Richard den første

I disse dager gjenutgir Cappelen Damm en av etterkrigstidens største suksesser – Richard Herrmanns fortelling om London: «Mine gleders by». Til høsten fortsetter vi med hans ‘dronningtrilogi’ – biografiene om Elizabeth I, Maria Stuart og Victoria. Herrmann var NRKs første korrespondent og en av våre store journalister. Men først og fremst var han Stemmen.

Jeg husker ikke første gang jeg hørte Stemmen – ingen fra min generasjon gjør det. Vi har følelsen av at den var der hele tiden, like selvfølgelig som skolemelken, nytt Donaldblad på onsdagene, røket kolje på torsdag og en liten solo til hver på lørdag. Ting  vi tok for gitt, ting som bare var der, som poplinsanorakkene, som Holmenkollski eller Toy, ting som hørte til det å bo her, i dette landet, i det som var «vår tid».

Som nå er tid som har gått.

Det vi kanskje husker, var at ting stoppet litt opp når Stemmen kom. De voksne stanset midt i sine gjøremål, «hysj!» sa de, man lyttet, man smilte – og etterhvert som vi grodde til gjorde vi det selv.

Vi vokste nemlig opp i radiodager. Min generasjon, den før og den etter: Nesten hundre år med en Radionette surrende i bakgrunnen. Nitimen, Bojarenes inntogsmars, Å du gode sparegrisen min, Trafikk og musikk, Ti i skuddet, Sylfest Strutle, Oslvold og Stutum, Borge og Smoke Rings.

Hysj hysj, vær stille som mus. Men det var vi selvfølgelig ikke. Bare unntaksvis.

Jeg husker en dag i slutten av mine egne tyveår. Jeg var blitt forlagsansatt, jeg hadde langsomt begynt å venne meg til den skremmende tilstanden å ha fast jobb, og så smått ant at den aldri noengang slipper taket, denne tanken vi tror hører ungdommen til: Når skal de skjønne at jeg bare bløffer?

Da – en dag, akkurat som jeg begynnte å tro at det kunne vare, ringte telefonen. (Altså Telefonen, den ekte telefonen. Den i bakelitt, med tallskive som gikk rundt. Den sto på mitt skrivebord, som den gjorde på alle skrivebord i den tiden, den sto der ved siden av skrivemaskinen, askebegeret(!),  en regnemaskin med en liten sveiv på siden som jeg brukte til å regne ut prisen på bøker med, og en diktafon som jeg kunne lese inn brevene mine på, før en sekretær skrev dem ut. Jeg var en guttunge i min første faste jobb, og det satt en sekretær og skrev brevene mine. Så lenge er det siden.)

Det var Stemmen.

På det tidspunktet var Richard Herrmann en av landets mest berømte mennesker, en superkjendis før begrepet ble pervertert, en folkevenn i ordets enkleste og mest absolutte betydning: En hele folket betraktet som sin venn. Han var blitt det, ikke ved å følge snarveien til nordmenns hjerter – å synge populærmusikk eller løpe raskt på ski – men via en underlig krokvei: Ved  å være NRKs korrespondent i London. Gjennom å fortelle oss like deler stort og smått fra de britiske øyer, som om det var viktig for oss, ja helt nødvendig nesten, å kjenne historien om the White cliffs of Dover eller hvorfor Churchill ikke ville gå på pissoiar samtidig med Clement Attlee[i], om forholdet mellom under-og overhusets stemmegivning i spørsmålet om avskaffelsen av shillingen i 1971, eller Sir Francis Drakes forhold til Dronning Elisabeth I rundt århundreskiftet. Skiftet mellom 15- og 1600-tallet, altså.

Det var den ene delen av hva han fortalte, i utallige av min barndoms radiotimer. Den andre dreiet seg om ting som grønnsakshandleren på hjørnet i Paradise Road, eller forklaringen på hvorfor Londondrosjen er 20 cm høyere enn alle andre biler i verden[ii]. Med den lettvinte selvfølgeligheten som bare knallhardt arbeid kan fremskaffe, kombinerte han det aller største med det helt alminnelige, på en måte som gjorde det begripelig. Richard Herrmann representerte en type journalistikk der det å få sine lesere eller lyttere til å forstå hva som drev Guy Fawkes da han forsøkte å sette fyr på parlamentet i 1605, var like viktig som å forstå tippeligaresultatene eller børskursene. Det er dette underlig fremmedartede vi kaller dannelse, som han gjorde til noe nær sagt alminnelig.

