Som ung hadde jeg jobb i Larvik Kunstforening to dager i uken. Du vet, passe på at ikke noen går bananas og skader eller stikker av med bildene. Klistre opp små, røde lapper, og notere telefonnummeret til kjøperen. Slikt. På søndagene var det gjerne bra med folk, men på onsdager satt jeg stort sett der alene i de tre, fire timene utstillingen var åpen. Hvilket gjorde at jeg i løpet av et par, tre år fikk se en mengde kule utstillinger på veldig kloss hold. En av de kunstnerne jeg ble kjent med på denne måten, var Friedensreich Hundertwasser. Ja, dessverre ikke mannen selv – han dukket så vidt meg bekjent aldri opp i Larvik – men de fargerike maleriene hans.
Jeg elsket Hundertwassers arbeider, og har fortsatt med det siden. Jeg har trykk av ham hengende på kontoret; de virker på meg som mentale kraftsentre. Det er noe ujålete og barnlig ved det han gjør som går meg rett i hjertet.
Så er det en kveld for noen år tilbake, jeg sitter og slumrer på toget fra Hannover til Hamburg. Jeg er trett, og kanskje litt brisen; jeg sitter med et glass rødvin i spisevognen og glor ut i tussmørket. Da farer toget gjennom et stasjonsområde, jeg ser lys, og mennesker som venter på perrongen, det tar bare noen sekunder, så er vi ute i det åpne landskapet igjen. En jernbanestasjon av det slaget der ekspressen til Hamburg ikke stopper. En liten by, med andre ord. Eller en landsby. Men hva i all verden var det som skjedde? Jeg vinker litt engstelig på kelneren, og ber om et nytt glass vin, ja bare fyll opp! Er det virkelig mulig at jeg så det jeg så? Eller er det sant at senskader av LSD kan ramme en langt inn i alderdommen? Jeg er da i Tyskland, ikke sant, og ikke langt ute i Det Lykkelige Arabia?
Men jeg så da virkelig det jeg så? En helt ordinær Tysk jernbanestasjon i rød teglstein. Men med gyllne kupler og trær på taket? Med digre, blå søyler som strakte seg mot himmelen, og vinkler så skeive og rare.
Kelneren fyller glasset, og legger en beroligende hånd på min høyre skulder. Så, så. Han har tatt seg av forvirrede passasjerer før noen ganger.
”Det De fikk et glimt av der ute min Herre, var jernbanestasjonen i Uelzen. Da de skulle pusse opp bygget i forbindelse med Expo 2000, var det noen som fikk den lysende ideen å slippe en gal kunstner løs på hele stasjonsområdet. Med svært vide fullmakter!”
Jeg sjekker saken på nettet med det samme jeg kommer hjem. Naturligvis! Min gamle venn Hundertwasser” ! Og full av forventning setter jeg meg så på toget neste dag, for å dra tilbake til dette fenomenet, som jeg altså i utgangspunktet tok for å være en hallusinasjon fra fortiden.
Hva skal jeg si om Uelzen? Jo, at den minner litt om Notodden eller Moss. En liten industriby som i utgangspunktet ikke gjør så mye av seg. I Uelzen fremstiller man sukker av roer som man plukker opp av jorden. Ferdig med det. Men så har altså en syk liten hjerne kommet til å tenke på en skikkelig freakout i forbindelse med oppussingen av jernbanestasjonen. Hank inn Hundertwasser, tenker den syke. Ring Friedensreich! Kan du forestille deg hva slags lurveleven det blir i en liten by i Tyskland da? Ja, det kan du sikkert, for sannsynligheten er stor for at du kommer fra en liten by i Norge. I Larvik har man kranglet om en tredve meter høy Picasso-skulptur så lenge jeg har levd. Jeg sier ikke mer om den saken her. Men i Uelzen vinner galskapen og gleden, og resten er håndfast historie i form av en jernbanestasjon som ingen har sett maken til.
Uelzen ligger nøyaktig en time med toget fra Hamburg. Jeg drar dit av og til når jeg trenger å lade batteriene. Blir en dag eller to. Henger rundt på barene. Eller sitter på jernbanestasjonen. Jeg er mest på jernbanestasjonen, faktisk. Spiser frokost her. Eller lunsj. Går rundt i det velkjente arkitektoniske landskapet som en jernbanestasjon jo utgjør, men som her samtidig er fullstendig blåst av Hundertwassers fantasi og energi. Så lite det skal til for å snu opp ned på hverdagslige trivialiteter. Hvis man bare slipper. Våger.
Det hører med til historien om jernbanestasjonen i Uelzen, at de som hang med hodet og klaget på at kunst kostet penger i 2000, nå tier og er tilfredse. For sannheten er nå en gang slik at kunst og kultur av og til kan vise seg å lønne seg, til og med dersom man er så lusen å tenke på penger.
Nå kommer folk strømmende fra New York og Tokyo, fra London og Paris. Ja til og med fra Larvik. Det koster en euro å gå på toalettet her. Bare den opplevelsen er verdt en femmer!
