I sommer hørte jeg om lavkarbo-kurer for første gang. Jeg var i Norge på besøk. Jeg satt og spiste sammen med en venninne og ante fred og ingen fare, men plutselig kom de altså. Karboene. Hun fortalte de villeste historier om folk som droppet brødskiven til fordel for tykke skiver med smør, pålagt ost og skinke. Hun fortalte om krigen mot poteten som nå pågikk i Norge. Og om kiloene som ”rant av en”, mens man stappet i seg hauger av bacon, drakk fløte, og knasket nøtter pakket inn i fete oster. Ja, ja, tenkte jeg. Det er mye de finner på her oppe i skogen. Da jeg kom hjem til Tyskland fant jeg ikke en eneste karbo. Vi har ikke karboer i Tyskland. I det minste er det ingen som snakker om dem.
Men så hadde det seg slik at alle buksene mine begynte å bli farlig trange i livet. Lengden var det ingen ting å si på, men det ble mer og mer strevsomt å få knappet dem. Jeg måtte rett og slett få av meg noen kilo. For første gang på seksogfemti år tenkte jeg tanken: Du må slanke deg, tjukken! Jeg syntes det var en morsom tanke. Jeg hadde ikke eksperimentert med kroppen min siden jeg sluttet med dop.
Hva var det egentlig med disse lavkarbo-greiene? Jeg gikk på nett. Og fikk skikkelig bakoversveis. Artikler og oppskrifter i bøtter og spann. Diskusjonsgrupper. Jeg meldte meg på en, men fikk straks spørsmål fra administrator om ”hvilken skole jeg tilhørte.” Da rygget jeg stille ut. Dette luktet av sekt og dissentermenighet. Men jeg var blitt ivrig nå. Var det mulig å finne sin egen vei inne i dette mylderet av frelste skrullinger, misjonærer, og nyrike kokebokforfattere? Først kartla jeg fienden. Potet. Ris. Pasta. Sukker. Brød. Vekk med det. Enkelte anbefalte linser. Jeg valgte å tro på dem, selv om andre viftet avdvarende med pekefingeren også her. Inn med salaten, det var alle enige om. For meg har alltid salaten vært en litt irriterende greie som kommer samtidig med maten når jeg spiser ute. Nå skulle den altså bli min venn. Og da jeg sto ved kjøkkenbenken og laget min livs første salat, brøt jeg ut i en nesten invalidiserende latterkrampe. Jeg så for meg ansiktet til faren min, slik det ville ha tatt seg ut dersom mor hadde satt en bolle med salat på bordet hjemme i Larvik for la oss si førti år siden. Jeg tror rett og slett ikke at han hadde forstått at det hadde noe med middagen å gjøre. Ingen spiste salat på den tiden. Vi spiste kjøtt og fisk og poteter. Masse poteter. Det var ikke mulig å forestille seg en eneste middagsrett uten et lass med poteter. Vi spiste ikke pasta, det var noe de drev med i Italia, (pluss i filmen om Lady og Landstrykeren). Linser hadde ingen hørt om. Og brødet? Som jeg nå skulle ta farvel med? Vi spiste brød hele dagen. Alle. Vi spiste brødskiver til frokost, og hadde brødskiver med på skolen og på jobben. Vi løp inn og smurte blingser mens vi lekte i bakgården, og det siste vi gjorde om kvelden, var også å tygge i oss den lyse kneipen. Mødrene våre observerte oss med gåtefulle smil når vi la i oss av Brødet. Det voldsomme konsumet av det, var tegnet på at alt var i orden. At vi var friske, og åt oss inn i retning voksenlivet.
”Gi oss i dag vårt daglige brød…”. Selve båndet mellom oss selv og Vårherre. Skulle nå brødet bli min uvenn?
Vel. Jeg hadde altså ikke lyst til å kjibbe alle buksene mine.
Er det vanskelig å gå lavkarbo-veien? Nei. Nå skal det sies at jeg er litt over middels når det gjelder trass. Jeg er en sånn fyr som kutter ut røyken etter femogtredve års vannviddskonsum, helt uten å se meg tilbake. Men det er ikke vanskelig for andre heller. Litt stusselig å spise egg og bacon til frokost, når det ikke ligger noe under egget, men det går seg til. (Dessuten er det i visse kretser tillatt med pumpernickel, og da er det ikke stort å sutre for.) Hos oss er det jeg som lager middagen hver dag, og det ble etter hvert bare kult å finne frem til nye retter og kombinasjoner. Og på nettet ligger det som sagt oppskrifter herfra til månen. Det er ellers fort gjort å lære seg å like biffen med grønsaker og salat, og til kvelds er det helt greit med en avokado med hakket løk og tunfisk.
Men funker det? ”Renner kiloene av”? Nei. Dessverre. Det er bare en løgn alt sammen, som så mye annet her i verden. I skrivende stund har jeg holdt på i tolv uker, og jeg ville lyve dersom jeg påsto at pilen på badevekten ikke pekte i riktig retning. Men det er snakk om gram. Ikke kiloer.
Så hva kan vi lære av dette? Vi kan lære oss at det lønner seg å bruke hue, og ikke ta noe ut i det ekstreme når det gjelder mat. Så i morgen blir det fårikål, med min gamle venn poteten! Og i overimorgen, og dagen deretter. Så får vi se.
Denne teksten er publisert i VG lørdag 29. oktober
