Det kan skrives tykke bøker om dumme, dominerende menn som sier idiotiske ting om litteratur skrevet av kvinner, men «å kuppe» denne litteraturen duger han ikke til.
Fredag 12. juni skriver kollega Marta Breen om «Kuppet mot kvinnelitteraturen». (Overskriften) Hun peker på at da nittitallet kom, og den nye «ironigenerasjonen» tok til å svinge seg for alvor, ble det foretatt en degradering og latterliggjøring av den litteraturen som ble skrevet av kvinner på søtti og åttitallet.
Hun nevner forfattere som hun selv setter høyt, som Gerd Brantenberg, Bjørg Vik og Herbjørg Wassmo som eksempler. Hun viser til at det i Sverige var «unge mannlige, smått elitistiske litteraturvitere» som hadde stått for slikt, og det er en debatt jeg absolutt ikke skal blande meg inn i. Det vet jeg ikke noe som helst om.
Men dersom Breen mener at et «kupp» mot kvinnelitteraturen ble gjennomført av liknende krefter i Norge på nittitallet, er jeg uenig. Hennes karakteristikk av Kulturmannen er riktig nok både morsom og skarp. Det kan skrives tykke bøker om dumme dominerende menn som sier idiotiske ting om litteratur skrevet av kvinner, men «å kuppe» denne litteraturen duger han ikke til.
Jeg er helt enig med Breen i at nittitallets ironiske karneval ga ham noen ekstra strenger å spille på, og jeg leser hennes artikkel som en reaksjon på denne nye overfladisketen satt opp mot søtti- og åttitallets alvor. Dersom jeg har rett i det, er vi på linje. Men de kvinnelige forfatterne som tok opp pennen på søttitallet, og fører den gjennom åtti, nitti og totusentallet – ja for enkeltes del helt fram til i dag, har vært ute en og annen vinternatt i løpet av den tiden.
De lar seg ikke vippe av pinnen av posører. Du «kupper» ikke Løveid eller Køltzow. Vi må heller ikke glemme at debattklimaet, særlig på søttitallet, var langt hardere enn det er i dag. Det var blodig alvor. Det var det stort sett ut hele åttitallet også. En ganske tøff skole. Hva stayere som Toril Brekke, Tove Nilsen, eller Karin Fossum har måttet høre av vrøvl gjennom fire tiår, kan vi bare forestille oss. Men det er ingen som kan pirke ved deres forfatterskap eller posisjoner.
Jeg kan godt huske at Kulturmannen satte i halsen både på norsk og svensk side av grensen da Herbjørg Wassmo fikk Nordisk Råds pris. Men det gjør han alltid når de eplene som henger aller høyest skal deles ut. Noen ganger opptrer han til og med som kvinne.
Med Wassmo var det dessuten det da, at hun i likhet med Anne Karin Elstad solgte så jævlig mye bøker. Slikt ble naturligvis betraktet med mistenksomhet og avsky i visse kretser, men det gjaldt også mannlige forfattere. Hvilket får meg til å tenke på at det nok er en god del mannlige forfatterskap fra søtti- og åttitall som har stått lagelig til for hugg fra nye generasjoner ironikere.
Heldigvis for meg trådte jeg ikke inn på arenaen før i 1981. Da var krigen mellom AKP-forfatterne og de andre over, med alle de dramaene den førte med seg.
Men krigen, beskyldningene og påstandene som gikk mellom de to kjønn var slett ikke over, og jeg vil nok tro at det sitter en god del kvinner rundt om som slett ikke vil godta ironien og latterliggjørelsen som et nittitallsfenomen. Men uansett: De fulgte sine egne prosjekter, og gjorde unna de jobbene de hadde satt seg fore. Skjønnlitteraturen fra den gang var nok i større grad enn i dag rettet inn mot konkrete problemstillinger som man ønsket å ta opp, ja faktisk endre på.
At kvinnene sto først her, kan det ikke herske noen tvil om. Det var en god del karameller som skulle deles ut, og inngrodde oppfatninger som skulle endres og røskes opp i. Og vi tenkte nok alle mer sak en hva tilfellet er i dag når Norge kan føre kriger rundt om i verden, og Nordic Mining får lov til å tømme 300 millioner tonn gruveavfall i Førdefjorden uten at det reiser seg en mur av protester. Slikt hadde vi laget et helvete av på søttitallet.
Men tilbake til start: Da jeg som ung mann trådte inn i forfatterstanden og møtte personer som Bjørg Vik og Ebba Haslund, var det liksom ikke noen annenfiolinister man sto overfor. De var autoriteter.
Og forresten. Bare noen minutter før jeg satte meg ned for å skrive denne vesle teksten var jeg innom Facebook. Der jeg støtte på et innlegg av en yngre kollega som holdt fram Gerd Brantenbergs bok «Egalias døtre» fra 1977 som et tips for nye lesere.
Et bedre eksempel på en bit litteratur som ikke lar seg kuppe av verken Kulturmannen eller andre, er det vanskelig å forestille seg.
