Det er antakelig ikke mer vondt i verden enn vanlig, men det skjer på steder hvor vi får høre om det. Dette var den sommeren ekstremister med og uten IS-tilknytning drepte mennesker fordi de var homofile eller kristne eller franske eller bare fordi. Og andre ting, i en liste som kjennes uvanlig lang. Den sommeren hvor altfor mange dager begynte med dårlige nyheter, etterfulgt av det tafatte ønsket om å kunne skru tida tilbake sånn at ting kunne tatt en annen vending.
Selv syklet jeg på vakre og sparsomt befolkede steder i Norge, kom tilbake til Oslo og ble omgitt av mennesker som lette etter Pokemon. Og jeg har tenkt: «Er det lov å glede seg over utsikten?» Og «Bør man egentlig lete etter Pokemon når verden ser ut som den gjør?» Og hver gang har jeg svart ja til begge deler. Det er naturlig å bli sint og redd og bekymret av nyhetene, men ingen får det bedre av at vi som har det godt slutter å glede oss over de gode tingene, som for eksempel en vakker utsikt eller et dustete mobilspill.
KNUTS SAMTID / SAMTIDSKUNST
Så lenge Cathrine Sandnes var redaktør i Samtiden, 2006–2014, lagde jeg en forsøksvis satirisk tegneserieside til hvert nummer, det vil si fire ganger i året. Til glede for nye lesere vil de bli å finne her, hvor en side legges ut hver uke fra nå av.
HAR ALL HÅRFARGE
Det hvite håret kom tilbake, så jeg farget alt sammen lyst. Går nå rundt med en seig kvast i fargen «gulrot som har ligget en uke i sola».
OVERHØRT
«Nå hører jeg ikke hva du sier, men det er sikkert ikke så farlig.»
SETT
Sånn passe mye for en sommer med mye regn.
Hunger Games: Catching Fire (dvd)
Dette er den andre filmen i boktrilogien som på grunn av filmselskapets grådighet ble til fire filmer. Sånn sett er det vanskelig å tro at filmen er oppriktig når den heier på det gryende opprøret mot en skruppelløs sentralmakt som opprettholder sine privilegier ved å gi folket vold som underholdning. Det er mulig jeg hadde levd meg mer inn i dette hvis jeg faktisk hadde vært en ung kvinne som deltok i en kringkastet kamp på liv og død for å redde søsteren min i et dystopisk samfunn hvor rikfolk kler seg som Johnny Depps dummeste filmroller.
Independence Day: Resurgence (kino)
En film som bare aksjonærene trengte.
Kraftidioten (tv)
En film uten kolon i tittelen, hvor Hans Petter Moland gjør Fargo/Reservoir Dogs/Pulp Fiction. Blodsprut pluss snø pluss svart humor pluss gangstere med utenomgangsterlige problemer og oppheng. Og vakre bilder av snøbrøyting på høyfjellet. Stellan Skarsgård og Hildegunn Riise sørger på en realistisk og troverdig måte, mens alle de unge mennene fra Nationaltheatret spiller Tarantinogangstere i dress. En film på leting etter et toneleie.
Fotball-EM! (tv)
Island, ass. Og møll.
Én lusen episode av Dracula-serien fra 2013 (tv)
Flatt og spekulativt forsøk på å treffe Penny Dreadful-publikummet.
The Nice Guys (kino)
Ryan Gosling og Russell Crowe er litt forskjellige, men må like fordømt løse en sak sammen. I Los Angeles. I 1977. Dermed er det duket for slengbukser, kvikke replikker, improvisert dialog, brå og komisk død. Med irriterende klokt barn. Av mannen som lagde den vel så stilige og kvikke Kiss Kiss Bang Bang for elleve år siden.
