Krig i kunst heller enn kunst i krig

12.-15. mai ble Moss sentrum okkupert av Møllebyen Litteraturfestival. Festivalsesongen åpnet med to morbide bokutgivelser mer relatert til krig enn til fred.

Fra Kontoret for samtidsanarki. Bak mikroforlaget Office for Contemporary Anarchy står kunstneren Thomas Kvam, som sammen med Erik Foynland har redigert antologien Rantology. Opphavsmennene til tekstene er de samme som til Columbine-massakren, nemlig Eric Harris og Dyland Klebold. Rantology inneholder et utvalg av de unge mordernes poesi og prosa, så som diktet «Black» av Eric Harris:

I am purity. Darkness. Romanticism. Professionalism.
Existence. Complacence. Power. Pain. Everything is
black. I am everything.

Utgivelsen, i seg selv kontroversiell, viser to sinte og skrivende ungdommer, med Harris som den mest reflekterte. I teksten «Vaccines» avslører han detaljerte planer for en skolemassakre, helt ned til solbriller, tatoveringer og hjemmelagde bomber. Harris hevder seg godt oppdratt av sin familie, at skoleledelsen og våpenhandlerne ikke gjør noe galt og at ingen lover må endres på grunn av en drapsorgie. Om konsekvensene av en skolemassakre skriver han, dessverre feilaktig: «We are a kind of a select case here so don’t think this will happen again».

Boken www.nowthatsfuckedup.com, også lansert i Møllebyen, er oppkalt etter en nettside hvor amerikanske soldater stasjonert i Irak og Afghanistan kunne bytte krigsbilder mot pornografi. Måneden før nettsiden ble stengt i 2006 lastet Kvam ned deler av den, og presenterer nå et utvalg i bokform.

Resultatet kan tjene både som fredsaktivisme og som en bisarr påminnelse om at mennesket er kjøtt. Å se hoder i grusen og et ansikt i en bøtte virker korrigerende på den som måtte synes at krigens apparatur er vakker. Erkjennelsen blir: Krig i kunst heller enn kunst i krig.

Wagnersk program

Åpningskvelden på Møllebyen litteraturfestival antok wagnerske proporsjoner, med et program som varte fra klokken syv til sent på natt. Fordi baren befant seg i samme lokale som scenen, rettet tilskuerne sin fulle konsentrasjon mot kunsten.

Blant oppleserne utmerket de svenske forfatterne Linn Hansén og Athena Farrokhzad seg. Et utsnitt fra Farrokhzads dikt «Orienteringspunkter»: «Det eneste språket du har for å fordømme overgrepet er overgriperens språk/ Og overgriperens språk er et språk som ble oppfunnet for å rettferdiggjøre overgrepet».

Erik Foynland gravde i Drammens historie etter spor fra Quisling-familiens tid i byen. Der Drammen gjorde alt for å slette sporene, gjorde Foynland alt for å hente dem frem i sin svært grundige presentasjon. I gresset på quislingenes gamle adresse ligger noen bjelker som kan stamme fra huset de leide. Foynland tok en trebit derfra og sendte det møysommelig emballerte relikviet rundt blant publikum.

Festivalens mest gruoppvekkende innslag var en tekst av den hviterussiske forfatteren Svetlana Aleksievitsj, opplest av oversetteren Hege Susanne Bergan: «Noen mennesker har samlet seg på torget. Alle er svartkledde, alle danser og synger. De danser med kniver og dolker. (…) «Hva er det de roper?» spør jeg. «Død over de vantro! Død over dem!» (…) I lunsjpausen pleide vi å drikke te sammen, men plutselig en dag satte de aserbajdsjanske kvinnene seg ved ett bord og de armenske ved et annet. (…) Jeg spør mamma i steden: «Mamma, har du sett småguttene i gata? De leker ikke krig lenger, de leker ‘stikk ned en armener’!»

Den kanadiske poeten Christian Bök, hvis apparisjon kunne minne om en lyrisk David Lynch, leverte virtuos, skrikende lydpoesi fra Burzumland. Komponisten Rune Boutroue Bekkhus’ verk for fiolin og stemme var basert på et besøk på et kjøpesenter. Fiolinisten Terje Moe Hansen hermet kjøpesenterets sus og dus med buen, og la inn vokaliseringer à la «pose?» og «ha det bra».

Under foredraget «Krigen var min families historie» fikk vi se bilder av en liten Ole Robert Sunde i matrosdress, ved siden av en ukjent guttunge i offisersuniform. Den andre verdenskrig avfødte ikke bare krigshandlinger mellom fiender, men også kjærlighet mellom allierte.

Paal Bjelke Andersen og Rasmus Graff leste opp stedsnavn fra de danske og norske statsministrenes taler. Og det var Danmark og Danmark og Danmark og Danmark! Under sin performance «Åttande tale» gned en barbeint Kurt Johannessen en tjærelignende substans rundt munnen, mens hvite fjær falt fra jakkeermene. Krig og fred i svart og hvitt, uten et eneste ord.

Festivalen forløp stort sett i fredelige former. Natt til søndag ble det improvisert brytekamp på dansegulvet med performancekunstneren Rambi, Sturmgeist og en bitende forfatterinne fra Bergen.

Publisert i Morgenbladet 20. mai 2011