I dag bor det omtrent 19 000 mennesker i Norge som er adopterte fra utlandet. Jeg er én av dem. I mange år har NRKs Tore på sporet laget underholdning om adoptivbarn som ønsker å finne tilbake til biologisk opphav. Det siste året har også TV 2 fulgt opp med programmet Sporløs.
Disse programmene viser at det er sterke følelser i sving når adoptivbarn og deres biologiske foreldre møtes.
Selv har jeg lenge hatt vansker med å forstå denne trangen til å søke etter en biologisk familie. Jeg har alltid hatt mor og far, jeg har aldri hatt bruk for noen andre.
For åtte-ni år siden oppstod det en heftig debatt i Sverige mellom to fronter blant adopterte: de som mente at biologi var viktig, og de som mente det motsatte. I Norge satte journalist Hanne Eide Andersen fokus på dette i Dagbladet Magasinet, og sammen med litteraturforsker og forfatter Geir Follevåg stod hun sterkt på at røtter ikke spilte noen rolle.
Follevågs bok Adoptert identitet har vært viktig litteratur for meg som adoptert. Han har åpnet opp rom og tanker jeg ikke var klar over. Han har skapt termen ”biologosentrisme” – den biologiske familie blir sett på som bedre og finere enn ikke-biologiske familier. I litteraturen blir personer som har vokst opp uten biologisk familie fremstilt stereotypt som enten svært farlige eller svært svake individ.
Jeg har lenge delt Follevåg og Eide Andersens syn på biologi. Det er ikke viktig. Vi kan selv forme våre liv, her og nå. Som Follevåg selv sa til Dagbladet Magasinet: ”Fortida får i stor grad betydning for våre liv i dag, alt etter hvilken betydning vi gir den”.
Under arbeidet med Kinamann har jeg flere ganger stilt meg spørsmålet: Hvor viktig er egentlig biologi?
Selv var jeg nesten tre år da jeg kom til Norge. Jeg har vokst opp i en familie uten bokhyller. Likevel har jeg altså blitt forfatter. I motsetning til Follevåg tror jeg dette kan ha noe med biologi å gjøre. At min evne til å skrive og min interesse for litteratur har ligget latent i genene. Dette har gjort meg mer nysgjerrig på mitt opphav i voksen alder.
Forsker Monica Dalen ved Universitetet i Oslo mener at ”alle adopterte må forholde seg til en spesiell dobbelthet i sin livssituasjon”. De har nemilig to sett med foreldre. ”Adopsjon er ikke bare en måte å danne familier på. Det er også tap av familie, slekt og fødeland.” Dette gjorde journalist Hanne Eide Andersen rasende. ”Jeg har alså lidd et tap”, skriver hun i sin reportasje i Dagbladet Magasinet. ”Et tap jeg aldri har hatt en opplevelse av selv, men som forsker Monica Dalen har definert for meg. Hun gjør meg rasende. Ved å generalisere som hun gjør, krenker hun meg og min egen forståelse av meg selv, hva det vil si være adoptert, hva det vil si å være meg.”
Det er snart åtte år siden Hanne Eide Andersens velskrevne reportasje stod på trykk i Dagbladet Magasinet. I løpet av denne tiden har jeg gått fra å være enig til å være uenig med henne.
