Jeg er dypt bekymret for hjemlandet mitt foran presidentvalget. Etter min mening burde middelklassen, som er så sinna på politikerne og systemet, heller se til venstre enn til høyre skriver blogger og forfatter av boken En frosk i fjorden, Lourelou Desjardins i dette innlegget.
Franskmenn er et forvirrende folkeslag. De drikker vin til lunsj og tar det for gitt at de ikke har et alkoholproblem. De spiser mengder med fet ost, og forblir tynne. De politiske livene deres er fulle av elskerinner og andre overraskelser. En av tingene utenlandske journalister ikke ser ut til å forstå om fransk politikk, er at ingen kan forutse hva som kommer til å skje.
Ta det forrige franske presidentvalget, i 2012. Den absolutte favoritten var Dominique Strauss-Kahn. Internasjonale aviser så allerede IMF-sjefen som vinner av valget. Men rett før han offentliggjorde sitt kandidatur, ble han tatt på fersk gjerning på et hotell i USA. Anklaget for et seksuelt overgrep ble han avbildet med hendene i håndjern foran en hel verden. Strauss-Kahn var ute. Og overraskende nok vant outsideren Hollande over Sarkozy.
Les også:
Christian Borch: Trumps retoriske omgang med fakta og politisk virkelighet er mest av alt et symptom.
Kan høyrepopulisten Marine Le Pen bli president i Frankrike?
Derfor må vi stanse anti-intellektualismen
I oppkjøringen til årets valg, er sirkuset og overraskelsene tilbake. Ingen hadde forutsett at François Fillon, en alvorlig, katolsk mann, skulle slå Alain Juppé og Nicolas Sarkozy i Republikanernes primærvalg. Kampanjen hans var tuftet på hans påståtte ærlighet og høye etiske sans. Alle trodde på ham. Han hadde trolig ingen voldtektssaker mot seg, slik som Strauss-Kahn, han var ikke maktsyk som Sarkozy og han hadde heller ikke sonet for underslag som Alain Juppé. En «ren» katolikk som til og med kunne rappe noen stemmer fra Marine Le Pen med sin strenge innvandringspolitikk og sitt heteroseksuelle syn på familien.
Mange journalister, fra New York til Oslo, hadde allerede bestemt seg etter det. Det kom til å bli Fillon mot Le Pen i den andre runden, og Fillon ville vinne. Ikke noe poeng i å diskutere noe mer. Ja, bortsett fra at dette er fransk politikk, da.
På samme tid ulmet det en overraskelse i sosialistpartiet. Benoît Hamon, den tidligere utdanningsministeren som hadde forlatt Hollande-regjeringen fordi den førte «høyreradikal» politikk, ble valgt som sosialistenes kandidat til presidentvalget. Han er for aktiv dødshjelp, at innvandrere kan stemme i lokale valg, for å legalisere cannabis og for at homofile og enslige kan ha barn med hverandre. Han var medlem av SOS Rasisme før han kom til sosialistpartiet. Med et sterkt engasjement mot rasisme og fascisme, er han en politisk aktivist som tilegnet seg kunnskap i gatene fremfor ved eliteskolene. Han kommer fra Bretagne, regionen i Frankrike som har de minste sosiale og økonomiske ulikhetene, og vokste også opp i Dakar i Senegal.
Fillon kommer fortsatt til å vinne, sier internasjonal media. Sosialistpartiet er ødelagt. Jeg er uenig. Venstrevelgerne tror ikke på sosialistpartiet lengre fordi det har ført høyrepolitikk i fem år under Hollande. Men Hamon vil skape en stor koalisjon med andre venstrepartier, blant dem De grønne og det ekstreme venstre. Jeg tror han representerer et nytt håp for venstrevelgere, og er en mulighet for at sosialistene kan gjenreise partiet sitt.
Hva skjedde så? Den franske avisen Le Canard Enchaîné publiserer nye skandaler om François Fillon hver dag. Eller kona hans. Moren min sier hun har sluttet å se på Frustrerte fruer og kun lytter til radioen for å høre hva som er siste nytt rundt Penelope Fillon. Det viser seg at François Fillon ansatte kona si som assistent over fem år, barna sine som praktikanter uten at det finnes bevis at de faktisk jobbet. Alt her kostet nesten en million euro totalt over flere år (over ni millioner kroner). Det er ikke ulovlig å ansette et familiemedlem, men det er ulovlig å bruke offentlige midler til å betale en som faktisk ikke jobber. Fillon skriker, som en gris som er i ferd med å bli slaktet, at dette er et angrep mot ham som kandidat. Kanskje det er det. Men hvorfor kan de ikke bevise at hun jobbet? Ingen jobbkontrakter har blitt funnet, ingen så henne jobbe for ham over alle de årene hun liksom skulle ha vært ansatt. Tirsdag denne uken fant vi ut at hun ble avskjediget (fra en jobb hun ikke hadde gjort) og tjente 50.000 euro i kompensasjon for å ha blitt sparket.