The Legend of Tarzan (kino)
Tarzan har blitt britisk lord, men overtales til å dra tilbake til Afrika. Der kjemper han mot den belgiske kong Leopolds slavedrivende håndlanger Leon Rom ved hjelp av: lianer, nevene, respekt for lokale skikker, å snakke med dyrene, å ta av seg skjorta. Margot Robbie som Jane har ansvaret for å bli tatt til fange. Samuel Jackson er den svarte amerikanske ledsageren George Washington Williams som måper av hva Tarzan får til og gliser fornøyd etterpå. Svarte afrikanere følger Tarzan et stykke på veien, men rekker ikke fram i tide til det siste og avgjørende slaget, der må det gnuer til. Filmskaperne vil åpenbart vel, og har gjort sitt for å unngå rasismebeskyldninger, og bidrar dermed til å påpeke sitt eget problem: At de har laget en film om en hvit helt blant svarte mennesker.
Williams har faktisk levet og kjempet mot belgisk imperialisme i Kongo. Den filmen skulle jeg gjerne ha sett.
Richard III (live-overføring til kino)
Live fra The Almeida i London: Ralph Fiennes, som ikke uttales sånn, spiller den pukkelryggede prinsen som dreper alle for å bli konge. Fint av Fiennes, en nytelse å høre ham kna og forme ordene, og å se ham spille med øynene, men Kåre Conradi gjorde en vel så god figur på Nationaltheatret i våres. Og så lurer man selvfølgelig på hva som skjer hvis Richard spilles uten pukkel, halting og lam hånd; om han er like ond hvis han ikke er funksjonshemmet. For, om mulig, å tone ned det aspektet ved teksten hvor han forteller at han er blitt ond fordi han er funksjonshemmet. Det har sikkert vært gjort. Vanessa Redgrave i sin kanskje siste rolle, som en spøkelsesaktig dronning Margaret, stabber rundt og later til å være i et annet stykke enn resten av ensemblet. Jeg skjønte ikke hvorfor hun bar på en gummibaby, så den valgte jeg å overse. De ved siden av oss hadde med seg baconcrisp, men var så hensynsfulle å spise opp det meste før stykket begynte. Fine greier.
Zootropolis(get film)
Menneskeaktige dyr forsøker å følge sine drømmer i strid med omgivelsenes forventninger, prøver og feiler, innser sine feil, lærer av dem, lykkes. Genialt.
Ghostbusters (kino)
Så underholdende at jeg nesten glemte at hovedrolleinnehaverne var kvinner. Neida. Joda. Fordelen ved å være 55 er at man ikke har en barndom som kan ødelegges i ettertid ved unødvendige nyinnspillinger av filmer fra åttitallet. I 1984, da den opprinnelige Ghostbusters kom, var jeg 23 år og gammel nok til å bli mildt skuffet over at den ikke var morsommere. Senere har jeg sett den relativt ofte og latt meg underholde hver gang. Også etter at det ble tydelig at Bill Murrays Venkman ikke bare er en kul katt, men også en sadistisk selvelskende kåting. 2016-versjonen har ryddet opp i holdningene – og Chris Hemsworths amøbedumme sekretær er bare en enkel hundreogåttigraders vri; en kommentar til gamle blondinevitser – men inneholder skuffende lite banning og sigarettrøyking.
LEST (og dette blir langt)
Terry Hayes: I am Pilgrim
11. september-revansjisme med lykkelig slutt. Dreven filmmanusforfatter bokdebuterer med meningsløst lang spenningsroman hvor amerikansk agent blir dratt inn i tralten igjen, siden han er den eneste som er awesome nok til å redde verden alene. Mannen med tusen navn kan alt; vet alt; er den eneste som kan pønske ut at hvis noen har stått foran et speil mens det lynte, så vil det ha satt et fotografisk avtrykk i speilet; strør om seg med rasistiske meldinger på forfatterens vegne og legger en kløktig plan som innebærer at han holder ut tortur en stund. Han går også ofte i butikken og handler ting som er så utspekulert nyttige at vi ikke får vite hva de er før neste kapittel. Underveis tar han livet av en relativt uskyldig tyrkisk politimann, slår en spiker gjennom handa på en musiker for å sette ham på rett kurs i livet og truer med å drepe et barn med Downs. Sånn som denne hovedpersonen turer fram, ble jeg skuffet over at USA ikke ble utslettet av en koppe-epidemi. Ikke fordi jeg har noe imot amerikanere, men jeg ville ikke at denne fyren skulle lykkes. Boka bruker også noen hundre sider på et mordmysterium som ikke har et skvatt med å redde verden å gjøre, men hvor to viktige aktører i redde-verden-delen likevel tilfeldigvis er involvert. Denne boka har hypnotisert dyktige norske anmeldere og midlertidig fratatt dem leseevnen. Tom Egeland i VG: «en bladvender av klasse», terningkast 5. Asbjørn Slettemark i OP-5: «storslagen spiondebut». Andreas Milde, også i VG: «den beste krim-romanen du kommer til å lese i år».
