Jeg er Djeneba. Jeg er Wasim. Jeg er Simon.

Lenge hadde jeg ideen til en roman som skulle ta for seg samtlige passasjerer på en båt som sank utenfor den italienske øya Lampedusa i 2013. Gi hver og én av dem et navn, en historie, et liv. Alt sammen skrevet i jeg-form:

Jeg er Elijah. Jeg bretter opp buksebeina i grålysningen, og klyver oppi båten den lyseblå fiskebåten. Solen har enda ikke stått opp. Vi er rundtåtti mennesker om bord, og alle sitter tett i tett, med knærne trukket opp mot brystet. Foran meg sitter en kvinne med en toåring påfanget. Motoren starter opp, det dirrer i dørken. Snart forsvinner land ut av syne. Gutten kravler opp i fanget til moren, holder hendene hennes og danser opp og ned. Plutselig bøyer han seg bakover, ser på meg og ler.

Det begynte med en enkel notis i avisen i mars 2006. En båt med vestafrikanske flyktninger hadde kommet ut av kurs fra Marokko, og drevet tvers over Atlanterhavet til Karibia. For mange år siden seilte jeg over det havet i en liten båt med en ødelagt girkasse. Når det ikke blåste, lå vi bare og drev der ute i alt det blå. Havet er en stor og øde ørken. Man treffer ingen, får ikke kontakt med andre via båtradioen.

Alt er bare bølger og stjernehimmel. Bare stillhet, skvulping, og det sjeldne synet av flygefisk som flakser klossete i flokk et stykke før de kolliderer i en annen bølge. Med strømmen tar det rundt to måneder. Det var det som hadde skjedd med de 52 passasjerene som hadde lagt ut fra Marokko. Strømmen hadde fått tak i båten og dratt den tvers over havet. Man kan bare forestille seg samtalene der. Hvordan de døde, én etter en, før båten til slutt drev helt stille, uten en lyd.

Likene om bord var uttørket, eller mumifiserte, som avisen skrev. En av dem hadde skrevet en lapp, med en siste hilsen som han håpet ville bli sendt til familien.

Denne notisen fikk meg til å lese videre, og til å finne frem til flere artikler. En eritreisk venn av meg fortalte om bekjente som tok en annen, og vanligere rute, over Middelhavet, på flukt fra regimet. Så begynte jeg å lese om dem som reiser gjennom Sahara. Om transittbyen i Mali, der det lever folk som er fanget i limbo, uten penger til å reise videre, og uten mulighet til å reise hjem. Jeg fant frem til dokumentarfilmer. Desperasjonen lyste ut av skjermen. Hatet lyste ut av kommentarfeltet. Så begynte jeg å skrive.

Jeg er Ousmane, den to år gamle gutten som kikker over ripa, og som ser vannet som glitrer og spruter og skvulper opp langs siden av skroget. Jeg kryper opp i armene til moren min, kjenner lukten av huden hennes, merker at det er noe i smilet hennes, noe nytt og mørkt, helt til hun gir meg noe å spise, og til slutt så synker jeg sammen, og sovner.

Jeg er Djeneba. Jeg holder den sovende gutten i armene. Ser påde små leppene. De perfekteøyenvippene. Det har gått to dager siden vi reiste. Det har begynt å verke i beina av den ukomfortable sittestillingen.

Jeg er Wasim. Jeg har aldri sett et hav før dette. Hvor lenge er det siden jeg reiste fra Afghanistan? Seks måneder? Mer? Jeg har gjemt meg i lastebiler. Jeg har gått over fjellene. Jeg har sett de forfrosne statuene av dem som ikke har klart seg. Jeg har sett sola skinne gjennom støvet i fremmede byer. Jeg har sett hva mennesker kan forvandles til.

