Når folk slenger dritt etter meg på bussen, må de sette klare premisser.
I den store sammenhengen er det ingenting, det som skjedde. Andre steder i verden blir land invadert, folkegrupper fordrevet, hus brent og mennesker skutt. Men dette er det angrepet jeg selv nettopp har blitt utsatt for, og dermed det som har gjort sterkest inntrykk. Hvis noen hadde invadert Norge, hadde jeg husket det best.
Men her er det som skjedde: Onsdag i forrige uke ble jeg kalt ”jævla homo”.
Det kom fra en pussig liten mann med marinesveis og mye muskler, han mumlet det diskret idet han steg på bussen bak meg.
Min første reaksjon var vantro. Jeg gikk gjennom lydene igjen, overbevist om at jeg måtte ha hørt feil, at han måtte ha sagt noe annet – ”Jerv og hubro”? ”Jeg er fra Åbo”? ”Gi meg en humle”? – men kom til at det ikke kunne ha vært noe annet enn ”jævla homo” og at han ikke kunne ha sagt det til noen andre enn meg. Min andre reaksjon var enda mer vantro, over at jeg, i en alder av 47 år, som gift – sågar med en kvinne – og far til to, kan bli ertet for å være homofil. Over at jeg kan bli ertet i det hele tatt. At jeg plutselig skal være tilbake i skolegården, og at jeg skal bli satt på plass av en av de store guttene. Bortsett fra at denne gutten ikke var så stor, bortsett fra i bredden.
Min tredje reaksjon var: Har jeg noe homofilt ved meg? Noe som kan utløse homohat? For en gangs skyld hadde jeg verken på meg den svarte skinnluen med brem, den svarte skinnvesten eller de svarte skinnbuksene. Det som gjorde utslaget kan ha vært kombinasjonen av skulderveske, bølger i håret og mitt umaskuline kroppsspråk. For eksempel sto jeg der i fem minutter uten å spytte. Eller det kan ha vært gifteringen – som kjent er homofile mer opptatt av å gifte seg enn det andre folk er.
Min fjerde reaksjon var en blanding av frykt, ubehag og nysgjerrighet, hvor det siste var sterkest: ”Jævla homo” var åpenbart et angrep, men hva skulle det utrette? Jeg så for meg to mulige hovedspor.
- Han sier ”jævla homo” for å vise at han regner meg som homofil. Dette åpner igjen for flere muligheter:
1.1. Han tror jeg er homofil uten at jeg selv er klar over det. Alt han vil, er å bevisstgjøre og hjelpe: ”Dette kan komme som et sjokk for deg, men du har åpenbart pådratt deg en lei homofili, og jeg oppfordrer deg til å bli kvitt den.” Bruken av ordet ”jævla” taler mot denne teorien.
1.2. Han mener at jeg er bevisst homofil, men han ser det likevel som en moralsk plikt å forsøke å få meg på andre tanker: ”Kom tilbake til oss på den streite siden! Alle heterofile monner drar!”
1.3. Han mener at jeg er uhelbredelig homofil, men han kan dessverre ikke godta det, og mener at jeg bør vite hvor han står i saken.
1.4. Han sa ikke ”jævla homo” for å få meg til å komme ut av skapet eller endre legning, men bare for å demonstrere sin egen bunnsolide heterofile legning. Men hvis det skulle hatt noen hensikt, måtte jeg selvfølgelig vært interessert i den seksuelle legningen til fremmede på bussen. I motsetning til ham gir jeg altså blanke.
- Alternativt var ”jævla homo” ment som en metafor. Kanskje den lille mannen med musklene mislikte meg på et ikke-seksuelt grunnlag, og ”jævla homo” var det mest krenkende han fant på å si. Kanskje han ble provosert av at jeg sto på holdeplassen og leste i en avis. Han kan ha oppfattet det som utidig brifing. Kanskje avislesing er homo på en ikke-seksuell måte. To punkter kan underbygge en ikke-seksuell bruk av ”jævla homo”.
2.1. ”Homo” og ”gay” har med hjelp av amerikansk ungdomskultur seilt opp som de mest brukte skjellsordene i vår tid. Som i ”Global warming is gay”, ”Den rødgrønne regjeringen er homo” eller ”Norsk innvandringspolitikk elsker en person av samme kjønn”. Sex mellom to menn er en av de få tingene jeg ikke har sett omtalt som gay i det siste.
2.2. Jeg kan tenke meg mer krenkende skjellsord enn ”homo”, særlig hvis man skjeller ut homofile. ”Jævla homo” er så slapp sjikane at det virker som om avsenderen ikke gidder anstrenge seg.
Nok nummererte punkter.
Den lille mannen med de store musklene lempet seg ned i setet foran meg og jeg kunne ha sagt noe, men visste ikke hva. Det fantes for mange muligheter. Med sine to enkle ord hadde han åpnet for mange debatter, og vi hadde neppe rukket en eneste før enten han eller jeg måtte av bussen.
Dessuten, siden ”homo” ikke lenger er et gangbart skjellsord, hadde jeg strengt tatt ikke blitt skjelt ut, bare feilkategorisert. Jeg aktet ikke å gå i samme fella som Jan Simonsen gjorde da han gikk til sak mot en Ap-rådgiver som i en 1. mai-tale hadde kalt ham homofil. Jeg hadde altså blitt beskyldt for å være noe jeg ikke er og heller ikke ser noe negativt i å være. Det var som om jeg hadde blitt beskyldt for å være en jævla kvinne eller jævla kjevekirurg eller jævla sjakkentusiast.
Det ubehagelige er tanken på at mange får dårlige meldinger slengt etter seg hver dag, fordi det er noe ved dem – det være seg hudfarge, religion eller legning – som de ikke kan eller vil skjule, og som dumme mennesker dermed skjeller dem ut for. Dumme mennesker som tror de selv tilhører et normalt flertall, når det mest fremtredende ved dem er at de ikke mestrer grunnleggende sosiale ferdigheter.
Jeg tåler å bli kalt ”jævla homo”, det er bare ord. Det som skremmer er det åpenbare hatet som ligger bak et sånt utfall. Dette hatet, denne aggresjonen i ferd med å renne over, er naturligvis den viktigste grunnen til ikke å svare. Planen hans kan ha vært at jeg skulle svare så freidig at han fikk et påskudd til å overfalle meg med de store musklene sine. Det finnes etter sigende menn som boler seg fra vettet og deretter går rundt i Oslos gater om kvelden og trygler fremmede om å slå først. Selv har jeg ikke slåss siden jeg gikk i åttende klasse på Rødsberg skole og tuppet Bengt Andersson i ræva. Og når jeg tenker meg godt om, rakk han vel aldri å ta igjen før gymlæreren dukket opp.
Min siste reaksjon på bussen var selvfølgelig at det er synd på mennesker som er så opptatt av andres seksuelle legning at de må a) gjette på andres legning, og b) fortelle hva de er kommet fram til. Jeg kan bare håpe at mannen får den omsorg han trenger. Kanskje det er så enkelt som at det hadde hjulpet med en god klem nå og da.
Ironisk nok skjedde dette samme dag som jeg hadde vært på Studentfestivalen på Blindern og snakket om bøker, og en student ba meg fortelle en vits, og det eneste jeg klarte å komme på, var følgende. ”Jeg var litt homofil på en fest en gang, men jeg svelget ikke.”
Første gang publisert i Dagbladet