James Robert Parrish: It’s Good to Be the King. The Seriously Funny Life of Mel Brooks
Åpenbart en irriterende mann som man skal være glad for ikke å ha kjent. Men det er interessant å lese hvor mange fiaskoer et vellykket menneske kan ha på CV-en. Og som de beste biografiene gir denne deg lyst til å gå tilbake til verket; se filmene igjen.
Kari Hotakainen: Människans lott
Morsomt og trist om Hvordan Vi Lever Nå. Som en finsk Erlend Loe. På svensk.
Vigdis Hjorth leser Herman Wildenvey
Gammel lyriker viser seg å ha begått mye fjas. Artig.
Mustafa Can: Tett inntil dagene. Fortellingen om min mor
Når du har lest denne, vil du aldri mer irritere deg over de voksne damene med sjal som blir betjent før deg på postkontoret og som trenger ekstra tid fordi de ikke snakker norsk.
Tom Stalsberg (red.): Rom 316
Boka fra rommet som fram til nå har vært en hemmelig institusjon under Sigrid Unset-dagene på Lillehammer, en liten festival i festivalen. Norges beste forfattere bidrar med utdrag, skrivebordsskuffmateriale og 316-spesifikke tekster.
Hillary Waugh: En engel i mitt hus
Middelaldrende amerikansk arkitekt med hjertetrøbbel og ung og ustabil kone kjøper spøkelseshus på sørkysten av England. Spennende. Og så fiffig at det nesten ikke engang går an å nevne at den er fiffig. Waugh er mest kjent for å ha funnet opp politiromanen, med Last Seen Wearing …/Uskyld står for fall (1952).
Cornelius Jakhelln: Yggdraliv. QUADRA NATURA 0011
Norrøn mytologi møter digital teknologi og det moderne livet. Søt ordmusikk oppstår. Usikker på om jeg fikk med meg alt, men jeg liker det.
Mimir Kristjánsson: Frihet, likhet, Island. En saga om en mann og et land i krise
Relativt ung mann forteller om dumme ting han har gjort og kloke ting som islendinger har gjort. Eller er det islenderne? Jeg husker aldri hvem som er folket og hvem som er genseren.
Roald Dahl: Someone Like You
Den første samlingen voksennoveller. Her er den om det frosne lammelåret og den om han som kaster seg i havet for å vinne et veddemål og den om han med den dyrebare kunsten tatovert på ryggen. De lar seg lese igjen. Førti år etter tv-dramatiseringene har originaltekstene stått seg bedre. Gratulerer med hundreårsdagen, Roald! Synd at du ikke kan være med på festen.
Agatha Christie: Morder i huset
Krim-tastisk. Du må godta at typen til sønnedatteren til mordofferet opptrer som politiagent i huset hvor mordet ble begått, i en etterforskning som ledes av typens far, men derfra og ut er dette flotte saker.
Dave Eggers: A Hologram for the King
Adam Clay drar til Saudi-Arabia for å selge IT til King Abdullah Economic City, plukker på en byll, tenker tilbake på livet, venter på at kongen skal dukke opp og se demonstrasjonen av hologrammet. Denne leste jeg etter anmeldelsene av filmatiseringen med Tom Hanks. Derfor var det lett å tro at den neppe var blitt en god film. Mann i midtlivskrise ergrer seg over verden og venter på at ting skal skje, det blir ikke film av sånt. Litteratur, derimot.
John Dougan: The Who Sell Out
I “33⅓”-serien. Diverse forfattere tar for seg hvert sitt album i en rekke preget av Platekompaniet-smak. Du vet, sånn rockehistorisk bevissthet og sans for det som er litt utenom allfarvei.
