Dette er ment som en liten påminnelse. De kriminelle kommer i alle utgaver, og de er like forskjellige som oss andre, vi som er utenfor murene, vi som følger reglene, men det aller meste har vi til felles med dem, vi har de samme drømmene, det samme håpet for et godt liv. Husker du Jacob Schnitler, husker du stakkars Rita som de fant i en kum? Husker du drapene på Askøy utenfor Bergen, den lille øya der en plaget mann drepte naboene sine? Etterpå rodde han ut på fjorden med de to gamle menneskene i bunnen av båten, der de lå kveilet sammen med flere øksehogg i hodet. Han var veldig lei seg. Som alle oss andre var han dypt sjokkert over at dette kunne hende. Før det første drapet, før den første forbrytelsen er vi jo alle lovlydige. Han senket dem siden i havet og ba en bønn for dem. Drapsmenn kan føle de også, bare så du vet det, de griner og fortviler. Og så har vi alle de som ble uskyldig dømt, Per Liland og Fritz Moen og mange med dem, jeg håper at du husker dem, at du har gjort deg noen alvorlige tanker. Og langt tilbake har vi Arnfinn Nesset og Bell Gunnes, en del av vår kriminelle historie. Tenker du noen gang på Birgitte Tengs, eller Ingrid Marie Skotte, Gry Storvik eller Trude Espås eller Therese Johannesen? Selvfølgelig gjør du det. Det er de du mener at du kjemper for, og du er like fortvilet og rystet som alle oss andre, du har en rettferdighetssans, og det har jeg også.
En soning skal ikke være som et pleiehjem i det norske rike samfunnet, sier du, men la meg få forsikre deg om at en soning i norske fengsler ikke er et hvilehjem. Jeg regner med at du har vært der og sett det fra innsida. Kanskje du har sett et hyggelig fellesrom, en flatskjerm og noen grønne planter, en oppslagstavle med tilbud om prest og bibliotek. Kanskje lukten av nystekte vafler. Velmenende sjeler som kommer innom for å stable dem på beina. Skal vi ikke starte en teatergruppe, skal vi starte et kor? En sjelden gang får de kanskje en tur ut i det fri. Jeg har sett fengsler fra innsida. Et fengsel er en lukket anstalt omgitt av høye murer, med sin egen støy, sine egne lukter og sine egne brutale regler. Noen få fattige kvadratmeter, gitter foran vinduet og trafikken utenfor. Det uoppnåelige, de glade menneskene som går i sola. En flik av blå himmel, en endeløs tålmodighetsprøve år etter år. Noen kirkeklokker i det fjerne som kanskje minner om døden. Dører som slamrer og nøkler i låsen, venting på alle ting, på mat og omsorg og besøk. Faen også, tenker de, at det skulle ende sånn! Jeg er vel ikke verre enn andre, hvordan kunne dette skje? Alle gjør de fortvilte forsøk på å stable ei framtid på beina. Enkelte perioder på glattcelle, noen ganger tjuetre timer på cella. En tilmålt time ute i luft. Endeløse, søvnløse netter, cellekamerater som henger seg i cella ved siden av. Utenfor vinduet skifter årstidene, men du får det ikke med deg. Regler for besøk og nattero, brev- og besøksforbud. Noen må tilkalle oppmerksomhet hver eneste gang de er nødt til å bruke toalettet. Bredtvet er en bastion, en dyster og uimottakelig borg på en mørk høyde, jeg kom dit i høstmørket for mange år siden, og det var vanskelig å komme inn og like vanskelig å komme ut. Jeg måtte igjennom flere kontrollerende instanser. Hvem er du? Hvorfor kommer du? Hvem skal du snakke med og hvor lenge skal du bli? Innenfor satt unge kvinner i dyp fortvilelse. Mange av dem kunne ikke språket, eller de var rusavhengige. Noen få var analfabeter, og de var langt hjemmefra.
Kjenner du denne kriminalhistorien fra Stockholm? Den er aldeles sann, og den sier noe viktig om fattigdom og nød, den illustrerer veldig godt all den kriminaliteten som gjenspeiler dype tragedier. En ung pakistansk gutt vokser opp i en lutfattig barnerik familie. De har ingen framtidsutsikter, og denne ene gutten er deres eneste håp. Han har mange søsken men han er eldst. De ber ham reise til Stockholm der de regner med at han vil få en godt betalt jobb, for Sverige er det rike landet, og da kan han siden sende penger hjem til sin fattige familie i Pakistan. Så forlater han sine håpefulle foreldre med dette tunge ansvaret på sine smale, unge skuldrer. I Stockholm får han seg et ørlite krypinn for oppsparte midler. Straks går han ut i gatene, og han skjønner at han er kommet til paradis. Overalt ser han Volvo og Mercedes, og alle er pent kledd, nå vil han sikkert lykkes. Men sånn skal det ikke gå. Han er ung og ufaglært og utlending, han har et umulig navn og han kan ikke språket. Om kveldene sitter han ensom på hybelen, han har ingen penger å sende hjem, og han vet at de venter, han er det eneste håpet. At han svikter dem er nesten ikke til å bære.
