Gratulerer med utgivelsen, som jeg ser fram til å fordype meg i. Og takk skal du ha, Gabriel, for utfordringen: Å snakke om hvilken tegneseriefigur jeg ser meg selv som, og hvorfor. Valget falt på Margarita Luisa Chascarillo (muligens uttalt tsjaska-ri-å), vanligvis bare kalt Maggie, fra serien Love & Rockets. Som ikke må forveksles med det engelske bandet av samme navn, som ble startet av tidligere Bauhaus-medlemmer i 1985, og som dessuten staves med «and» og ikke med ampersand. Serien er et prosjekt som har pågått siden 1981, og er ikke en serie, men flere, laget av de to amerikanske brødrene Hernandez. Bror Berto befattet seg lenge mest med livet i den fiktive latinamerikanske småbyen Palomar og har i fullt alvor blitt sammenlignet med Gabriel Garcia Marquez, men lager nå om dagen tegneserier som i all hovedsak handler om B-filmtroper og veldig store pupper. Maggie er derimot tegnet av bror Jaime, og hører til en 34 år lang syklus som blir kalt for Hoppers 13 eller Locas.
Hun dukket opp allerede i første nummer, og var den gangen tenåring med pønkesveis, jobbet som romskipmekaniker og råket ut for monstre med tentakler. Dessuten hadde hun en glamorøs venninne som var elskerinnen til verdens rikeste mann, som hadde horn i panna. Bladene var i svarthvitt og stort format, like bredt som de første Tempo, men ikke fullt så høye, og de kom et par ganger i året. Ikke regelmessig, de kom når de var ferdige, og for meg som bodde i Kristiansand, var dette – ved siden av om jeg kom til å bli tilbudt å kjøpe hasj på Karl Johan – det største spenningsmomentet ved å besøke Oslo: Hvor mange nye nummer av Love & Rockets som hadde dukket opp på Tronsmo siden sist.
Sci-fi-elementene begynte snart å alternere med hverdagsskildringer fra pønkescenen i byen Hoppers, som ikke fins, men som angivelig ligner veldig på Oxnard i Sør-California, der brødrene vokste opp og tre av fire er latino. Etter hvert handlet Love & Rockets stadig mindre om raketter og stadig mer om kjærlighet. Og rock.
Mens jeg fortsatt bodde i Kristiansand og bandet jeg spilte i hadde fliset seg opp og falt fra hverandre, og alle mulige dølle voksenkrav om å bli noe og å legge planer og opprette BSU-konto trengte seg på, kjentes pønkescenen i Hoppers som et bedre sted å være, med rocken som alle tings nav, med fylla og dopet og festene og hjertesorgen og følelsen av at noe storartet må skje, at det kan skje når som helst og at man derfor aldri må ta sjansen på å være den første som går hjem.
Og på samme måte som jeg var den eneste normale personen jeg kjente, hadde Maggie sin gærne venninne skråstrek elskerinne Hopey – eller som hun var døpt: «Esperanza» – og omkring dette paret svirret enda gærnere mennesker som levde halsløst og usunt, men hele tida med livsglede og ekthet og alle skildret med kjærlighet.
Rollelista este ut og ble etterhvert tresifra, hvilket gjorde det umulig å forstå en historie uten først å lese den forrige om igjen. Alt dette pluss en fetisj for lucha libre, og da særlig damebryting. Maggies tilværelse kjentes som en turboversjon av min egen. Tegneseriene føltes som mitt liv med de kjedelige bitene redigert ut.
Jaime Hernandez forteller kompakt og elliptisk, streken har en ubesværet realistisk schwung, som også gir rom for humor og klassiske tegneserieeffekter, inspirert av penneføringen til – av alle ting – Hank Ketcham, som skapte de klassiske Dennis-rutene og – seriene. Hvilket vil si at når Maggie blir sint, får hun hoggtenner og blåser damp ut av ørene. De sømløse skiftene mellom det virkelige og det tøvete fins også i manus. Maggie er sosialt usikker, hun blir gæern når hun er forelska, hun går på snørra og noen ganger er det morsomt, men andre ganger er Love & Rockets ubetinget tragisk. I motsetning til i Dennis forekommer her både omsorgssvikt og vold, selvmord og overdoser. Som jeg også kjente igjen, uten å ha det like tett innpå meg som det Maggie har.
Den uendelige historien som handler om de fleste aspekter av menneskelig eksistens er vel vanligvis det de karakteriserer som såpe. Det er godt mulig at Love & Rockets har vært min Hotel Cæsar. Men der Cæsar later til å handle om mennesker som står i et veldig trangt kontor og truer hverandre med et merkelig tonefall, ikke hentet fra noe kjent språk, har hovedstemninga i Locas hele veien vært livsbejaende, med vekt på kjærlighet – mange slags kjærlighet – og solidaritet.
Locas er en skildring av mangfold. Du har de som klarer seg på et vis og de utslåtte, du har pønkere, kunstnere, fribrytere, strippere, emoer, småkriminelle og streitinger, du har brune, hvite og svarte folk sammen på en avslappa og selvsagt måte som ville gitt Christian Thybring-Gjedde eksem, og all slags kropper, ikke minst kvinnekropper, tegnet av en mann som åpenbart mener at alle kvinner er vakre. De fleste gjennomgående personene er jenter og kvinner. Hvis Love & Rockets hadde vært en film, hadde den bestått Bechdel-testen med solid margin.
Dette er – sammen med Gasoline Alley og Pondus og noen få til – en serie hvor tiden fins. Maggie og vennene hennes har blitt eldre sammen med sine lesere og dermed holdt på identifikasjonen. Maggie er fortsatt på min alder. Hun loker mindre og jobber mer, hun går i skjørt – kjenner ikke igjen akkurat det – , hun er middelaldrende og er sånn ut, men Jaime viser henne som både vakker og sårbar uten å seksualisere henne. Unntatt når hun vil ha sex og går inn for det.
Maggie forholder seg stadig mer til fortida, oppsøker gamle tomter, og har lyst til å feste som om det var 1989. Hun står for de samme verdiene, ønsker å bekrefte gamle vennskap og gammel kjærlighet, å få det store kicket igjen og gleder seg når det av og til lykkes. Hvis jeg noensinne blir så full at jeg vil tatoveres, håper jeg at jeg har åndsnærværelse nok til å be om en av Maggie.
