Er du like forelsket i meg?
Hva jeg mener med det? Nei, ingen ting. Ville bare si hei. Forresten husker jeg ikke helt.
Saken mot Rune Øygard blir mer og mer absurd for hver dag som går. Der står han, voksne mannen, og forteller oss at vi ikke lenger skjønner vårt eget morsmål. Eller vårt eget driftsliv. I følge den tidligere ordføreren handler seksuelt ladede sms-er ikke om sex, men om omsorg. Om at han og kona har åpnet sitt hjem for en trettenåring som hadde problemer hjemme. Dessuten er tekstmeldingene på dialekt. De er i det hele tatt ikke til å forstå for noen andre enn han selv. Noen ganger må til og med han melde pass. Da er de ikke til å forstå for noen.
Det er ikke min sak å dømme Øygard. Heldigvis. Jeg har heller ikke til hensikt å gjøre meg til en av dem som sitter på fasiten i denne saken. Den gruppen er stor nok. Det jeg er opptatt av – siden jeg som avisnarkoman ikke kan velge bort dramaet som nå utspiller seg i Eidsivating lagmannsrett – er at en av dem lyver. Hele tiden. Og den ene må være den tidligere ordføreren. Eller den unge jenta.
Hun har fortalt en uendret historie om en serie overgrep, fra de første dommeravhørene, deretter politiavhør, så i tingretten, og nå altså i lagmannsretten.
-Rune Øygard lå med meg fra jeg var tretten år gammel, sier hun.
-Jeg har aldri følt meg tiltrukket av henne, sier Rune Øygard.
Som medgir at han fra tid til annen delte seng med henne.
Og skriver i en tekstmelding:
Prøver å finne ut hva som gjør at jeg er blitt så glad i deg. Hva det er med deg som kvinne, menneske som fascinerer meg så sterkt, som utløser savn og forelskelse.
Og. Så. Videre.
Uansett hva som har skjedd eller ikke har skjedd, synes jeg synd på Rune Øygard. Det må være aldeles forferdelig å møte sine egne ord igjen på denne måten. Brukt som våpen for å få ham selv sperret inne i flere år. Fratatt all ære. Hver eneste gang aktor kommer med en ny melding fra fortiden, gir Øygard seg selv en kilevink.
Selv forsvareren hans har begynt å flakke med blikket.
I realiteten står han nå i retten og kjemper for sitt liv.
Enten han lyver eller snakker sant.
I det samme rommet er det i det bare en person som har det verre enn ham. Det er den unge jenta. Nå søtten, men altså bare tretten da dette skal ha begynt. Den som ikke forstår hvilken ydmykelse hun utsettes for, må sannelig ha tykk hud. Å skulle stå i en rettsal full av fremmede voksne, og i detalj måtte redegjøre for sin egen seksualitet, er i seg selv noe av et overgrep.
Noe slikt skulle ingen noen gang måtte oppleve. Det er grunnleggende krenkende.
Er det verdt det?
Eller er omkostningene rett og slett for høye?
Svaret er naturligvis at vi ikke slipper unna saker som dette dersom vi fortsatt ønsker å bevare en grense mellom voksne og barns seksualitet.
Det vil de fleste av oss.
Men en av dem står altså og lyver for dommeren. For sine nærmeste. For alle som følger denne saken.
Som forfatter har jeg alltid vært fascinert av løgneren. Og av løgnen, naturligvis. (Jeg er selv ikke helt uten talent i denne disiplinen.) Hvor vanskelig er det å stå slik, badet i egne løgner i uke etter uke?
Lettere enn man skulle tro, faktisk. Det er i alle fall mange som behersker kunsten. Vi som følger sykkelsporten vet at det å kunne lyve, lenge var en forutsetning for å komme på pallen. Lance Armstrong var aktiv innen antidoping i de fleste av sine aktive år som doper. Han uttalte seg om sitt eget rene blod omtrent hver eneste dag, samtidig som det bruste av EPO. Nå hadde han en liten ulempe siden han er utstyrt med øynene til en psykopat, men det gikk godt lenge. Syv seire i Tour de France. Slå den.
På folkemunne snakker vi om å ”lyve så en tror det selv”. Det har faktisk noe med virkeligheten å gjøre. Hvis man først får satt seg i det rette giret, kan man holde seg der lenge. Noen ganger for alltid.
Da har vi fått en livsløgn. Som i følge Wikipedia er: ”en illusjon eller et selvbedrag som står sentralt i en persons oppfattelse av seg selv og sitt liv og virke”.
Altså den medisinen som løgneren i Øygard-saken skal måtte gå på herfra og ut, for å holde ut synet av seg selv.
