Da er korrekturen av Kinamann levert. Hvis alt går etter planen kommer romanen fra trykkeriet i midten av august. I mellomtiden har jeg fått frieksemplarer av boken, som blant annet deles ut til bokhandel for gjennomlesning. Romanen blir på 272 sider og ligger tett opptil mitt eget liv. Her ser dere deler av omslaget, laget av Stian Hole. Den er ikke helt ferdig, derfor viser jeg ikke hele. I mellomtiden gir jeg en ny smakebit fra Kinamann:
Det nærmeste jeg har vært Sør-Korea er et matlagingskurs arrangert av Verdens Barn i Oslo i 2006. Helene og jeg tok t-banen ut til Bærum, gikk av på et at de siste stoppene og fant veien frem til en skole. Der ble vi møtt av en liten flokk mennesker med asiatisk utseende. Det ble helt stille inne på skolekjøkkenet da vi kom. Jeg husker at jeg tenkte: Det er som å komme til et helt annet sted i verden. Men vi ble ønsket velkommen på norsk, og selv om alle så koreanske ut, hadde de alle norske navn.
På vei hjem tok vi følge med Astrid Tvedt, hun måtte være i midten av 30-årene, med kort, sort hår, hun hadde like smale øyne som meg, hun arbeidet som rådgiver i Verdens Barn og fortalte at hun hadde vært i Sør-Korea for tre år siden, at hun hadde oppsøkt barnehjemmet, men at det ikke fantes noe informasjon om den biologiske familien hennes, utenom én eneste ting: et sort-hvitt bilde, av en ung kvinne bærende rundt på en baby, tullet inn i noe som liknet et håndkle, og dette bildet var gulnet, kantene ujevne og bildet, på størrelse med et polaroidbilde, var hektet fast på et lite, ufullstendig skjema med en binders. Og mens hun holde dette skjemaet i hendene, tenkte hun på at bindersen var en oppfinnelse fra Norge, og at dette bildet trolig hadde fanget inn hennes mor bærende på en datter som aldri kom til å vokse opp i Sør-Korea, men som skulle ende opp et helt annet sted, kanskje et helt utenkelig sted, akkurat der hvor bindersen kom fra, og det merkeligste av alt, sa hun, var at menneskene på barnehjemmet tilbød henne bildet, hun kunne få det, ta det med seg hjem, legge det i lommen eller inni passet, la det fly fra Sør-Korea og til Norge, den samme reisen som hun hadde tatt for over 30 år siden, da hun ble adoptert til en familie i Lillestrøm.
Lederen for kurset, en koreanskadoptert kvinne med navnet Astrid Tvedt, fortalte oss at det var vanlig å spise sushi i Sør-Korea også, akkurat som i Japan, men at vi denne kvelden skulle lage retter med kylling og oksekjøtt. Jeg husker ikke hva matrettene ble kalt, jeg husker nesten ikke hvordan de smakte, men det var godt, det var jo det, men det gjorde likevel ikke noe særlig inntrykk.
”Men av en eller annen grunn takket jeg nei.”
”Takket du nei?” spurte jeg.
”Ja.”
”Hvorfor det?”
”Jeg vet ikke. Jeg tenker på det hver eneste dag. Hvorfor takket jeg nei? Og nå, nå har jeg glemt hvordan hun så ut.”
”Moren din?”
”Ja. Det er som om jeg aldri har sett dette bildet. Noen ganger kan jeg våkne opp om natten og innbille meg at jeg bare har drømt det, at dette fotografiet aldri har eksistert. Og vet dere hva?”
Helene og jeg ristet på hodene.
”Jeg tenker det er slik min biologiske mor har hatt det også. At hun har tenkt på meg hver eneste dag, men at hun etter hvert har glemt hvordan jeg så ut, og at hun våkner opp om nettene og innbiller seg at jeg bare var en drøm, at datteren hun fødte og måtte gi fra seg aldri egentlig har eksistert.”
