Ikke-menneskene kommer

Zombiefilmer åt hjernen min og farget min oppfatning av Midtøsten.

I går var det premiere på tidenes første norske zombiefilm. Jeg var ikke der, men her er en liste over zombiefilmer jeg har sett:

White zombie

I walked with a zombie

Revolt of the zombies

Night of the living dead

Dawn of the dead

Shaun of the dead

Lifeforce

I am legend

Jeg har lest den svenske zombieromanen Håndtering av udøde, tegneserien The walking dead og den ikke helt seriøse håndboka The zombie survival guide, dessuten sett sceneoppsetningen I don’t know if you’re familiar with the voodoo phenomenon of zombie, but …

For ordens skyld: Begrepet ”zombie” stammer fra afro-karibisk folketro, der det betegner et vandrende lik, vekket opp av en ond trollmann, som det må adlyde. I nyere film er zombiene døde personer som har blitt utsatt for kosmisk stråling og dermed stått opp fra graven med en umettelig appetitt på de levendes hjerner. Ikke spør hvorfor, det er vitenskapelig.

Det er ikke bare meg som er opptatt av zombier. Det kommer stadig flere filmer om dem, for ikke å snakke om elektroniske spill, der de gir spilleren en anledning til, med god samvittighet, å angripe menneskelignende vesener med hagle, flammekaster og motorgressklipper. Det er helt i orden. De har riktignok vært mennesker en gang, men som sheriff McClelland sier i Night of the living dead: ”They’re dead. They’re all messed up.” I Død snø er de tute meg nazister i tillegg.

Zombiefilmene handler om demografisk representative grupper av mennesker som blir omringet av vandøde. De sistnevnte er fillete og skitne, verken klær eller kropper henger helt sammen. De strømmer på, de har ingen vilje, bare instinkt: De vil inn, og de vil ete hjernen din. Disse filmene forteller at publikum har skiftet side i klassekampen. En notis i Morgenbladet før jul fortalte at man kan lese de politiske konjunkturene ut av hva slags monstre det er flest av på kino. Før handlet skrekkfilmene om å drepe vampyren – den blodsugende adelsmannen. Nå har vi, publikum, blitt den nye overklassen; det er vi som har mer å tape enn å vinne.

Zombiefilmene florerer fordi de handler om hvordan vi har det. De er et uttrykk for de rikes frykt for de fattige: Nord mot Sør, innenfor mot utenfor. Scenene minner om nyhetsklippene av flyktninger og sulterammede, fillete og fulle av sår, der de stimler sammen og trenger seg mot nettinggjerdet, holder fram handa, ber om mat, penger, vann, hva som helst.

Jeg tilbrakte jula bak en låst port. Det var på et condominium i Brasil. Rundt området gikk en to og en halv meter høy mur med strømførende gjerde på toppen. Om kvelden og natta satt en uniformert vakt i en bod ved porten og slapp inn de fastboende. Dessuten hadde jeg av et velmenende menneske blitt utstyrt med overfallsalarm til å bære på seg utenfor muren, en liten duppeditt som man med et enkelt håndgrep får til å sende ut et signal på 120 decibel, og dermed vil få en eventuell overfallsmann til å stikke av, siden de angivelig hater støy mer enn de vil ha penger. Jeg lå ved bassengkanten og tenkte på en film jeg ikke har sett: Day of the dead, George Romeros fjerde zombiefilm, hvor zombiene omringer et inngjerdet luksusboligområde og det sannsynligvis ender med gørr. (En brasiliansk lærer sa at han ikke kan tenke seg å bo uten gjerder. Skillet går altså ikke bare mellom Nord og Sør, men vel så mye gjennom hvert enkelt land. Det er heller ikke mer anstendig å være rik hvis man bare holder avstand til de fattige. Det er bare mindre grelt.) Selv kom jeg hjem fra Norge i god behold, brun og blid, muito obrigado, men det var åpenbart at jeg hadde tilbrakt ferien innenfor og forholdt meg til et utenfor.

Zombiefilmene, selv de jeg ikke har sett, hadde preget min virkelighetsoppfatning. De hadde spist hjernen min. Kanskje ikke hele, men de hadde tatt en god jafs.

Hva skal til for at vi slutter å se på menneskene på den fattige siden av muren som en truende masse, som zombier? Kan vi se dem som mennesker før vi ser bilder av dem på bårer og operasjonsbord? Kan vi tro at de har blod i seg før vi ser det strømme? Det er godt at hele Norge blir grepet av en fortvilet sms fra Mats Gilbert, men fryktelig at det er dette som må til, at en av ”våre egne” roper til oss. Nyhetene viser oss palestinere og deres sympatisører i den arabiske verden: Lidende, fortvilte, skrikende, fulle av hat og hevnlyst. De kommer mot kamera, de vil inn i stua vår, det er noe de vil oss, men i motsetning til oss tenker de aldri, vi hører dem aldri reflektere. For å sitere Jan Guillou, fritt etter hukommelsen: Når viste vestlig TV sist fram en araber som snakker lavt og sindig?

Nyhetene formidler følelser mer enn forståelse. Mennesker i nød blir umenneskeliggjort av bildene. Dermed blir nyhetene like lite nyansert som skrekkfilmene. Zombiefilmene ønsker å spille på vår frykt, og må dermed inneholde en analyse: Hva er vi redd for? En zombiefilm er ikke ment som, og må ikke bli en håndbok for håndtering av fiender. Likevel, i Midtøsten ser det ut som om nettopp det har skjedd.

Du kan ikke drepe dine likeverdige. Fienden må først umenneskeliggjøres. Før kunne man si at han manglet sjel, nå sier man at han planlegger å overta, han vil drepe oss og han er fanatisk – han tenker ikke, han er ikke et menneske. Det er bare slik Olmert og Barak kan beskylde Hamas for å være så kyniske at de gjemmer seg bak barn, for deretter å bombe de samme barna.

I don’t know if you’re familiar with the voodoo phenomenon of zombie, but … inneholdt en genial scene. En mann i brun pyjamas setter på en 78-plate med “Nessun dorma”. Deretter trekker han fram en revolver, sjekker at den er ladd og setter munningen mot tinningen. Han har tenkt å skyte seg, men han venter, han vil åpenbart trekke av idet Pavarotti treffer den siste store tonen i arien, på siste stavelse i ordet vincerò! Men ett sekund før musikken når dette punktet, kommer nålen til et hakk i plata, og mannen i pyjamasen blir bare stående rådvill med fingeren på avtrekkeren.

Midtøsten nå minner mer om en mann som skyter seg i hodet og fortsetter å skyte, endeløst.

Første gang publisert i Dagbladet