En høstdag i 1971 står jeg inne på Vestbanen og røyker en sigarett. Jeg er femten år. Hva jeg har i Oslo å gjøre denne dagen, vet jeg ikke lenger noe om. Bare dette ene bildet: Jeg selv som står der og røyker. Lent mot veggen, halvt vendt bort fra meg, står en mann og ser ut i regnet. Han er meget full og meget sliten. Det er Jens Bjørneboe.
Han jeg elsker.
Nå skal det følgende ikke handle om verken Bjørneboes eller undertegnedes seksuelle preferanser. Men det faller meg naturlig å bruke et ord som ”elske” når jeg skal forsøke å beskrive det forholdet jeg hadde til Jens Bjørneboes person og forfatterskap. Og jeg må understreke: Den personen Jens Bjørneboe var på dette tidspunktet i livslinjen – alt på vei inn i slutten, men fremdeles hjertelig til stede. Mens jeg, temmelig nøyaktig et år før dette møtet på Vestbanen, altså fjorten år gammel, har avlagt et høytidelig løfte til mitt eget speilbilde på gutterommet i Larvik: Jeg skal bli forfatter! Det er flere grunner til at jeg fatter den beslutningen, men en av dem er Bjørneboes konstante tilstedeværelse i det norske samfunn. Han er det første voksne menneske vi våger å stole på.
Men hvem er vi? Hvor ofte har jeg ikke støtt på denne frasen: ”Han hadde stor innflytelse på en hel generasjon”. Det er ikke sant. Det som er sant, er at han hadde en stor, ja grunnleggende betydning for de i min generasjon som allerede hadde stilt seg på tvers, blitt ulydige, eller som planla å bli ulydig så snart anledningen bød seg. Den rene rampen vant han ikke, de leste da som nå ikke bøker, men det mindretallet rundt om i skoleklassene som hadde begynt å stille spørsmålstegn ved USAs krigføring i Indokina, eller ved hjemlige politikeres maktarroganse, nådde han frem til. Vi hadde funnet vår mann.
Så når jeg skriver at vi hadde et sterkt forhold til ”Jens Bjørneboes person og fortfatterskap”, så er det faktisk helt sant – selv om verken jeg selv eller noen av de jeg hadde rundt meg på det tidspunktet kjente ham i kjøttet og blodet. Men vi følte det sånn. Vi hadde en meget sterk følelse av å kjenne Jens Bjørneboe. Og av å være på hans side i den krigen han førte mot makthavere, undertrykking og stupiditet av alle slag og valører. For ikke å snakke om at vi hadde en meget sterk følelse av at han var på vår side.
I mitt møte med Bjørneboes skrifter, var det først og fremst gjenkjennelsen som fikk avgjørende betydning for den videre lesingen. Det å finne en slags grunnklang som man allerede hadde inne, mens som ennå ikke var forløst. Bjørneboe gjorde det en forfatter skal gjøre, han satte ord på det mange av oss bare ante. Han ga oss våpen.
Jeg har opp gjennom årene ført en ganske enkel og uhøytidelig spørrerunde blant mine likesinnede, altså vi som på søttitallet ikke gikk på møter i Unge Høyre eller Santalmisjonen, men heller satt hjemme og leste Bjørneboe og Bakunin. Jeg har bare stilt et enkelt spørsmål, og det lyder slik: Hvilken av Jens Bjørneboes bøker hadde størst betydning for deg da du var ung? Og svarene har vært nærmest likelydende. Dessuten preget av en viss anarkistisk nonsjallanse, siden jeg så å si aldri har fått vridd ut av mine objekter en eneste tittel. Et fåtall svarer ”Trilogien”, og mener med det de tre bøkene som til sammen utgjør ”Bestialitetens historie”. Men nesten alle vil svare: ”Essayene hans”.
Og her er det på sin plass å ta fire sekunders stillhet, og la dette synke. På søttitallet sitter altså et ukjent antall norske ungdommer hjemme og leser essays! Helt frivillig dessuten, for er det noe som er hundre prosent sikkert, så er det at dette ikke er lesestoff som skolen eller foreldrene våre har prakket på oss. Tvert om, hadde jeg nær sagt. Ofte er det nettopp skolen og foreldrene våre vi leser om.
Og det er derfor dette er til å forstå. Tar man som voksen for seg Bjørneboes essaysamlinger, får man (eller mange med meg, får jeg vel heller si) en selsom opplevelse. For en fantastisk godtepose! Her finner humor, poesi og ironi, side om side med harmdirrende leserinnlegg-aktige snutter (en del av disse såkalte essayene er nettopp det), dessuten kloke og gjennomtenkte tekster om pedagogikk og teater, etc, etc. Jens Bjørneboe er høyt og lavt og frem og tilbake, og det eneste alle disse flere hundre tekstene har felles, er forfatterens totale mangel på to velkjente menneskelige tilstander, nemlig tvil og likegyldighet.
Er det rart jeg elsket ham? Som femtenåring? Og nå? Jeg har blitt 55. Snart gammel mann. Jeg sitter ute på verandaen min og skriver disse linjene. I Hamburg. Byen som skulle bli mitt hjem mesteparten av livet, og som var Bjørneboes tilfluktssted etter alt bråket rundt norsk fengselsvesen på femtitallet. Altså på den tiden jeg ble født. Elsker jeg ham fremdeles? Det er ikke så helt enkelt å svare på, merker jeg. Livet har blitt meg så mye vanskeligere enn ja, ja og nei, nei.
Så la meg heller stille et annet og viktigere spørsmål: Savner jeg ham? Da blir det lett å svare ja, og vite helt sikkert at jeg ikke lyver. Om jeg våget å takke ham for essayene denne regnfulle ettermiddagen på Vestbanen i 1971? Nei. At motet sviktet den eneste gangen jeg så ham og hadde muligheten, skal jeg måtte tenke på resten av livet, for slik er straffen for alle unnlatelsessynder.
Skjønt kanskje var det like greit. Det var så mange som ville ha ham og gjøre ham til sin. Det føles egentlig ikke så dårlig å være en av dem som lot ham være full og trist i fred.