Spasmer

Jeg er på et hotellrom i København, og har deltatt i en nordisk litteraturkonferanse på grunn av bøkene jeg har skrevet om båtflyktninger og papirløse. Jeg fyller vannet i badekaret. Så setter jeg meg på knærne mot flisene, og lener hodet framover, trekker pusten dypt ned i lungene, og dypper hodet nedi. Kanten på badekaret klemmer inn mot magen. Vannet er kaldt. Jeg åpner øynene, og alt er uklart, men jeg tvinger meg til å fortsette å holde pusten, fortsette å holde hodet under vann, helt til magen begynner å trekke seg sammen i spasmer.

Jeg er Adnan, fra Syria. Det er jeg som sitter ved påhengsmotoren idet den plutselig begynner å fuske. Først bare merkelige lyder, så stopper den opp, og alle de åtti hodene snur seg mot meg, med det samme spørrende blikket. En av de eldste om bord er fra Ghana. Han kommer bort til motoren,åpner den for å sjekke hva som er galt. Det er ingenting i veien med motoren. Vi er bare tomme for bensin. Overalt er det hav. Vannet skvulper rytmisk mot skroget.

Jeg er David, fra Eritrea. Vi har drevet rundt i fire dager. Havet er enørken, og båten mangler tak tilå gjemme seg for den stekende sola. Alle ligger bare stille, er en kveil av kropper som sitter og ligger over hverandre, i en stank av svette og urin og frykt. Allerede nå begynner blikkeneå synes. Blikkene som hardner, og som stiller spørsmålet ved hvem det er som vil overleve, og hvem som vil dukke under.

To forlis

They turn their heads to sea, their sterns to land,

And greet with greedy joy th’ Italian strand.

(Bok VI av «Æneiden» av Vergil)

Mare Nostrum. «Vårt hav». Dette var ikke bare romernes betegnelse på Middelhavet, det er også navnet på den italienske aksjonen som hadde som mål å redde flest mulig mennesker fra drukningsdøden. Etter ulykken der mer enn sju hundre mennesker døde i to forlis oktober 2013, like utenfor den italienske øya Lampedusa, igangsatte italienske myndigheter en aksjon som sendte ut skip for å lete etter flyktninger, og redde dem i land. Over hundre tusen ble reddet, fra aksjonen ble startet, til den ble avsluttet i november 2014, på grunn av manglende midler.

Italia har flere ganger bedt om hjelp fra andre europeiske land, og signalisert at de har følt seg alene om å ta hånd om flyktningene som krysser havet, at det bare er noen få land som må ta ansvaret for noe som egentlig er et felleseuropeisk anliggende. Det er bare en geografisk tilfeldighet som gjør at det ikke er Norge. Hva om det var ved kysten av Sørlandet flyktningene kom drivende inn, slik at vi måtte legge fra oss grillene, legge fra oss badmintonracketer og romaner og latter og barn, og vasse ut i skjærgården for å ta dem imot?

Hva om det hadde vært utenfor Oslo?

Operasjon Mare Nostrum ble avsluttet i november 2014, og erstattet av et program som ikke er laget for å redde flest mulig, men for å styrke grensene. Operasjonen har fått navnet Triton, og er en del av EUs grensekontroll, Frontex. I gresk mytologi er Triton havgudens sønn, med en by som befinner seg på bunnen av havet, utenfor det som i vår tid er Libya. Ned til dette dypet er det flyktningene synker. Mot Tritons by. På mange måter er dette passende: I det kjente verket Æneiden av Vergil, drukner Triton en av sine fiender i havet.

Tippoldefaren til mine to barn ble henrettet i Trondheim i 1942 fordi han var av jødisk opprinnelse. Sønnen hans, som var i begynnelsen av tjueåra fikk hjelp til å gjemme seg i en lastebil som kjørte til Sverige. Hvis Sverige ikke hadde tatt ham imot, men bedt ham reise tilbake igjen, er sjansene store for at han aldri ville overlevd krigen. I så fall ville aldri svigermoren min blitt født, ikke min kone, og heller ikke mine barn. Så enkelt. Hvem vet hva slags familier, og hva slags framtider som for all tid vil ligge begravd i Sahara og i Middelhavet?

