Hokksund, altså. Stasjonsbyen. Kjent som punchline i Hallo i uken på nittitallet og som et av de stedene hvor Sørlandsbanen ikke stopper lenger. Etter et forfatterbesøk på voksenbiblioteket i januar ble jeg invitert tilbake i oktober, til Leselystfestivalen. En fire dagers litteraturfestival for barn, arrangert av og på Øvre Eiker bibliotek. Der hadde de ansatte kledd seg ut som Pulverheksa og Karlsson og Askeladden og Lille My og Rødhette og Prinsessen på erten og Teskjekjerringa og en litt skummel katt. Lokalene vakkert utsmykket med litterær skattejakt, hattifnatter under trappa og et rom som var malt om til eventyrskog. Jeg gjestet festivalen to dager på rappen og leste Glemmestedet og et par vers fra Slemme barn for de største ungene fra de lokale barnehagene. Stas for en forfatter å få sine lesere i tale. Og å få bekreftet at passe lengde for et litteraturarrangement for små barn er: litt kortere.
Den tredje dagen bar det til Kongsberg Krim, som har tiårsjubileum og arrangementer over hele sentrum: Krimteater, skrivekonkurranser, utdeling av priser, bokbad. Fredag kveld satt folk på Energimølla og hørte på krimforfattere i timevis, panel etter panel. Fredrik Wandrup styrte en samtale med Lahlum og den mindre kjente, men utmerkede H.K. Fauskanger og meg. Tre retrokrimnerder. Og John Dickson Carr har aldri før blitt nevnt så hyppig fra en norsk scene.
Som forfatter blir man lykkelig over at mennesker gjør sånn stas på bøker og lesere. Og på forfattere. Så takk til bibliotekansatte, primus motorer og frivillige. Det dere gjør blir satt pris på.
PAUL SIMON OG HUKOMMELSEN
Vi, publikum på Paul Simon-konserten ville ikke la ham slutte å synge. Han ble klappet inn igjen gang på gang. Og hver gang kvitterte han med flere sanger som alltid har vært der. Men var det egentlig Paul Simon vi klappet for, eller var det for oss selv? Det kunne kjennes som om vi ikke klappet for noe som skjedde der og da, men for noe som hadde vært, for våre egne liv, våre egne minner. Som om vi feiret at vi har kommet såpass langt. Slik stiller hukommelsen seg i veien for sansene og blir et filter for alt vi opplever. Dette kunne vært en grunn til å glede seg til alderdomsdemensen setter inn, men de fleste av oss foretrekker nok å huske.
Stadig oftere går jeg på arrangementer for gamle mennesker. En mann litt over min alder hadde vært ute en tur og kom inn igjen, ble stående i trappa og lure på hvor han egentlig satt.
OVERSTIMULANS
Det fins for mye å være redd for. Det er vanskelig å velge. Det er kanskje dette som skjer: På samme måte som en sulten person går ut igjen av butikken fordi han ikke klarte å bestemme seg, frykter vi ingenting, fordi vi ikke klarer å bestemme oss for hva som er mest skremmende.
MELLOMKRIGSTID 1
De som levde i mellomkrigstiden, visste det ikke. Du vet ikke sånt før den neste krigen er i gang. Det blir som «f. Kr.» Hvis du finner et pergament datert før Kristus, kan du regne med at det er et falsum.
MELLOMKRIGSTID 2
Hvis krig er en mulighet, også for oss som bor her i landet, håper jeg våre myndigheter gir oss beskjed dersom det er noe vi kan gjøre for å dempe risikoen. Fred er for viktig til at vi kan overlate hele ansvaret til Regjeringen. I likhet med de fleste ting.
DEMENTI
Dette er andre gang jeg har lest at jeg har skrevet melkekartongkrim, og det er fortsatt ikke sant. Jeg virker vel bare som en sånn fyr. Men gratulerer, Mads Liabø!
DE BESTE KROPPSDELSRIMTITLENE
Sist uke på Facebook lanserte jeg flere titler til bøker i forlengelsen av Sjarmen med tarmen og Hjernen er stjernen. Mange ble inspirert til å ta det videre, og det tok av i kommentarfeltet. Her er mine favoritter:
Espen Bjarne Olsen: Finger som svinger
Magnus Malcolm Andersen: Det gøye med øyet
David Ark: Frista av vrista
Tine Ludviksen: På pallen med gallen
Markus Scarth Tønseth: Hyggen på ryggen
Tore-André Gurandsrud: Gleden med skjeden
LEST:
Don Winslow: The Cartel
En roman som strekker seg over mange år og flere kontinenter, om narkotika og USAs feilslåtte «krig» mot den. Áden Barrera er Sinaloa-kartellets overhode, fritt etter Joaquín Guzman. Art Keller er politimannen som gjør absolutt alt i kampen mot ham. En frittstående oppfølger av The Power of the Dog (I hundenes vold). Igjen store mengder særdeles drøy vold. Ikke utpenslet, men grusom nok til at den setter seg i leseren. Man kvier seg for å kalle det underholdning, men det er nok det er: Uvanlig hardbarket underholdning, ubehagelig tett på virkeligheten. Rasende, blodig, fascinerende.
Hans Olav Lahlum: Sporvekslingsmordet
Norges første langrennskrim. Tre tidsplan. Mye og kompakt mystikk, med et oppsiktsvekkende forsvinningsnummer. Patricia Borchmann foretar noen briljante slutninger. Sjakk spiller en rolle i handlingen, og føles som en metafor for boka. Alle ser yngre ut enn de er. Men sa folk «sjekke ut» og «henge med» i 1973?
Little Britain så Slemme barn
SETT:
Og nå: Verden! (Oslo Nye Teater, Trikkestallen)
Gore Vidal: The United States of Amnesia (tv)
Michael Moore in TrumpLand (tv)
Alien, Aliens, Alien 3 (strømming)
Aliens
Den viktigste lærdommen i disse filmene er at man aldri skal gå alene på mørke steder og lete etter et monster.
