Hva skal man med en slik anmelder?

Da Dagbladets Cathrine Krøger tidligere i år publiserte sin parodi av en anmeldelse på John Erik Rileys Heimdal, California sendte jeg en twittermelding som gikk ut på at hun antakeligvis ikke hadde lest boka hun snakket om.

Det var selvfølgelig en nøye kalkulert provokasjon, en bevisst overdrivelse ut i det absurde, for å demonstrere i hvilken grad jeg mente hennes «lesning» var helt på jordet. (Heldigvis støttet alle andre anmeldelser av boka mitt inntrykk.) Det var ingen som virkelig trodde jeg mente det bokstavlig, og det var heller ikke meningen de skulle tro noe slikt.

Det å si om en anmelder at vedkommende uttaler seg om bøker hun ikke har lest, er nemlig det samme som å fradømme han eller henne all ære. Det er for anmelderiet hva innsidehandel er for aksjemegleri: Totalt faglig havari, misbruk av egen posisjon og en åpenbar demonstrasjon av at man hverken skjønner sin egen oppgave eller hvilke regler som gjelder i det spillet man deltar i.

(I parentes bemerket: En av fjorårets mest fantastiske litterære opplevelser – arbeidslivsromanen Yarden – kom til som en indirekte følge av at forfatteren Kristian Lundberg måtte rydde skrivebordet og forlate jobben som literaturanmelder på dagen, fordi han hadde anmeldt en bok som ikke var skrevet – og slik uforvarende demonstrert at han ikke leste bøkene han uttalte seg om.)

Derfor var det med ikke så rent lite vantro  jeg hørte den selsamme Krøger på NRK’s Aktuelt onsdag kveld. Programmet skulle handle om boka Luremus av Elin Rise spesielt og den uklare genren «chick lit» generelt. Etter først å ha sagt at hun «sannelig ikke vet hva chick lit er», fastslår Krøger at det er bøker «uten litterær kvalitet». Riktignok med unntak av den boka hun faktisk har lest, nemlig Bridget Jones’ dagbok, den er nemlig god, men alle de andre, de hun ikke har lest, de er altså  dårlige.

Jaha.

Til de dårlige – altså de uleste – hørte også åpenbart kveldens debutant. (Mer om hennes bok.)

Det er et stykke TV-underholdning med absurde kvaliteter. Først fastslår hun at boka ikke har salgspotensial, men at forlaget likevel satser på den. Det er fine opplysninger – vi liker å få råd om hvordan vi kan kommersialiseres, og Krøger i rollen som markedsanalytiker er i det minste underholdende. Men markedsfolk har en fordel fremfor litteraturanmeldere i Dagbladet. De vet hva de uttaler seg om.

Luremus vil jeg kalle mykporno, fastslo Dagbladets litteraturanmelder er stykke ut i programmet.

Det interessante er ikke om hun har rett i denne påstanden eller ikke (hun tar noe så grundig feil). Det interessante er heller ikke at en representant for avisa som har gjort det til nasjonalsport å finne et påskudd til å ha pupper på forsiden hekter seg opp i det faktum at det er en truse på omslaget.

Det interessante er at hun står på nasjonalt TV og uttaler seg negativt om en litterær debutant i bastante ordelag – om en  bok  hun ikke har så mye som åpnet. Skjønt, nei forresten. Det er ikke interessant. Det er skandaløst.

En ting er at det er latterlig, meningsløst og en åpenbar demonstrasjon av at hun ikke har forstått sin egen rolle.. En annen ting er at hun drar det seriøse anmelderi ned i søla.

Dagen etter at Krøger hadde fradømt sjangeren, boka og forfatteren all litterær ære, ringte Dagbladets kulturredaksjon. Fru Krøger ville gjerne ha tilsendt Luremus. Nå kunne hun nemlig tenke seg å lese den. For å – hold dere fast – anmelde den. Hun har altså allerede sagt offentlig at boken er mykporno. Hvem i all verden kan ha noen som helst slags tillit til hva hun forøvrig kan mene? Det er jo ingenting som tyder på at denne anmelderen lar seg påvirke av realiteter. Enn si av skrift.

Om anmeldelsen kommer på trykk – om man i Dagbladet mener at det finnes så mye som et fnugg habilitet igjen hos Krøger, vil det bli et stykke avisanmelderi som ikke har noen verdi –annet enn at den dokumenterer for all verden det totale mangel på faglig refleksjon, ikke bare hos anmelderen men også i hennes redaksjon.

PS.

Jada – jeg er inhabil jeg og:

Krøger sa nemlig i løpet av programmet også at «Anders Heger anklager jeg alltid, jeg synes han er så…» (hun avsluttet ikke).

Hadde jeg ant hva hun siktet til, kunne jeg funnet ut om det hadde noen relevans. Enskjønt jeg tviler. Ærlig talt: Hva slags saklighet kan man vente av folk som sier sånn generelt: «Han anklager jeg alltid»? Selv har jeg en mistanke om at det kanskje har å gjøre med den mildest talt lite heldige figur hun gjorde den ene gangen jeg kan huske å ha diskutert med henne, etter et annet usedvanlig lite gjennomtenkt utspill. Det var dengang hun gikk i fotsporene til Washington Wives og ville at Rune Belsviks barnebøker skulle utstyres med varseltrekant fordi de inneholdt sex. (Mer om det her og her.)

Skjønt Gud vet. Slik replikken falt, er det bare nok et eksempel på en anmelder som ikke anmelder det hun burde, nemlig bøkene, men heller går seg vil i egne idiosynkrasier.