Lussi, demonen som ikke vil dø
Lussi er en djevelsk skikkelse som farer over hustakene eller stiger opp av jorden. Hun en motstandsdyktig kvinne som nekter å forsvinne!
I november og desember har jeg gått fra klasserom til klasserom for å fortelle om kryp, ånder, troll og beist. Jeg har vært på skoleturné med Den kulturelle skolesekken med boken min, Skrekkelig jul – skumle skapninger som herjer i julen.
Selv om de fleste skumlingene jeg forteller om er ukjente for de fleste, finnes det alltid noen barn som vet noe. Noen har hørt om den østerrikske skremselsfiguren Krampus. Hollywood og internett har gjort ham til en del av populærkulturen. Andre vet at Sankt Nikolas var forløperen til den gavegivende julenissen. De islandske julekarene og det fryktelige kvinnetrollet Grýla er det også noen få som har kjennskap til.
Men når jeg spør elevene om de vet hva det fryktelige kvinnevesenet som herjet i Norge heter, blir det stille. Ingen barn har hørt om Lussi.
Det er synd. I tidligere tider var barn og ungdom svært fascinerte av denne fryktinngytende skikkelsen. Kvelden før 13. desember, «Lussi langnatt», var nok ett av høydepunktene i mørketiden.
Mørketid med demoner
Idet natten senket seg, lusket unge gutter rundt husene og tegnet kvinnefigurer på veggene. Andre steder tok de største gårdsguttene på seg de videste skjørtene, bredeste forkledene og det største sjalet de kunne finne. På hodet satte de en trebit som det var festet bukkehorn på. Andre brukte et flådd kalvehode som maske.
En dame som vokste opp på 1800-tallet i Rogaland forteller at barn ble «vitskræmde og tullete av redsle» da de fikk øye på dette merkelige synet. De utkledde gikk fra dør til dør, «gikk Lussi», og krevde noe godt å spise.
Det var altså ingen blond, hvitkledd Lucia-helgen man dyrket. Tradisjonen med hvite kjortler, lyskrans, glitter rundt hodet og lussekatter ble vanlige i Norge på 1950-tallet. I stedet for lysets helgen som overvinner mørket var det hennes rake motsetning man så for seg regjerte. Lussi var en demon. Diger og egenrådig, med et voldsomt temperament.
Noen beskriver henne som et troll med horn i pannen. Andre steder minnet hun kanskje mest om en urgammel heks. Der sa man at hun kom flygende gjennom lufta på en sopelime eller en hest. Andre beskrev henne som lederen for en stor gjeng med bråkete ånder. Dette følget ble kalt Lussiferda.
Den mørkeste natten
Det er ikke tilfeldig at Lussi dukket opp natt til Luciadagen. I følge folketroen var «Lussi langnatt» den mørkeste, ondeste, mest langdryge natten i året. Fælslige vesen av alle slag hadde fritt spillerom. Hekser, gjenferd og tusser herjet og festet så mye de ville. Den forheksede natten ga også dyrene evne til å snakke med hverandre.
Jeg trodde skikken med å «gå Lussi» 12. desember var død og begravet. Jeg vet at moren min gjorde dette under oppveksten på 1950-tallet, men har ikke hørt om tradisjonen i nyere tid. Lussi og tradisjonene rundt henne kunne vel ikke konkurrere med en vakker ungpike, tenkte jeg.
Men en dag jeg fortalte om Lussi på skoleturnéen, rakte en lærer i slutten av trettiårene opp hånden. Han fortalte at han kom fra en liten bygd i Sokndal i Rogaland. Der hadde han gått Lussi i sin barndom og ungdom. Kvelden ble avsluttet med opptog og «Lossifest» på bygdehuset med kåring av beste kostyme (Lussi heter Lossi i disse traktene). Feiringen ble avsluttet med kåring av beste kostyme.
Halloween eller Lussi
Etter oppveksten hadde det blitt slutt på tradisjonen. Men i de siste årene hadde skikken blomstret opp igjen. Særlig etter at Halloween gjorde sitt inntog i Norge, hadde bygdefolket gjort opprør. Mange nektet å feire den importerte høytiden. I stedet blåste de nytt liv i lussitradisjonene. Barna kledde seg i skumle kostymer 12. desember, ikke 31. oktober.
Lussi lever altså videre, i vår tid også!
Hvis du vil vite mer om Lussi, Lussi langnatt, julebukktradisjoner og andre uhyggelige juletradisjoner kan du ta en titt i boken Skrekkelig jul – skumle skapninger som herjer i julen.
Les intervjuet med Sveinung her.