Alt dette er påstander som må bevises i retten. Men er det tid nok til det? Det republikanske partiet må presentere sin endelige kandidat i løpet av et par uker. Og Fillon – som altså kjørte kampanje basert på ærlighet og etikk – han … rævkjører oss, ser det ut til.
Det kan jo hende at han betaler kona og studentbarna sine dobbelt eller firedobbelt av en vanlig fransk lønn. Hvis det ikke er for et utført arbeid, er det ulovlig. Hvis det handler om reelt arbeid, men for disse summene, er det uetisk. For mens politikere sier at det franske folk må godta lavere lønninger, pensjonskutt og dyrere helsebehandling fordi statskassen er tom – og mens de oppfordrer de fattige til å jobbe enda hardere, betaler de kona og fire barn fire ganger vanlig lønn. Vil franskmenn stemme på en sånn mann. Kanskje. Husk: Alt er mulig i fransk politikk!
Utenlandske journalister ser etter andre å plassere pengene sine på, og ser Emmanuel Macron. Han liker EU. Han er ung, snakker engelsk, og ser bra ut. Så utenlandske journalister liker ham allerede. Det gjør også mange franskmenn. Men det er foreløpig flere artikler i franske aviser om hans forhold til kona, som han møtte mens han var tenåring og hun var læreren hans, enn om det politiske programmet hans. Gjett hvorfor? Han har ikke noe politisk program. Da han var økonomiminister i Hollandes regjering, jobbet han for mer økonomisk liberalisering og færre arbeiderrettigheter. Han er mot å sette et tak for sjefslønninger til 100 ganger minstelønnen.
Han har tidligere jobbet i banksektoren, og gikk på samme eliteskole som Frankrikes tidligere presidenter har gjort. Han er et rent produkt av systemet, og selv om han kan oppfattes som «sexy» fordi han ikke vil avvikle EU, slik Le Pen vil, så vil politikken hans føre til at de rike blir rikere og de fattigere enda fattigere. Jeg tror vi vil se enda flere demonstrasjoner og enda mer fattigdom enn vi har sett på lange tider i Frankrike hvis han iverksetter en politikk som hans tidligere virke peker frem mot. Macron og Le Pen har utpekt hverandre til hovedkonkurrenter, fordi hun vil få noen gode poenger ved å være mot ham i den andre valgomgangen. Le Pen tjener på å være mot den ekstreme liberaliseringen av økonomien og den økte fattigdommen i de lavere samfunnslag. Hvis Macron insisterer på å føre en politikk som forsterker denne utviklingen, vil han gi Le Pen perfekt grobunn for enda flere stemmer i neste valg, i 2022. Men igjen: Vi avventer programmet hans – og det er slettes ikke sikkert at han faktisk blir valgt.
Marine Le Pen har dessuten et par-tre problemer selv. Europaparlamentet ber henne om å tilbakebetale 300 000 euro, som Le Pens parti fikk i form av lønn til Le Pens tidligere svigerinne, som i seks år hadde en assistentstilling i parlamentet. Det vil si: Det var hun ikke. Hun jobbet kun for partiet. Og Le Pen nekter å betale pengene tilbake. Og forresten: Hvorfor skulle hun inneha en slik rolle, og hvorfor ønsker hun å motta penger fra en institusjon hun forakter? Én ting som aldri overrasker i fransk politikk er korrupsjonen, nepotismen, interessekonfliktene og manglende transparens. Kunne ikke sånn informasjon være tilgjengelig som i Norge?
At Marine Le Pen blir valgt til Frankrikes president, er et av mine verste mareritt. Vi vil få en «frexit», og Frankrike vil gå ut av euroen og få nye mynter med Jeanne d’Arc på. Pressefriheten vil lide: Journalister blir angrepet på Le Pen-møter allerede nå. Immigranter vil få det langt verre, mens Le Pen, Putin og Trump holder hender og koser seg på strendene. Fiender av menneskerettighetene vil komme i flertall i FNs sikkerhetsråd.
Jeg er dypt bekymret for hjemlandet mitt. For selv om Marine Le Pen holder en ganske lav profil i disse dager, tenker alle på fremveksten av populistpartier og – ideer i vestlige land. Etter min mening burde middelklassen, som er så sinna på politikerne og systemet, heller se til venstre enn til høyre.
Der vil de forhåpentligvis se at det finnes håp, ikke bare hat.
