Den fransk-algeriske forfatteren og filosofen Albert Camus (1913–1960), hevdet i et intervju fra 1945 at Myten om Sisyfos var «den eneste bok om ideer som jeg har utgitt.» Det er en påstand som kan diskuteres; Camus var en utpreget filosofisk forfatter. Han turnerte en rekke ulike «ideer» gjennom hele sitt forfatterskap, både i romaner, skuespill og i andre tekster.
Samtidig er det ingen tvil om at Myten om Sisyfos er forfatterens mest rendyrkete, filosofiske idéessay. Boken ble første gang utgitt i 1942, og innlemmet i Cappelens upopulære skrifter i 1953. I 1994 kom den i en ny utgave, denne gang oversatt og med etterord av Bernt Vestre.
Det absurde i tilværelsen
«Det finnes bare ett virkelig filosofisk problem: det er selvmordet», skriver Camus innledningsvis. «Å avgjøre om livet er verdt eller ikke verdt å leve, det er å svare på filosofiens fundamentale spørsmål». Alt annet er «en lek» og uviktig, hevder han.
Boken er likevel noe langt mer enn en drøfting av selvmordet som fenomen. Camus ønsker først og fremst å rette leserens oppmerksomhet mot det absurde i tilværelsen; hvordan erkjennelsen av det absurde har vært beskrevet av andre tenkere, hvordan verdens absurditet oppleves av samtidens mennesker, og hvilken relasjon det er mellom det absurde og selvmordet.
Flukten fra verdens villkårlighet
Hva legger så Camus i begrepet om det absurde? Først og fremst handler det om at mennesket aldri kan forstå virkeligheten, og sin egen plass i verden, fullt ut. Det finnes ikke noen høyere mening eller absolutte sannheter, som mennesker kan avdekke eller søke tilflukt i. Vi er overgitt til oss selv og vår begrensede forstand. Ikke alle takler denne erkjennelsen. For enkelte representerer selvmordet følgelig en flukt bort fra det absurde, fra verdens vilkårlighet.
Selvmordet kan være fysisk og konkret, men det kan også være snakk om et intellektuelt «selvmord», som når mennesker velger å søke tilflukt i en høyere makt, for eksempel en Gud eller en annen overjordisk instans, for å unnslippe tanken på livets absurditet. Her går han i rette mot både religiøse eksistensialister som Kierkegaard, og ateistiske eksistensfilosofer, som Jean-Paul Sartre.
Sisyfos tar ansvar
Selv tar Camus til orde for en filosofi som fastholder det absurde som et menneskelig grunnvilkår. Vi må rett og slett ta innover oss at verden er uten mening – og samtidig gjøre opprør mot denne absurditeten, gjennom å etablere moralregler og prinsipper om menneskers uangripelige rettigheter. Her griper Camus tilbake til den greske Sisyfos-myten, om mannen som straffes av gudene og blir pålagt å skyve en stor stein opp til toppen av et fjell. Straks han når toppen, ruller steinen ned igjen, og Sisyfos må starte på nytt. Igjen og igjen, i uendelighet. For Camus blir dette et bilde på en som har erkjent at alt er nytteløst – og absurd, samtidig som han har tatt ansvar for egen skjebne og nekter å gi opp.
Som en skjebnens ironi forulykket Camus i en bilulykke som på alle måter framstod som absurd, og som har vært gjenstand for en rekke spekulasjoner i etterkant. Sartre, som ofte var i heftig polemikk med Camus, beskrev ulykken som en «uutholdelig absurditet». Og Camus skal selv, noen år før ulykken, angivelig ha uttalt at den mest absurde måten å dø på, nettopp ville vært i en bilulykke.
