Er det noe det norske folk tåler dårlig, er det svik av gamle venner.
I morgen går titusenvis av nordmenn i tog. Stivpynta og alvorstynget, rakrygget med studentlua på snei og dusken pent dandert på skulderen, eller simpelthen litt brisen, og kledd i rødt fra topp til tå. Kvinner og menn i forseggjorte bunader. Strøkne uniformer. Og overalt, foran i toget og bak i toget, med og uten blankpussede instrumenter: Ungene våre. Oppløst av latter og gøy, syngende på de sangene de har øvd på i ukevis, eller simpelthen alvorlige, på grensen til gråt. Og alle med flagg. Alle.
Vi har 17. mai-tog her nede i Hamburg også. En skeiv og rar, liten markering i en av byens aller vakreste parker. Det er sånn over hele verden. Nordmenn som flytter ut, tar 17. mai med seg. Og høster en litt undrende oppmerksomhet i det nye vertslandet. Det er da ikke slik vi har lært dem å kjenne? Nordmennene?
Den norske 17. mai-feiringen er det mest erkenorske vi kan tenke oss, og samtidig noe fremmed, nesten uforklarlig. Det siste gjelder de andre. Vi nordmenn er født inn i dette og forstår det instinktivt. At på 17. mai er vi akkurat sånn. Som vi ikke er resten av året. Utlendinger har problemer med å skjønne hva som er på gang i oss.
Det er ikke vanskelig å forklare en tysker hvorfor vi én dag i året går etter hverandre og roper hurra til vi blir såre i halsen. Men selve dagens vesen vil hun ha problemer med å ta inn over seg. Og alle flaggene! De fleste tyskere er begeistret inntil det sykelige for alt som har med Norge og det norske å gjøre, men ved synet av flaggborgen opp Karl Johan, blir de betenkte. Det er som med hvalfangsten, de sier ikke noe når temaet kommer opp, men de blir litt flakkende i blikket. For selv holdt de opp med alt som het flagging i 1945. Etter å ha flagget som besatt dag og natt i det som vi nordmenn på 17. mai kaller «de fem tunge årene».
Da jeg flyttet til Tyskland i 1985, ville ingen tysker våge å heise flagget. Ikke under noen omstendighet. Og slett ikke gå rundt i gatene og vifte med en miniatyr. Min generasjon tyskere, altså de som har båret foreldrenes skam, ville se på det som en uhyrlighet. Det tyske flagget kunne til nød rulles ut ved statsbesøk. Av representanter for staten. I privat sammenheng tilhørte det i realiteten nazistene. De nye. Snauskallene. Det tyske flagget ble ikke funnet frem fra skuffer og skap før verdensmesterskapet i fotball i 2006. Som gikk av stabelen i nettopp Tyskland. Mange mente det var altfor tidlig. Like mange at det aldri skulle ha skjedd.
Personlig syntes jeg det var et sunnhetstegn at en generasjon som ikke hadde hatt det aller minste med nazistenes terror å gjøre, nå begynte å hylle sine idrettshelter som alle andre. Det var underlig å være vitne til. Plutselig hadde en nabo stukket et lite tysk flagg ut av kjøkkenvinduet. Dagen etter dukket et opp på balkongen over gaten. Slik spredte det seg ettersom turneringen gikk. En dag kom alle søppelkjørerne på bilen med de tyske fargene i håret. Da tenkte jeg at nå er den annen verdenskrig forbi.
Men den norske 17. mai-feiringen er ikke forbi, og den vil etter all sannsynlighet overleve både jul og påske. Det må en verdenskrig til for å stoppe oss. Det er de store ordenes dag. Fedrelandskjærlighet. Frihet i tale og handling. Brorskap. Likhet. På denne maidagen bærer isen selv de mest svulstige formuleringer. Eller?
Jeg er faktisk ikke helt sikker. Hvor er kjærligheten til landet når sjøfuglbestanden vår dør ut uten at det vekker den aller minste reaksjon? Jo da, miljøkrisen er internasjonal, men hvorfor er det nesten ingen av landets beboere som interesserer seg for hva som skjer i vår egen stue? Og hvor står ytringsfriheten i dag når en attenåring fra Danmark må ha livvakter når han kommer på besøk til oss? Fordi han skriver dikt. Kan vi i morgen snakke om Henrik Wergeland uten å nevne Yahya Hassan?
Hva skjer med et samfunn når vi bruker mer tid på å kjeppjage tiggere og mindreårige flyktninger enn på å stoppe kriminelle bander som for lengst har etablert seg i en rekke næringer? Som vasker pengene sine mens våre politikere sitter og ser på? Hvorfor holder vi oss med en regjering som kryper i støvet for det kinesiske kommunistpartiet? Erna & co kan fort komme til å få en riktig trasig dag i morgen. De store ordene kan vise seg vanskelige å håndtere så tett etter fadesen med Dalai Lama. Er det noe det norske folk tåler dårlig, er det svik av gamle venner. Det er noe vi bærer med oss fra vikingtida. Lenge før flagget.
Denne teksten stod også på trykk i Dagsavisen fredag 16. mai 2014.