Tar ansvar

Jeg er Souleyman. Jeg vet ikke hvor mange dager vi har drevet rundt her ute. Fire av passasjerene er døde, og jeg hjalp tilå vippe kroppene over bord. Kvinnen med barnet skjulte alt sammen for ham ved å leke med ham på fanget. Jeg så den røde T-skjorten til en av dem synke inn i havet og forsvinne.

Jeg er Amaal. En gang hadde jeg en drøm omåbli profesjonell løper. Jeg var raskere enn alle andre på skolen, kunne kjenne føttene fly over asfalten og la kroppen bli ett med pusten, til landskapet ble borte, og jeg forsvant inn i en egen tilstand. Nåsynker jeg ned mot bunnen. Faller gjennom en stim med maneter. Det blir mørkere, kaldere. Til slutt treffer jeg sandbunnen, og blir liggende i mørket, med ansiktet mot sanden, og føttene stille til hver side.

Det har dødd flere båtflyktninger i de første månedene av 2015, enn på Titanic. Ifølge FN er det omtrent 50 millioner flyktninger i verden i dag. Det høyeste tallet siden andre verdenskrig. De aller fleste er enten flyktninger i eget land, tvunget til å forlate hjemmene sine, eller de befinner seg i landene som ligger like ved.

Ut ifra debattklimaet her, kan man få inntrykk av at det er de europeiske landene som tar imot flest flyktninger. Det er feil. I 2012 var det Pakistan. I 2013 var det Libanon, med sine 739 772 registrerte flyktninger, etterfulgt av Jordan, med sine 671 931 kvinne, menn og barn. Videre på listen finner man Tyrkia, Egypt, Kongo, Irak, Tsjad, Uganda, Mauritania og Sør-Sudan. Det er disse landene som tar ansvar.

En mindre andel reiser altså videre, ut fra sitt eget land, vekk fra nabolandene, og mot Europa. Hvem de er? De er fra Eritrea, på flukt fra landet som har fått den tvilsomme æren av å ligge nederst på listen over ytringsfrihet i verden.

Blikket

De flykter fra overgrep, arrestasjoner og vold i Palestina. De flykter fra krigen i Syria. Libya. Afghanistan. Somalia. Dette er folk som reiser fra de verste regimene og områdene i verden i dag. Folk som vet om faren for å dø i Sahara, eller i Middelhavet, men som likevel reiser, fordi muligheten for en redning er bedre.

Vi kan ikke redde alle, men alle kan redde noen.

Hva kan vi gjøre? Hva bør vi gjøre? Komplekse spørsmål har like komplekse svar.

Vi kan begynne med å hjelpe Italia, Spania og Hellas. Vi kan begynne med å gå etter menneskesmuglerne. Vi kan begynne med å snakke med flyktningene, høre hva de trenger, etablere sentre, men hvor, og hvordan? Libya er ustabilt etter borgerkrigen, det samme er Tunisia. Vi kan begynne med å bry oss. Ikke tillat oss å tenke at dette er noen andre, at det ikke angår deg og meg, for det gjør det. Vi er dem. Det er bare historiske og geografiske tilfeldigheter som gjør at det ikke er jeg som sitter i en av de båtene, akkurat nå, med blikket ut mot havet. Det er bare en tilfeldighet som gjør at det ikke er min kropp som vippes over bord, og synker ned mot bunnen.

Jeg løfter hodet opp fra badekaret. Det drypper fra håret og ned på skjorten og buksene. Jeg setter meg foran maskinen, og begynner å skrive.

Jeg er Solomon.

Jeg er Mahmod.

Jeg er Samuel.

Jeg er Simon.

—

Dette innlegget har vært publisert i Dagbladet 02.05.2015