Han står i startgropa nå, Lars Monsen. Fra sidelinja høres bruset fra publikum, alle øyne er på ham. Det er alltid et spetakkel i starten, men det tåler han – enn så lenge.
Fordi han vet at så snart startskuddet går, vil han fyke avgårde. Lyden vil forsvinne gradvis bak ham, glanende mennesker erstattes av svaiene trær. Ute i skogen venter stillheten – bare han, hundene og marka. Det er da han er fri.
Allegorien er Monsens egen: Det bråker rundt ham nå, en knapp uke etter at ansiktet hans ble klistret på forsiden av landets største nettaviser med det tilhørende sitatet: «– Jeg drakk mye og alene».
Da Monsen satte seg ned med journalist Kjetil Østli for å planlegge arbeidet med biografien Mitt liv, måtte han vurdere hvor åpen han ønsket å være.
Han visste at hvis han la ut om rusen og «krampefylla», ville det være den første knaggen tabloidene hang seg på.
Jeg ble en fyllik over natta.
– Og det var jo det som skjedde: Jeg ble en fyllik over natta. Men skal det være en biografi, så må det være ærlig. Det må være noe mer enn folk vet fra før. Det skal gjøre litt vondt for hovedpersonen, sier Monsen.
Mens han rutinert jobber seg gjennom en stabel på 500 forhåndssolgte bøker som skal signeres, innrømmer han at han har lagt opp til bråket selv.
– Det kommer til å bli enda mer glaning, enda mer peking, og det har jeg aldri vært glad i. Men det er en del av det å være en offentlig person, og det valget tok jeg da jeg bestemte meg for å lage TV, sier han.
– Man utgir ikke biografi mer enn en gang i livet, da kan man like gjerne tråkke litt til.
Paradokset Lars Monsen
Det gjør det derimot ekstra deilig å komme seg ut. For bakom TV-kameraene, intervjuene og prisutdelingene synger alltid skogene for Monsen.
Mannen fremstår som et paradoks: En folkekjær einstøing – kompromissløs og idealistisk på den ene siden, men opportunistisk når sjansen byr seg.
Det jeg gjør er å få folk ut, så de blir glade i naturen.
Når vi gratulerer med den ferske 5’er-anmeldelsen i Dagbladet, avfeier han det med et kort, men muntert «det driter jeg i».
Det er ikke slikt som motiverer han: Når han nå gir ut biografi, er det dels for å «komme andre i forkjøpet», dels fordi han vil inspirere.
Det er et momentum nå, sier han, med alt som skjer med klima, plast og vindmøller – det er en fin tid å være en stemme, en inspirasjon for folk til å dra ut og utforske naturen.
– Det jeg gjør er å få folk ut, så de blir glade i naturen. Det er ingen ting som er viktigere enn å ta vare på naturen. Det høres ut som en floskel, men det er sant, sier Monsen.
Kjøtt på beinet
Dessuten er det mer enn nok kjøtt på beinet: De 56 årene som utgjør Lars Monsens liv har blitt til 250 sider, fra Lars’ første alenetur som 9-åring til han for alvor traff noe i den norske folkesjela i NRK-serien Canada på tvers i 2005.
I mellom skildres en oppvekst som preges av streng disiplin, en storebror som ruser seg og en lillebror Lars som til tider følger etter. Men der det for storebroren aldri var noe fullgodt alternativ til stadig tyngre stoffer, fant Lars etterhvert ut at rusen fra naturen kunne demme opp for drikkingen. Det var det som reddet ham.
Dønn ærlig biografi
Monsen forteller at han har dømt Østlis håndverk nådeløst og brutalt – men det har passert. Dette er så nærme vi kan komme den ekte Monsen.
– Jeg kjenner jo historiene, men han har klart å skrive sånn at også jeg ler mye, sier han.
Også i Dagbladet-anmeldelsen trekkes Østlis kuratering av stoffet frem: «Tåler vi mer Lars Monsen nå?», spør anmelderen. «Jada, takket være Kjetil Østli», svarer han og mener åpningspassasjen burde bli pensum på Journalisthøyskolen.
Han har ikke smurt på – alt som står der er sant
For Monsen var det først og fremst viktig at boka skulle være morsom.
