Hvis vi fortsatt vil ha verdens beste langrennsløpere, må vi la dem få konsentrere seg om skigåingen. De må ha andre som stikker innom apoteket og kjøper leppekrem for dem. Du blir ikke verdens raskeste på ski om du skal bruke tid og krefter på å mistro støtteapparatet, studere emballasje og lese innholdsfortegnelser.
Dette systemet er som en myggnetting mot verden, men ørsmå ting –mindre enn mygg – kan trenge gjennom og gjøre ubotelig skade.
Man lurer på om de som er best i verden til å gå på ski fortsatt liker å gå på ski, eller om de etter hvert glemmer at de liker det og blir mer opptatt av å vinne. Dette er det spørsmålet reporterne godt kunne ha stilt vinnerne, oftere. «Liker du det du gjør?»
BOB DYLAN, NOBELPRISVINNER
Her er en tekst jeg skrev for Klassekampens bokmagasin tidligere i år:
En sang fra Bob Dylan
Hei, Bob Dylan.
Jeg skrev en sang til meg,
for så vidt en enkel jobb,
siden det er jeg som er Bob.
Og det er denne sangen:
Bob Dylan, hei.
Det hadde vært flott
om du, altså jeg,
fortalte hvor mange
veier du har gått.
Du kan runde av
til nærmeste hundre,
så får du et tall
som er rundere.
Eller har du mista tellinga?
Det er ikke alle som greier
å holde styr
på tilbakelagte veier.
Men det er greit
med alt som er overstått,
og du kan ikke komme
tilbake før du har gått.
Ikke følg ledere,
sier jeg fortsatt
til deg og til alle jeg møter.
Pass deg for parkometere
og parkeringsbøter.
Og for mødre og fedre,
de gjør noe med dere.
Og for krigens herrer
som dreper
med et pennestrøk.
Og for venner på besøk.
De sier de er dine venner,
men egentlig er de
menn uten hatt.
Skrev en sang om en mann
som satt bura for noe
han ikke hadde gjort.
Fæle greier.
Tretti år etter
var han en fri mann.
Rettferdighet seirer,
bare ikke så fort.
Det er noe på gang,
men ikke kritisér det
før du vet hva det er.
Du ser ikke skogen
for bare trær.
Du ser ikke skoen
for bare tær.
Det er en sandal.
Du kan ikke bli vandal
uten å ødelegge.
Hvis du vil bli visjonær,
må du åpne øya
og se med begge.
Ellers har du ikke peiling.
Du kan ikke bli misjonær
før du har snakka
med Gud.
Selv for Ham går det mye
i prøving og feiling.
De korsfesta Jesus.
«Henger du greit?»
spurte Judas Iskariot.
Men du kan ikke komme
tilbake før du er gått.
Det er klart at det koster
å bli fri.
Du kan gå i kloster
eller gå på ski,
alt jeg veit
er at du må gå
fra det ene til det andre,
jeg veit ikke hvor
mange veier
du må vandre,
bare at du må gå.
Minste motstands vei,
det ække min greie.
Jeg går i motsatt retning.
Jeg sier ikke én setning
som ikke kan bli
misforstått.
Det er mulig jeg ender
surra inn i blått,
men dette veit jeg:
Du kan ikke komme
tilbake før du har gått.
MELDING TIL GALAXYSHOP ETTER HENVENDELSE PER E-POST
Takk for tilbudet, men jeg vil ikke ha en penis av betong, og kan ikke se for meg noe relevant bruksområde for en sånn.
LEST:
Karl Ove Knausgård: Om høsten
Han har gitt ut tre årstider til etter denne, så enten leser jeg langsomt eller så jobber han fort. Knausern skriver som kjent godt om de små tingene. Og de store. Hundre påminnelser om hvor rart det er å være i live i denne verden og hvor godt/underlig/skremmende det er å kunne sanse alt i den. Og det er fortsatt rart med den språklige formen «den av bringebær fylte kurven». Som et hei fra syttenhundretallet.
SETT:
Singin’ in the Rain(teater)
Med de to dyktige kara fra tv og hun som jeg ikke hadde hørt om, men som var kjempeflink. NB. Av redaksjonstekniske grunner er denne omtalen skrevet på forhånd.
Kongens nei(kino)
Siden jeg er mildt inhabil her, bare dette: Det er fortsatt underlig at det mennesket i Norge som i 1940 er den mest prinsipielle tilhengeren av at maktutøvelse må ha støtte i folket, er kong Haakon, han som har takket ja til et politisk system der makta går i arv fra far til sønn. Ser ikke ut som om denne underligheten holder folk fra å gå på kino.
Sannsynligvis har vi lyst til å se mannen som sa det riktige, vi som lever i en tid hvor vi ikke vet hvem vi skal heie på, i kriger som aldri slutter, som våre folkevalgte har vært med å sette i gang.
Sørgelig lite popcornspising i salen.
TENK OM VI TAR FEIL
Dette er en sketsj om tvilen som bør ramme oss alle.