Det slår meg at jeg leser få bøker av kvinner. På denne lista er selv Kari og Hillary menn. Menn leser trolig sjelden bøker av kvinner med mindre de gjør et prosjekt av det.
Andrew Matheson: Sick on You. The Disastrous Story of Britain’s Great Lost Punk Band
Grown Up Wrong
TEGNESERIER
Wilson, Miyazawa, Bondoc: Ms. Marvel 3: Crushed
Neil Gaiman, P. Craig Russell: The Sandman: The Dream Hunters
Neil Gaiman m.fl.: Death
Neil Gaiman m.fl.; The Sandman. Endless Nights
Neil Gaiman, J.H. Williams III, Dave Stewart: The Sandman. Overture
John S. Jamtli og Vegard A. Skogmo (m. fl.): Dass
Anja Dahle Øverbye: Hundedagar
Jens K. Styve: JENSK sesong 1
Blutch: Blotch. Kongen av Paris
Kamagurka & Herr Seele: Cowboy Henk
Poeten og Lillemor får
Tommi Musturi: The Book of Hope
Gammel mann bor i hus i skogen, dagdrømmer om å være cowboyhelt. Naturen spiller en rolle, kretsløpene, sorg over livets forgjengelighet, men også – ganske riktig – håp. Noen steder beveger handlingen seg langsomt og tilsynelatende smått, som når blader faller og råtner. Andre ganger i de størst tenkelige sprang: Årstidene skifter, plutselig ser vi jorda fra verdensrommet, den gamle mannen blir til en superhelt. Denne kommer jeg til å lese igjen, mest for tegningene, som i sin presise og dynamiske penselføring minner om bra folk som Charles Burns, Al Columbia, Mike Allred, men som samtidig har sin egen stil.
Manuele Fior: Fem tusen kilometer i sekundet
Vakkert, klokt, kleint og sant om kjærlighet over lang tid. Tegneserieroman som foregår i Italia, Norge og Egypt, utgitt av det framifrå Jippi forlag.
Über Maritimt, Apokalypse, Eventyr
Tre album med hvert sitt tema i den oppsiktsvekkende slitesterke antologiserien – ni (!) album så langt – fra Überpress. Det anmeldere alltid skriver om antologier er at de er ujevne. Vel, det ligger i sakens natur at bidragene er forskjellige og at man dermed per definisjon ikke kan like alt like godt. Hovedsida er at Are Edvardsen og hans korps av serieskapere står for et imponerende stykke arbeid. Generelt er det mye flott og allsidig tegning, noe mindre flott manusarbeid her (og i eventyralbumet blir det vel mye kapp-eting med troll), men nynorskandelen er upåklagelig, og ingen kan sutre over mangel på Lovecraft-referanser. Aller best: Pål Chr. Andersens «Apokalypse-rally», Erland Hjortland Sandøys Marc Bell-inspirerte konstruksjoner og Edvardsens eget revisjonistiske eventyr «Eirin Askeline». Det må føyes til at jeg har kjøpt disse på stand på OCX, fått dem signert og tegnet i av alle de tilstedeværende tegnerne og at de er en grepa gjeng.
GITT OPP Å LESE
Og det skal en del til.
Ken Brooks: Scott Walker. Long About Now
En gjennomgang av Scott Walkers karriere på plate, sang for sang. Med god margin den dårligst skrevne boka jeg noensinne har forsøkt å lese. Her er en smakebit: “It Makes No Difference Now (Pattacini, Newell): John is present on harmony for Scott’s vocal on this plodding ballad of the usual unrequited love. Living in the hope that she will return by fooling himself into a false sense of security. This song gets better with repetition, on fist [sic] hearing I decided that it was as poor as “I Wanna Know”, now I am not so sure.”
Neil Gaiman: American Gods (Author’s Preferred Text)
Hvis du skriver en roman på åtte hundre sider, er det en god ting å ha begynt på handlingen når du runder tohundresidersmerket, ikke bare fortsette å slenge inn nye ting etter hvert som du finner på dem. Mulig jeg gjorde feil da jeg valgte den omstendelige og pludrete versjonen, den hvor forfatteren har satt inn igjen mye av det redaktøren hans ba ham stryke.