En dag mens han driver i gatene, blir han plukket opp av et narkotikanettverk som er ute etter nettopp sånne som han. De har sett sånne unge gutter før, og de vet hvordan de skal fange ham. Raskt blir han vervet som narkotikakurer fra Pakistan til Arlanda. I sin fortvilelse takker han ja og tar flyet ned, mottar de verdifulle varene og flyr tilbake igjen. På Arlanda glir han lett gjennom tollen. Så går han ut i Stockholms gater og leverer fra seg stoffet. Her blir han godt betalt, ja nesten svimlende godt betalt, endelig kan han sende penger hjem til familien. Han skriver i brevet at han endelig har fått jobb, og at nå skal han endelig redde dem. Han reiser ut igjen på en ny tur. Også denne gangen går alt bra, den unge gylne gutten med de brune øynene og det tunge ansvaret slipper gjennom. Så får han mer penger. Familien i Pakistan er lykkelige og stolte, og etter hvert som tiden går blir han mer dreven. Han er blitt fanget av denne geskjeften, han kan ikke snu. Så blir han selvfølgelig tatt. Tollerne trekker ham til side, ransaker ham og kjører ham bort. Han får en årelang narkotikadom og en trang celle på Kumla. Her sitter han alene og forsøker å forklare for seg selv hvordan dette kunne hende. Han har brakt skam og vanære over familien, og han vet at han aldri siden kan vende tilbake, han er fortapt i dette fremmede samfunnet, og alt han har foran seg er fordømmelse.
Per Sandberg. Dette er en type forbrytelse som er blant de mest fordømte i vårt samfunn, den kyniske narkotikakriminaliteten, den som forderver ungene våre. Dette som vi ser på som iskald og beregnende kriminalitet. Men selv om denne pakistanske gutten ikke maktet å forstå sine egne handlinger, så kan jeg forstå det. Og det viktigste av alt, denne historien er ikke enestående i våre fengsler. Jeg er sikker på, at selv de som ivrer for strengere straffer og hardere soningsforhold, også er i stand til å forstå denne fattige gutten. Føle en grad av sympati. Vi kan ikke berøve de innsatte kontakten med samfunnet utenfor og med medmennesker. De skal ut igjen, og da må de få følge med på tiden som går. Vi må sørge for at de får omsorg, oppmerksomhet og forståelse og meningsfulle dager, ellers blir de bare sittende der, alene på en celle, mens hatet og bitterheten mot samfunnet stadig vil vokse seg sterkere. For å holde ut de endeløse dagene, flykter mange inn i rus. Seinere forsøker de å flykte fra miljøer som har brakt dem i ulykke. De skal straffes hardt, sier du, og de skal få tid til å tenke. Og ja, jeg er helt enig. Men skal vi komme noen vei, må de bli hørt. De må få fortelle sin historie, for eksempel sånne historier som den om den pakistanske gutten. Er ikke det en menneskerett i vårt demokratiske samfunn? Så fint det ville være hvis de alle ville angre dypt og inderlig, for det er jo det vi alle vil ha, anger, og en bønn om tilgivelse. Og så er det antakelig sånn, at mye er umulig å tilgi. Bare de berørte kan gi denne gaven, la det være opp til dem å dømme. Svært få drapstiltalte erkjenner straffskyld. De er også ofre for en vanskelig situasjon, for rus og en vanskelig oppvekst, vanskjøtsel og vold, eller et heftig og voldsomt temperament som de ikke kan tøyle. Det var ikke dette de ønsket seg av livet. Kjære Per Sandberg. La oss glemme seriemorderne, de er en helt annen sak. Forholde deg til den norske kriminalomsorgen med innsikt og forståelse. Det er fattigdom og nød vi må bekjempe. Det finnes noen skakkjørte individer. Heller ikke jeg vet i min fortvilelse hva vi skal gjøre med dem, men de vil alltid vende tilbake, de som herjer fram og som går over lik. De må vi også forholde oss til og håndtere, men det er ikke de jeg snakker om nå. Som sagt, dette var bare en liten påminnelse. Med håp om at du for framtida får et mer nyansert syn på den norske kriminelle virkeligheten.
Denne kronikken ble først publisert i Dagbladet, 11. september 2013.
