Slik lød dronningmorens julehilsen til venner og kjente. Det er noe betryggende over dette, den privilegerte damen som forener den tussete engelske overklassetonen med en prinsippfast holdning mot samfunnsmessig ondskap i en av sine mest kjente former. Det er dette vi har institusjonene til: Forutsigbarhet og trøst. Det er derfor man blir lykkelig hver gang et medlem av kongefamilien eller en statsminister sier noe innlysende og humanistisk som vi selv mente fra før. Dette viser for det første at det ikke er rare greiene vi venter fra våre overordnede. For det andre er dronningmorens ord en påminnelse om at kampen mot menneskefiendtlige systemer må føres med mange midler, inkludert julekort.
LEST
Agatha Christie: Fem små griser
Et smart lite mysterium som viser hvorfor denne typen smarte små mysterier stort sett er borte. Poirot går fra mistenkt til mistenkt og får dem til å fortelle hva som kan ha skjedd den dagen for seksten år siden. Det er en type litteratur hvor mye har skjedd, men ingenting skjer.
Joost Swarte (red.): Scratches
Ligne claire-mannen Swarte er redaktør for denne tegneserieantologien i stort format hvor man finner store navn fra hele verden (Spiegelman, Crumb, Ware), nederlendere man har lest (Evens, Vanderbroucke) og nederlendere man endelig får lese. En vakker blanding av på den ene side en gammeldags strek som minner om Tintin og Little Nemo, på den annen side metagrep og eksperimentering. Tegneserieantologi på sitt flotteste og mest artsy, sånn som Raw og Blab for noen tiår siden. Blant de utenlandske kanonene finner man til sin norske glede også Bendik Kaltenborn og Lars Fiske. Nå aner jeg hvordan det føles for andre når rettighetene til Skam kjøpes opp av utlandet. Distribueres i Norge av No Comprendo Press. Så klart.
DET NORSKE HUS
Ikke bare et begrep som ga oss en anledning til å gjøre narr av Thorbjørn Jagland for å ha idéer, men også tittelen på en filmkomedie av Jan Vardøen. Om en flyktnings møte med det norske i sin fulle og snåle bredde, med masser av morsomme skuespillere. Bloggeren opptrer i forbifarten, som statist. Filmen kommer på kino på nyåret, og her er traileren.
SETT
Arrival(kino)
Tar to timer å se, men du kan diskutere den resten av kvelden og neste kveld med. Sci-fi-thriller om forholdet mellom språk og tid, av Dennis Villeneuve, som lagde den aldeles magnetiske narco-thrilleren Sicario. Mindre skyting her.
Raske menn(show på Latter)
Det er merkelig at folk kan sitte to og en halv time i ro på kino og klare seg med det snopet de bar med seg inn, men ikke klarer et halvannet times humorshow uten å måtte ut å gå i løpet av den siste halvtimen. Noen for å skaffe øl, andre sannsynligvis for å kvitte seg med det. Et vedvarende og forstyrrende renn. Om det skulle finnes noen tvil, er Raske menn morsomme uten øl. Kan man kombinere komishow med kateter? Bare en strøtanke.
PEER!(Romerike folkehøgskole)
Dyktige unge mennesker har satt opp bloggerens forenklede versjon av Ibsen, og puttet litt av Dikteren inn igjen. Blant annet en stilig og innful Bøyg. Peer-rollen spilles av tre skuespillere på en gang, kostymene er flotte, lyset enkelt og smart. Kvalitet i alle ledd. Klok regi: Lin Jønnum. Spilles til og med torsdag denne uka.
Sensommer (dvd)
En av to filmer som den manisk-produktive Martin Henrik Dahlsbakken hadde på kino i året vi fortsatt er inne i. Mystisk og vakkert og åpenlyst forelsket i filmmediet. Den andre var for øvrig hulethrilleren Cave.
Simon Munnery: And Nothing But
Engelsk standupkomiker for mennesker som lytter fort.
A Day at the Races (dvd)
Nok en Brødrene Marx-film som Queen lånte tittelen fra da de ikke fant på noe selv. Som om bandet la all sin oppfinnsomhet i musikken og sto fast når det kom til navn på plata. Hva filmen angår: Muntert ståk fra 1937. En scene hvor brødrene befinner seg i den svarte brakkebyen, jazzen og gospelen setter inn og man får den vanskelige blandingen av rasistiske stereotypier og flott musikk. Var du svart mann i USA i 1937, måtte du sperre opp øynene og danse for å være med i film.
HØRT
Litteraturviter og professor Toril Moi holdt foredrag på Nasjonalbiblioteket, snakket om Asmund Olavsson Vinjes bok Ferdaminne frå sumaren 1860 i to timer. Noen ville kanskje ha prioritert å slå seg selv i hodet med et strykejern, men de tar feil. Professoren er forbausende klar og morsom til å ha lest og tenkt så mye. Jeg hadde begynt på Ferdaminne for sent og bare kommet halvveis, men skal helt klart lese resten. Når jeg har gjort det, skal jeg reise i Norge sommerstid. Det er en fascinerende, lærerik og til dels morsom bok om livet i Norge for 156 år siden, skrevet av en spennende fyr som var kunnskapsrik, flink til å gå, flink til å komme i kontakt med folk, glad i jentene og særs skrivefør.
HEI SÅ LENGE
Denne bloggen tar seg nå en ufortjent juleferie og er tilbake i 2017. «Let’s hope it’s a good one without any fear», som John Lennon sang, mange år før han ble skutt. Tinkety tonk!
