Krenket og fornærmet

Han går rundt i gatene her og skjeller og smeller. Han ser bemerkelsesverdig normal ut, men er det vi på godt norsk kaller ”spenna gæern”. Folk som går på ham for første gang blir redde. Vi som bor i denne bydelen, vet at han er fullstendig harmløs. Du får ei bøtte kjeft, det er det hele. Vel fortjent er det også, siden du er med i en konspirasjon av kosmisk karakter. Du er en slimete spion for ”de andre”. Du skulle ha vært død.

Jeg kommer til å tenke på ham nå, fordi jeg fikk meg en overhøvling av ham tidligere i dag, og fordi jeg nettopp har lest en temmelig stusselig artikkel av en tysk kollega av meg. Som har fått seg et par ørefiker på nettet etter å ha skrevet nedsettende om en gruppe som ikke vedkommer denne teksten. Nå er han skuffet over ”tonen” og ”språket” i tilbakemeldinger fra bloggere og andre.

Jeg blir alltid svært skeptisk når sånne som meg selv begynner å sutre fordi enkelte av leserne våre går i rette med oss. Vi som blir betalt for å mene noe. Og som mener noe om alt mellom himmel og jord. Jeg misliker sterkt drømmeriene om tiden før internett, da ”vanlige folk” ikke slapp til. Og de med de farlige holdningene som sitter og koker? Er det noen som tror de ble til etter at nettet kom?

Jeg har vært spaltist i snart tyve år. Og forfatter av romaner i tredve. Jeg har mottat en uendelighet med tilbakemeldinger fra leserne, og alt er lest, eller lyttet til med interesse. Jeg har fornærmet og herjet med folk og grupper, og ikke fått mer kjeft enn fortjent. Jeg er særlig svak for den velartikulerte hat-meldingen. Den gode pennen, ført i dirrende forakt for meg, og alt jeg står for. Når jeg, som sist her i VG-Magasinet tar de papirløse barna i forsvar, får jeg øyeblikkelig innsikt i fremmede menneskers forståelse av verden. Da dukker det opp høye hvite menn som kan fortelle meg at disse barna truer velferdsstatens eksistens. De kaller meg Quisling og kommunist samtidig. (Jeg bli ofte beskyldt for å ha et eller annet med Arbeiderpartiet å gjøre også, men ikke akkurat denne gangen.) Og som jeg trives med å se verden gjennom deres briller! Som det gavner meg som skjønnlitterær forfatter å virkelig leve meg inn i disse rollene! En gang, det var her i VG, hadde jeg skrevet om Gud som hunkjønn. Da fikk jeg tilsendt et stort avisbilde av meg selv, pepret med bibelsitater, og med begge øynene stukket ut med rød kulepenn. Det bildet hadde jeg på veggen over tastaturet helt til tiden løste det opp. Og ennå kan jeg se henne for meg, sittende og stikke ut øynene mine, med denne kulepennen. En romanperson på vent. Eller han som i en periode på flere år leste hver eneste spalte jeg skrev som personlige, kodede meldinger til ham selv. Dette var i brevets tid, og jeg angrer som en hund på at jeg ikke tok vare på alle de ulike tolkningene av tekstene mine, som han samvittighetsfullt sendte meg sammen med trusler av ulik karakter. For en kreativ kraft jeg var i kontakt med der! Jeg kunne skrive en helt streit sak om for eksempel det siste stuntet til Carl I Hagen, og få den ferdig tolkede utgaven tilsendt uken etter, med henvisninger til gresk mytologi, glemte språk, og komplisert matematikk. Beviser for at jeg hatet ham, og bare ville han vondt. Var det noe rart at han truet meg? Til slutt var det ikke bare spalten min som var en kodet melding til ham, men faktisk hele avisen. Hver dag. Da ble det brått stille, så jeg går ut fra at han på det tidspunktet fikk kontakt med en eller annen med hvit frakk.

Har du lagt merke til at ordet ”drapstruet” stadig oftere er i bruk i pressen? Så fort en eller annen har sagt eller gjort noe dumt eller klanderverdig får han drapstrusler i posten. Det skal nesten ingen ting til. Nå vil jeg naturligvis ikke forsvare den typen trusler, jeg kan til og med forstå at enkelte synes slikt er ubehagelig. På en annen side: Dersom du virker som skribent i dagspressen i år etter år uten å få en eneste drapstrussel eller løfte om grisebank – ja da bør du kanskje vurdere å sette i gang med noe helt annet. Så lett som det er å fornærme nordmenn, skal du ha en temmelig slapp penn for å skjære klar. Og i motsetning til i slike land der frekke skribenter blir hentet av sikkerhetspolitiet klokken halv fire om morgenen, er det meget, meget sjelden det er fare på ferde på Knatten. Det er bare det at mange av oss har det med å ordlegge seg på denne måten. True med det ytterste. De synes det er naturlig. Alle de hat-meldingene jeg fikk nå sist, er undertegnet med fullt navn. Skikkelige gentlemen.

Det kan man tross alt ikke si om den anonyme skrullingen som går og kjefter i gaten her nede. Pussig, forresten. Der kom også han til nytte! Jeg tror ikke at jeg skal nevne det for ham.

 

Denne teksten var også publisert i VG lørdag 24. mars.