Følgende er et utdrag fra Maria Rosvolls bok Zolo Karoli – En Europeisk historie. Zolo Karoli er beretningen om en norsk romskjebne før den annen verdenskrig, slik den er avtegnet i dokumenter og politirapporter. En familie som jages fra land til land i et Europa som ikke vil vedkjenne seg dem, inntil reisen ender i gasskamrene. Boka er tilgjengelig som e-bok og i fysisk format.
I januar 1944 ble norskfødte Zolo Karoli innskrevet i «sigøynerleiren» i Auschwitz-Birkenau med tatoveringen Z-9221 på underarmen. Z for Zigeuner. Samme nummer ble stemplet på den stripede strieskjorta. Over nummeret hadde han fått påsydd en sort trekant som signaliserte at han var kriminell eller «asosial». Femten måneder overlevde han under de ekstreme forholdene. Med litt hell kunne han ha overlevd fangenskapet, men slik gikk det ikke. Zolo Karoli ble drept i en konsentrasjonsleir to dager før frigjøringen av leiren 11. april 1945. Han ble 24 år gammel.
Kunne hans skjebne vært unngått? Kanskje, men Zolo Karoli hadde de fleste odds mot seg fra første stund. Han kom fra «en av de mest ondartede familier som har optrådt» i Norge, hadde Aftenposten skrevet i 1934. Dessuten kunne man frykte at de formerte seg i faretruende tempo: «Når Caroly senior og frue har opnådd å få 10 barn hvor mange barn får så de 10 Caroly juniorer?», spurte Norges Handels- og sjøfartstidende. Myndighetene konkluderte: Familien Karoli måtte kastes ut fra Norge. Det hadde den også blitt, allerede i 1931. Men så ille var altså Karoliene, at Aftenposten måtte minne leserne sine på dem hele tre år senere.
Hvor enn familien dro i Europa, ble mistankens skjerpende blikk rettet mot dem.
Jovisst kom Zolo fra en familie som var dømt for kriminalitet. Man kan si at Karoliene var en slags kjendiskriminelle. Ikke som Al Capone, Bonnie og Clyde, eller andre internasjonale celebriteter innen sjangeren. Men hvor enn familien dro i Europa, ble mistankens skjerpende blikk rettet mot dem. Politiet fotfulgte dem. Papirer ble sjekket. Det var ikke bare i Norge de var uønsket.
Etter å ha arbeidet med norske roms historie generelt, ville jeg til bunns i hvordan en enkelt rom levde i mellomkrigstiden. Skrive en biografi. Selv om historikeren Hans Fredrik Dahl mener at «det ene liv er og blir bare ett liv, om det leves aldri så intenst i samhandling med andre» mente jeg at sjangeren kunne vise hvordan en enkeltskjebne ble formet av samfunnet rundt. For som nobelprisvinneren Svetlana Aleksijevitsj trekkes også jeg mot «dette lille området – mot enkeltmennesket. Bare mennesket. I virkeligheten er det der alt skjer». Jeg ville vite mer om hvordan hverdagen så ut. Hvordan fortonte livet seg etter at de ble utvist fra Norge? Hvordan forholdt enkeltmennesket seg til fordommene, lovene og diskrimineringen det ble utsatt for? Med andre ord: hvordan var det å være Zolo Karoli?
Det finnes ingen Anne Frank eller Primo Levi med rombakgrunn
Men hvorfor skrive om akkurat ham? Det finnes ingen Anne Frank eller Primo Levi med rombakgrunn. Ingen enkeltperson levendegjør roms skjebne før og under krigen. Det er kanskje ikke så rart? Rom skriver sjelden eller aldri bøker, og etter andre verdenskrig var det ikke hos dem sympatien lå. Derfor ble Zolo Karolis historie glemt. Familien hadde mer enn nok med å få hverdagen til å gå rundt. Historikerne, som kunne vært sitt ansvar bevisst, var opptatt med å skrive seierherrenes historie.
Valget av Zolo Karoli er tilfeldig. Zolo var midt i en søskenflokk på tolv. Ikke eldst, ikke yngst. Det eneste fotografiet jeg har funnet av ham som voksen viser en usedvanlig vakker mann. Med det tykke, mørke håret og de sorte øynene kunne han gått rett inn i en film. Så kanskje er ikke valget helt tilfeldig likevel.
Ofte framstilles ofrene for nazistenes utryddelsespolitikk som jomfruer eller genier. Zolo Karoli var ingen av delene. Stempelet som «sigøyner» reduserte hans bevegelsesfrihet til et minimum og utvidet hans kriminelle løpebane.