Når Stemmen lød, ikke akademisk fjern slik hans gigantiske kunnskapsmengde kunne forledet oss til å forvente, og ikke heseblesende oppjaget slik man skulle tro en genuint nyhetshungrig journalist (som han også var) ville snakket – men derimot slentrende, full av innskudd og sidespor, halvt fleipende humoristisk, nesten (men bare nesten) så man kunne glemme de sylskarpe analysene som lå under – da var det sjeldne radioøyeblikk.  Når Richard Herrmann var på radioen, opplevet fire millioner nordmenn at han snakket til dem, personlig. Og der satt jeg altså, med røret i hånden, og det var en realitet. Det var meg han snakket til. Det gjalt en bok – nok en bok – han ville skrive. Jeg følte mest for å reise meg i stolen, bukke, og gispe: «Tusen takk».

Han sto for en type journalistikk som slett ikke var enestående. Men som han var den ypperste kunstner (ja, kunstner) innen: Den intelligente og kunnskapsrike fortellerglede. Med vekten lagt på glede. Richard Herrmann likte å fortelle, så enkelt (og faktisk – så sjeldent) er det. Gjennom systematisk å overvurdere sitt publikum fikk han hele den mangslungne beretningen om det britiske imperiet til å fremstå som noe hans lyttere og lesere kunne forstå, som en fortelling om mennesker, like virkelige og like begripelig som om den var fortalt over en pint stout på den lokale puben. Der andre har jaktet på strukturer eller maktforhold, så Richard Herrmann etter mennesker. Og fordi han snakket til mennesker – ikke til strukturer – fikk han flere til å lytte enn noen annen samtidig journalist.

Det var også essensen i mitt eget møte med ham, etter en telefonsamtale i 1985 som skulle bli starten på et tyveårig vennskap: Han var en av Norges mest berømte personligheter, jeg var en førti år yngre guttunge, men han var ikke interessert i forlagsredaktøren, han så etter mennesket. Og han så etter en som kunne hjelpe ham. Jeg hadde bare ikke noen ide om at det kunne være meg.

Av alle forfattere jeg har møtt – og etterhvert har det blitt mange – er Richard Hermann den som enklest, mest presist og omsvøpsløst har pekt på hva en forlagsredaktør er. Det skjedde på Churchill pub i Roald Amundsens gate.  Vi var, såvidt jeg husker, på bok to eller tre vi laget sammen. Richard Herrmann var fremdeles – ved siden av Erik Bye – Norges mest berømte mediepersonlighet. Og jeg var fremdeles en tilfeldig forlagsarbeider. Men vi hadde etterhvert blitt mer enn kompanjonger, vi hadde blitt en slags venner. Eller mer. Richard var gammel nok til å være min far. Og jeg skjønte etterhvert at min oppgave var å være frekk nok til å være hans sønn.

Han ville alltid at vi skulle gå på pub sammen. Og Oslo hadde ikke mange puber, det var nesten bare Churchill’s i Roald Amundsens gate. Til folk som er unge nå, må jeg si at det var som å gå ut med Justin Bieber, det var som om alt stanset opp idet vi kom inn, som om folk stivnet og hyklet en falsk likegyldighet i møtet med  berømtheten. Man må nemlig huske at berømthet, som i dag er en væske spredt tynt utover, noe en hvilkensomhelst blogger eller TV-fjes kan tilta seg, det var sjelden vare dengang. Det var forbeholdt statsministre, polarhelter, skøyteløpere og Erik Bye. Og altså Richard Herrmann. Stemmen fra London.

«Jeg trenger ikke folk som kan fortelle meg hva jeg gjør riktig, Anders» sa Richard Herrmann, mens han tok en slurk av det han insisterte på å kalle en ‘pint’, men som alle andre i Roald Amundsens gate kalte en halvliter. «Jeg trenger noen som kan fortelle meg hva jeg gjør feil.»

Og der satt jeg, sammen med Norges mest berømte stemme, som var akkurat gammel nok til å være faren min, og som jeg etterhvert hadde lært meg å respektere nesten som om han var det. I alle fall nok til at jeg kunne nikke: «Ja. Jeg skal si fra, Richard.» Det holdt til et halvt dusin bøker til.

Da han gikk bort i 2010, ble det presentert så å si likelydende i alle norske aviser som at en «journalistikkens gentlemann» hadde forlatt oss. Det er bare halve historien. Vårt bilde av en britisk gentlemann er noe fjernt, nesten litt opphøyet, nesten litt pompøst. Richard Herrmann var noe helt annet. Han var noe nært. Han var en venn.

De lager ikke journalister som det lenger

[i] «Det vil jeg ikke» sa Churchill, «for hver gang du ser noe stort og fint skal du nasjonalisere det».

[ii] Det finnes en offentlig bestemmelse om at man skal kunne sitte i baksetet med bowlerhatt på