke at Berit Aunli gjorde det i 1985? Begge stavbrekkene skjedde i en VM-stafett og begge var dramatiske. Og begge gangene sto det om VM-gull. Riktignok ble det «bare» sølv til Berit og jentene, mens Oddvar og gutta fikk gull, en medalje de forøvrig delte med Sovjetunionen.
Men hvorfor er det bare det ene stavbrekket som er lagret i vår kollektive hukommelse? Hvorfor husker vi han, men ikke henne?
Med fare for å bli rødstrømpe-Ellen i «Parterapi»: Å skrive en bok om de norske langrennsjentene er en øvelse i å scrolle gjennom resultatlister for herrene. Når mesterskap skal oppsummeres eller langrennshistorien skal fortelles, er det nesten uten unntak gutta som nevnes først, både på nettsider og i aviser og bøker. Hvor mange gull de har tatt, hvilke plasseringer de fikk, hvor mye de har vunnet – og ikke vunnet. Det er gutta som fikk verdenscup først, det er gutta som konkurrerte på glassfiberski først og det er gutta som gikk fellesstart først.
Historien om de norske skijentene
Hva med kvinnene? Historien om de norske skijentene er historien om dem som brøytet løype. På 1950-tallet var ikke langrenn en frøkensport, men en sport for menn. Kvinner skulle da ikke svette! Man trodde til og med at skigåing kunne føre til at jenter ble infertile.
Ikke alle lot seg stoppe. Ingrid Wigernæs ga blaffen i samtidens «regler». Hun spente på seg lånte ski og gikk sitt første internasjonale renn i 1954. Senere ble hun trener for kvinnelandslaget, og i 1968 tok Babben, Inger og Berit gull på stafetten i OL.
50 år senere, under OL i 2018, ble det også OL-gull til de norske skijentene på stafetten. Da var det Ingvild, Astrid, Ragnhild og Marit som var først i mål.
Takk for at jeg får gå Birken!
I løpet av disse 50 årene har de norske skijentene gitt oss massevis av medaljer og jubel, men de har også møtt motstand og motvilje. «Jentutn» var de første store skistjernene, men de var også pionerer i sporet. Det var ikke ferdigpreparterte trikkeskinner til de kvinnene som ville gå på ski for noen tiår siden. De måtte brøyte løypa sjøl.
Tenk at kvinner ikke fikk delta i Birken før i 1976!
Strømpene mine har vært røde lenge, men etter å ha skrevet boka om skijentene har jeg fått røde skistrømper også.
Takk til dere som brøytet skiløypa for oss! Takk for at jeg får svette i Nordmarka. Takk for bakglatte ski og dårlig gli’. Takk for blodsmaken!
Og til slutt, noe jeg trodde jeg aldri ville si: Takk for at jeg får gå Birken!
Hanna Norberg