Men ikke bare. Ifølge en av Europas fremste spesialister på roms historie, Henriette Asséo, har rom klart å opprettholde et komplekst familiesystem, spesielt ved hjelp av språket romanes. For majoritetssamfunnet, mener hun, er det umulig å forestille seg at dette kunne gjøres uten at rom hadde egne og synlige institusjoner. Denne sosiale kompetansen ble ikke kreditert rom. Tvert imot ble roms motstand mot det administrative regimet som vokste fram i Europa på begynnelsen av 1800-tallet, ansett som uttrykk for en medfødt ondskapsfullhet, skriver Asséo. Zolo og familiens overlevelsesevne ble altså sett på som et uttrykk for ondskap, over hele Europa, ikke bare av Aftenposten i Norge.
Zolo og familiens overlevelsesevne ble altså sett på som et uttrykk for ondskap
Zolo Karoli (1921–1945) ble født midt inn i perioden Henriette Asséo skriver om. Ved å skrive en biografi om ham kunne jeg (kanskje) gi et innblikk både roms motstand mot antisiganismen og hva statenes svar på dette var. For de europeiske nasjonalstatene nærmest kappes om å ha lover og regler som kunne «beskytte» dem mot folk som Zolo.
Arbeidet med denne boken har ført meg ut på en reise i europeisk overvåkingspolitis arkiver i Belgia, Frankrike, Tyskland, Sverige, Danmark og Norge. I alle disse landene ble Zolo i løpet av sitt korte liv stoppet og utvist én eller flere ganger. Materialet er av varierende kvalitet. Sporadisk kommer hele historier fram, andre ganger bare brokker. Her får vi innblikk i en krig, men har bare vitnesbyrd fra den ene partens ståsted. Politiets rapporter blir stående uimotsagt og det finnes svært få motsvar. Derfor er det i høyeste grad uforsvarlig å basere en biografi på overvåkingspolitiets arkiver. Til det er materialet for enøyd. Men det er vår eneste sjanse til å få et innblikk i Zolos liv.
Jeg har alltid drømt om å bli en sjelens historiker. Å sitte på et kjøkken og ha lange samtaler om livet og døden, for deretter å skrive ned det viktigste og vakreste. Igjen som Svetlana Aleksijevitsj har formulert:
Jeg skriver ikke om krigen, men om mennesket i krigen. Jeg skriver ikke krigens historie, men følelsenes historie. Jeg er sjelshistoriker. På den ene side utforsker jeg et konkret menneske, som har levd i en konkret tid og har deltatt i konkrete begivenheter, men på den annen side må jeg finne frem til det evige menneske. Evighetens skjelven. Den som alltid finnes i mennesket.
I stua hjemme hos Zolo Karolis nevø, Jan Jansen, snakket vi om livet og døden den gangen jeg besøkte ham i 2015. Men ikke om Zolos liv og død. Han kjente ikke navnet på sine onkler og tanter, og hadde ikke oversikt over hvor mange som var blitt drept under andre verdenskrig. Siden rom har et «rom-navn» og et offisielt navn, lo vi av forvirringen over at jeg ikke skjønte at Zolos far, Josef Karoli, het Gónnari på romanes. Jan Jansen ble forundret da han så arkivmaterialet mitt, og utbrøt «du kjenner jo min egen familie bedre enn meg». Mon det. Jeg kjenner til hvordan familien hans hadde blitt administrert av europeisk byråkrati.
Det finnes intet kaleidoskop som ga meg mulighet til å kikke inn i Zolos sjelsliv og beskrive hva han følte da han ble nektet adgang til Norge som 13-åring.
Denne boken ble ingen sjelens historie. Til det var lovene, reglene og tidsånden for sterk, og arkivmaterialet for svakt. Det finnes intet kaleidoskop som ga meg mulighet til å kikke inn i Zolos sjelsliv og beskrive hva han følte da han ble nektet adgang til Norge som 13-åring. Likevel er det mitt håp at leseren vil finne en «mothistorie» så å si mellom linjene. For det som kom fram i arkivstudiene, var vår undergang. Ikke bare roms, familiens eller Zolo Karolis undergang. Nei, vår egen, nasjonens og den europeiske sivilisasjonens undergang. For mens Zolo vokste opp, vevde de europeiske nasjonalstatene et garn som til sist ble så finmasket at da nazistenes tok makten og erklærte krig, kunne garnet med letthet brukes til å fange «liv som ikke var verdt å leve».
For å drepe Zolo Karoli lenge etter at det var klart at nazistene hadde tapt krigen, og at konsentrasjonsleiren han satt i skulle frigjøres, var det nødvendig å avhumanisere ham. Rasekrigen var tapt, men Zolos drapsmenn så likevel verdien av å drepe ham. Når ble Zolo avhumanisert, og av hvem?
Dette er ikke bare en bok om Zolo Karoli, men også en bok om hva hans blotte eksistens gjorde med oss.
Zolo Karoli – En Europeisk historie av Maria Rosvoll er tilgjengelig som e-bok og i fysisk format.
