En gang, nemlig, var dette gressenkemennenes årstid. De behersket byen, de gikk i dressbukser, skjorteermer og bløte filthatter, opp og ned Karl Johan gikk de, mens de så på unge piker i strutteskjørt og diskuterte sommerværet. Det var mens verden var enkel og syndene små.
Gressenkemenn unnet seg kanhende en pjolter på Grand og en liten sommerflørt, det var det hele. Så dro de hjem og lakket gulvet. Det var nemlig det gressenkemennene gjorde, mens mor og barn ‘lå på landet’. De lakket gulv, vannet ripsbusker og lot seg tegne av Dagbladets håndtegner, hovedstadens uovervinnelige nittenhundretallsillustratør, Gøsta Hammarlund mens de flanerte på Karl Johan. I mer enn tredve år flanerte de, en evig repeterende bevegelse, gjennom krig og depresjon, fra rundt nitten tretti, til de forsvant med sekstiåtteropprøret. (Hele tiden satt Hammarlund klar, og festet hver bevegelse til skisseblokken.) Deres historiske periode faller nøyaktig sammen med filthattens.
De er endel av den tid vi nettopp har mistet, de hører sammen med tapte begreper som ‘Pernille’, ‘Fjolls til fjells‘ og den store klokka over undergrunnsbanen ved Nationaltheatret som varslet gressenkemennene om at det var på tide å komme seg hjem med vestlige forstadsbaner, der bakerste vogn var reservert røkere. De reiste nemlig alltid vestover. Og de røkte ‘Hobby‘, eller snadde i helgene. Konene deres (som altså lå på landet) røkte ikke, men den lille søte frøken Pettersen på forværelset unnet seg en Ascot i ny og ne. Gressenkemennene arbeidet på kontor, uka gjennom. Hver lørdag sluttet de klokka to, tok ‘pappabåten’ sørover gjennom Oslofjorden, og hadde med seg jordbær til kone og barn.
De er gjort til litteratur av Gunnar Larsen, de er festet til filmrullene sammen med Marilyn Monroe (i ‘The Seven Year Itch’), og de er en selvfølgelig ingrediens i enhver Johan Borgen-roman. Det hviler en evig sorgløs stemning av tapt uskyld over gressenkemannen. Han er selve femtitallet, minnet om den siste epoke i vår historie da det var mulig å skille de snille fra de slemme, det trygge fra det usikre. Sommerbyen var søvnig og ventende, gressenkemennene var naive, og atombomben var verdens garanti for fred og sikkerhet.
Den som forsøker seg som gressenkemann i dag, vil se hvilke dramatiske endringer vi har gjennomgått. Ikke bare er det alvorlige plagg filthatten blitt en hip-hop rekvisitt, båret sånn lett halvironisk.
Selve hovedstaden i juli, gressenkemennenes arena, er en sydende gryte av aktivitet, sommeren er ikke en tid for avslappet kontemplasjon, men nok et ras etter nye opplevelser. Dagbladet har byttet ut sine små håndtegnede kulturhistoriske perler fra flanørstredet med snikfotografier fra pappabåtenes landingsområder, og byen er blitt full av gressenker, som er hjemme og arbeider mens mann og barn går over Jostedalsbreen, før de reiser på opplevelsestur til Bali sammen i august.
Gressenkemennene og deres koner gjorde intet av dette. De gjorde i det hele tatt minst mulig. Det er nettopp det som gjør beretningene om dem så underlig fremmedartet, de er i sannhet vesener fra et annet århundre, en tidsalder da man måtte via sentralborddame for å rikstelefonere til Borre, der stedets telefon var plassert i stasstua til gårdbruker Olstad.
Sommeren som tilstand; en lang og opplevelsesfattig flate som fikk sin verdi nettopp ved at det skjedde så lite, den er borte. Kombinasjonen ’gressenkemann’ og ’aktivitetsferie’ er en contradictio in adjecto, en umulighet som selve ordene stritter imot. Som ’tekstmelding’ og ’telefonsentral’ brukt i samme setning.
Det er i det hele tatt umulig, nå, å forestille seg noen si: Det var en deilig sommer. Ingenting hendte.
Vår tids sommer er et knapphetsgode, den er verdifull på samme måte som gull: Ved at det er så lite av den. Hver regnværsdag i juli blir en katastrofe, det spiser av vår vesle bit av sommer. Hver av disse få dagene må fylles med noe eksepsjonelt; fjelltopper over 2000 meter eller buddhisttempler i regnskogen. Det fantes kanskje en sommer en gang, da man kunne fiske tre småkrabber i et spann og kalle det dagens opplevelse, verdig å berette for Far når han ankom lørdag ettermiddag.
Kanskje er det bare en historisk fiksjon, og kanskje var hele idealet om å ha tid nok, og privilegiet til ikke å bruke den, et 1900-tallsfeilspor. Omtrent som vannstoffbomben. Likevel skulle jeg gjerne, én gang, én sommer, opplevd å være en Hammarlundmann.