– Jeg er jo en fyr som alle andre, jeg tar ikke livet så veldig høytidelig. Så det skal være morsomt, sånn at folk ler på ordentlig. Og så må det være dønn ærlig. Han har ikke smurt på – alt som står der er sant, sier Monsen.
Nær døden på havisen
Én scene står ut som dønn ærlig, men ikke særlig morsom. Det er sledeløpet Iditarod, 2017. Monsen har kjørt hundespann i over 15 år, han har begått alle tabbene. Men nå begår han en «såpass stor at det er et under at jeg kan fortelle om den».
Monsen og hundespannet er i fint driv, og for å ta innersvingen på konkurrentene bestemmer Monsen seg for å forsøke å ta to etapper på rappen. Det innebærer å krysse den berytkede stormfulle havisen uten hvile.
Det er da det holder på å gærnt. I en intens skildring i boka beskriver Monsen forvirringen i det han holder på å fryse i hjel: Han mister begrep om hvor han er, inntrykkene som flyter sammen, han hallusinerer.
Jeg tror ikke dødsøyeblikket er vondt. Det er alt i forkant som er vondt.
Fra «Mitt liv». Om nær-døden-opplevelsen i Iditarod, 2017
Til slutt sovner han og hundene på havisen mens stormen blåser rundt dem. «Jeg forstår ennå ikke at jeg våknet», skriver han.
– Tenker du i slike situasjoner at det er verdt det?
– Ikke der og da, men tenker jeg tilbake på det nå, ville jeg ikke gjort noenting annerledes. Jeg angrer ikke på noe som helst. Vi er bare mennesker alle sammen, vi må gå en vei for å komme oss videre og utvikle oss.
Klar for dommedag
Å takle slike situasjoner krever sin mann. Mye av viljestyrken til Monsen kan han nok takke oppveksten for: En oppdragelse av den gamle skolen med disiplin, pugging og null-toleranse for klaging.
Slik er ikke vanlig lenger. Flere steder i boka legger Monsen ut mot den oppvoksende generasjonen som bryr seg mer om telefon-dekning enn båltenning når de er ute på tur. Han savner litt tydeligere krav.
Sånn som det er nå, blir det veldig mange flere som kommer til å daue fort når strøm og internett forsvinner
– Sånn som det er nå, blir det veldig mange flere som kommer til å daue fort når strøm og internett forsvinner, sier han.
Han forteller at han nylig gikk Nordland på langs. En måned på fjellet. Plutselig slutter GPS-en å fungere.
– Da er det russerne som trener. Tror du de gjør det for moro skyld, eller? Man må være litt forberedt, sier han.
– Vi lever så beskytta, så godt i Norge, og det skal vi være veldig glad for. Men den tanken er helt ubegripelig for mange – det skjer jo ikke. Er du sikker på det? Det er ikke jeg sikker på, sier Monsen.
– Er du en «doomsday prepper»-type?
– Nei, det er jeg ikke. Men jeg fleiper med Trine [Rein, journ. anm] om at vi må ha ei koie på tomta med alt opplegg klart, med brønnvann som kan pumpes manuelt hele året. Nok ved og kanskje opplegg for aggregat. Just in case.
– Hvor lenge hadde du klart deg?
– Jeg skulle nok klart meg på ubestemt tid.
Nordpolen og Mount Everest
Selv om livet nå er oppsummert, betyr ikke det at det er slutt. Monsen er hemmelighetsfull omkring hva fremtiden bringer, men å gi seg har han ikke tenkt til.
– Du spør egentlig om jeg har tenkt til å ta kvelden. Det har jeg ikke. Jeg kan daue i morgen, eller jeg kan holde på i førti år til. Det handler om å leve det livet du ønsker til enhver tid.
– Er det noen ting du drømmer om å gjøre som du enda ikke har gjort?
– Ja, lista er lang.
– Hva står øverst?
– Det er hemmelig.
– På femte plass da?
– Vi kan gå ned til niende plass: Nordpolen. Eller ellevte plass: Mount Everest. Problemet er at det alltid kommer nye ting foran der, sier Monsen.
SE OGSÅ: Hvor mye er Lars Monsen villig til å ofre for å slippe å jobbe på kontor?
