Hvorfor Cultiva-styret må gå

Cultivas største svikt er hva den kunne ha vært: En kulturstiftelse med kapital, visjon og faglig sterk ledelse kunne brakt byen opp på et internasjonalt nivå. Det vakte europeisk oppmerksomhet da Kristiansand kommune solgte eierandelen i Agder Energi og siktet seg inn mot kulturbyer som Bilbao og Glasgow. I stedet har vi fått en stiftelse som aldri lettet, tynget av en managementsjargong som for et tiår siden var trendy i metropolene. Cultiva snakker om «den kreative klasse», mens pengene hele tiden har sirkulert i den byråkratiske klasse. Man slår om seg med honnørord som «kompetanse» og «kreativitet», uten å besitte verken kunnskap eller skaperkraft. Man ber om mer tid og tålmodighet, men krever effektivitet og resultat av kulturaktørene selv.

Kritikken som er blitt rettet mot Cultiva gjentatte ganger står derfor fremdeles ved lag: Prosjektstøtten avsluttes for tidlig og før det er grunnlag for selvstendig drift. Styret mangler den nødvendige kjennskapen til utviklingen på kulturfeltet, og er derfor ikke skikket til å lede en stiftelse som har nettopp kunst og kultur som virkefelt.

Infrastrukturen som Cultiva har bidratt til å bygge, er i stor grad basert på velkjente, eksisterende modeller. Å kalle franchise-virsomheter som Norsk forfattersentrum og Sørnorsk filmsenter for nyvinninger, er å ta munnen for full. Det samme gjelder støtten til kulturhuset Kilden, der det fortsatt er et åpent spørsmål om man finner innholdet som skal til for å fylle de storslåtte lokalene. Skal man det, må man nemlig begynne å satse på lokale aktører med profesjonelle prosjekter i dialog med både nasjonale og internasjonale miljøer. Inntil videre uteblir selve premisset for suksess: Cultiva mangler kunnskap om og oversikt over hva som rører seg på kulturfeltet – i Kristiansand og i Norge, i Skandinavia og Europa for øvrig. Med sin bakgrunn fra politikk og næringsliv bør stiftelsens styremedlemmer være de første til å gå med på at det også skal stilles krav til ledere på kulturfeltet. I stedet for å overlate initiativet til personer med fagkunnskap, turer man frem som glade amatører, og det med pengesummer uten sidestykke i norsk kultursatsing.

Styreleder Ansgar Gabrielsens naive spekulasjoner omkring forholdet mellom levevilkår og kunst, kultur og styring er ikke verdig en stiftelse av Cultivas dimensjon. Under lanseringsmøtet for styrets nye strategi på Kick i Kristiansand 11. april het det at styremedlemmene «skal ha eierskap» til sine prosjekter, og at stiftelsen selv vil følge produksjonene fra skissestadiet til ferdig produkt. Det samme poenget gjentas i det ferdige strategidokumentet og av administrerende direktør Erling Valvik på kronikkplass i Fædrelandsvennen 21. mai. En slik arbeidsform er ikke bare umoderne og lite lønnsom – den er også udemokratisk og pinlig provinsiell. Det er og blir ønsketenkning fra styrets side at man uten fagkunnskap skal kunne initiere noe som helst av varig verdi. I stedet ønsker vi en stiftelse som frir seg fra sine fantasier og snarest innser hvilke kriterier som må oppfylles for å oppnå suksess. I de senere års tenkning omkring biennaler, kulturhus og kunstpraksiser har mantraet hele tiden vært å satse lokalt, med den internasjonale kulturscenen som målestokk og sparringspartner. Med Cultivas vedtekter og midler ligger alt til rette for et slikt løft. Sviket mot stiftelsens potensial kunne derfor ikke vært mer fullkomment enn det er med dagens dreining mot kommunal barnekultur. Med et pennestrøk har man utradert de opprinnelige ambisjonene, for i stedet å styrke den allerede godt utbygde «opplevelsesindustrien».

Som profesjonelle kulturarbeidere med virke i Kristiansand erklærer vi derfor vår mistillit til Cultivas nåværende styre. Vi krever at styreleder Ansgar Gabrielsen, nestleder Øystein Lønn, styremedlemmene Monica Larsson, Ellen Skeie Hansen og Jørgen Kristiansen, samt vararepresentantene Terje Næss og Kirsti M. Hjemdahl, fratrer sine verv og overlater plassen til personer med relevant bakgrunn og erfaring. Cultivas fremtid avhenger av kulturbyen Kristiansands fremtid – ikke omvendt.

Teksten er skrevet kollektivt.

Underskrivere:

Jorann Abusland, billedkunstner
Roald Andersen d.y., billedkunstner
Jan Bang, produsent/musiker
Olav Benestvedt, skuespiller
Bjarte Breiteig, forfatter
Terje Dragseth, forfatter/filmregissør
Bernhard Ellefsen, kritiker
Agnete Erichsen, billedkunstner
Kristin Evensen, billedkunstner
Erik Faber-Swensson, artist
Pål Gitmark Eriksen, forfatter
Tronn Dønnestad Hansen, fotograf/musikkprodusent
Håkon Henriksen, billedkunstner
Runar Hodne, teaterregissør
Louis A.S. Holbrook, manager/arrangør
Erik Honoré, musiker/forfatter
Cornelius Jakhelln, forfatter/musiker/kritiker
Kristine Jakobsen, fotokunstner
Sidsel Jørgensen, fotokunstner
Bartek O. Kaminski, skuespiller
Hanne Kolstø, artist/musiker
Elisabeth Kristensen, billedkunstner
Mirjam Kristensen, forfatter
Erlend Larsen, billedkunstner
Jens Stegger Ledaal, billedkunstner
Tom Lid, billedkunstner
Morten Liene, skuespiller
Marianne Lund, billedkunstner
Jon S. Lunde, musiker/kunstner
Monika Lyko, animatør/illustratør
Morten Martens, produsent/musiker
Nils Christian Moe-Repstad, forfatter
Irene Myran, tekstilkunstner
Borgfrid Møen, kulturarbeider
Cecilie Nissen, billedkunstner
Kjetil Nordhus, artist
Karen Pettersen, billedkunstner
Erik Pirolt, billedkunstner
Henrik Rafaelsen, skuespiller
Agnes Repstad, kulturarbeider
Erlend Ropstad, artist
Alex Scherpf, regissør
Ole Johan Skjelbred-Knudsen, skuespiller
Annette Stav Johanssen, billedkunstner
Steffan Strandberg, filmregissør
Roy Søbstad, tegneserieskaper
Andreas Tellefsen, billedkunstner
Sigurd Tenningen, forfatter
Tiril Valeur, forfatter/illustratør
Johan Otto Weisser, billedkunstner/kritiker
Tori Wrånes, musiker/skuespiller/kunstner
Sigrun Tara Øverland, artist/musiker

Publisert i Fædrelandsvennen 26. mai 2011