Datoen 12. mars 2020 vil bli en historisk dag i Norge. Dette var dagen da den norske regjeringen kom med de sterkeste og mest inngripende tiltakene vi har hatt i Norge i fredstid.
På pressekonferansen uttrykte helseminister Bent Høie følgende: «Grepene vi nå tar vil oppleves som en belastning for mange, og de vil få store konsekvenser for det norske samfunnet. Men dette er en dugnad som vi er nødt til å ta i fellesskap og på vegne av felleskapet».
Statsminister Erna Solberg understreket behovet for solidaritet og advarte mot hamstring. Likevel tok det ikke lang tid før de første meldingene om tomme hyller i dagligvarebutikkene kom. Fra statsministerens kontor ble det ytret at dette var usolidarisk. Viktige legemidler ble kvoteregulert og butikkene satte opp plakater om maksbegrensninger på utsatte varer.
Gode tider for gamle mønstre
I kampen mot koronasmitte fikk med ett dette gamle norske ordet dugnad (av norrønt dugnadr, «hjelp», sammenkomst med felles gratis innsats for å gjøre arbeid) et oppsving. Det samme gjaldt atferdsmønstre som gjerne blir knyttet til angst og frykt, slik som hamstring. Ordet hamstre kom inn i det norske språket via tysk, fra hamstern, som betyr å kjøpe opp og lagre mat og annet som man er redd vil bli rasjonert eller vanskelig å skaffe. Ordet oppstod under den første verdenskrigen, men kom særlig i bruk gjennom krigsårene 1940-1945.
I boka Fattigmenn, tilslørte bondepiker og rike riddere. Mat og spisevaner i Norge fra 1500-tallet til vår tid skrevet av Annechen Bahr Bugge finnes det mange eksempler på hvordan nordmenn fikk det til å gå rundt i tidligere krisetider.
Selv om Norge har en rik og variert tilgang på naturressurser, har sult og usikkerhet vært en viktig del av nordmenns matkulturelle historie. Fra 1500-tallet og århundrene som fulgte levde nordmenn etter mottoet «nød lærer naken kvinne å spinne». Før jernbanen og dampskipet kom, og veiene våre ble bygget ut, var det utfordrende å frakte matvarer rundt om i det langstrakte, karrige landet. Det var svært begrensede oppbevaringsmuligheter. Kostholdet var ensidig og mange sultet når kornavlingene slo feil. Våre forfedre spiste grøt og velling av bygg og havre til nesten alle dagens måltider. Uårene som oppstod med jevne mellomrom fra 1650 til starten av 1800-tallet, bidro også til en katastrofal mangel på korn. Mangelsykdommene var utbredd, med skjørbuk, jodmangel. Folk reddet seg så godt de kunne på barkebrødet, der korn ble blandet ut med barken fra almetrær.
Barkebrød og krigsrasjoner
I perioden 1807 til 1814 var Norge rammet av alvorlig hungersnød. Dette er også omtalt som en barkebrødstid, og grusomme scener utspilte seg. Utsultede mennesker – ofte hele familier – ble funnet både hjemme, langs landeveien og i skogen. Nøden skyldtes krig, blokade og feilslåtte avlinger. Et drama som noen tiår senere dannet bakteppet for Henrik Ibsens dikt Terje Vigen, utgitt i 1862. I kjølvannet av Napoleonskrigene seilte en fisker båten sin til Danmark i et mislykket forsøk på å bryte den britiske handelsblokaden for å skaffe mat til familien. I dag er diktet en viktig del av Norges kulturarv.
Andre verdenskrig førte igjen til stor matmangel i Norge. Dette fikk bøndene allerede merke høsten 1939, da myndighetene innførte rasjonering på kraftfôr. Også i husholdningene så folk denne høsten begynnelsen på de mange innstramningene som skulle komme. Kaffe, sukker, mel, kjøtt, flesk, egg, melk, smør og andre meieriprodukter ble raskt mangelvare og til tider umulig å oppdrive for folk flest, spesielt i byene. Når befolkningen likevel ikke ble hardere rammet av sult og underernæring under krigsårene, skyldtes det i hovedsak poteten og fisk. Et intrikat rasjoneringskortsystem ble innført for å sikre et minimum av rettferdighet i fordelingen av godene. Husholdningene fikk utdelt kaffekort og tobakkskort inntil disse produktene ble så godt som umulig å oppdrive på lovlig vis. Det var først og fremst kvinnene som tok støyten da forbruksvarene ble rasjonert. Det gjaldt å planlegge og følge med, og det var kvinnene som stod i de endeløse køene.
Krittmel og villagriser
Myndighetene grep også inn i måten enkelte vare ble fremstilt på. Meieriene fikk pålegg om å tynne ut melken. Melprodusentene blandet kritt i melet for å gjøre det drøyere. Mel ble også spedd med poteter, fiskemel, tang, planter og bær. Mangelen på mat utløste også stor oppfinnsomhet. Mange huseiere dyrket grønnsaker i hagen eller tok plenen i bruk som beitemark. Kaninburene florerte, og villagris var et av tidens nyord. Folk ble flittigere til å sanke sopp og bær. Da det ble slutt på kaffe, måtte ulike kaffeerstatninger tas i bruk. En av de vanligste var ertekaffe.
De første årene etter frigjøringen i 1945 var fortsatt preget av rasjonering og matmangel. Merker, køståing, matauk og surrogater fortsatte å være en del av hverdagen i flere år. I 1946 ble salget av hvetemel fritt. Det betydde slutten for krisemelet og det tunge, rå brødet. Rasjoneringen av melk, fløte, ost og brød varte til 1949, mens rasjoneringen av kjøtt, flesk, sukker og kaffe varte til 1952. Men selv om en vare ikke lenger var rasjonert, betydde ikke det at den alltid var å få i butikken. Tilførselen av slikt som appelsiner og bananer rakk slett ikke til alle. Utbruddet av andre verdenskrig hadde fått umiddelbare konsekvenser for bananhandelen. All banantransport stoppet, ettersom alle transitthavnene tilhørte nasjoner som var i krig. At dette var en svært etterlengtet vare for nordmenn, forstår man av at sangen «Når det kommer en båt med bananer» ble en slager i 1945.
Kanskje har vi vært for rike, for bortskjemte, for trygge til at vi har klart å ta inn over oss hva mangel på mat faktisk betyr
Overflodssamfunnet
Matsikkerhet var altså helt sentralt for generasjonene før oss, men i løpet av årene etter krigen var dette en mentalitet som gradvis gikk mer og mer i glemmeboken. Sett i verdensmålestokk lever nordmenn i en overflod og en sosial trygghet som mennesker de fleste steder i verden og nordmenn i tidligere knapt har kunnet forestille seg.
I løpet av noen få marsdager snudde koronaviruset opp ned på det norske samfunnet og hverdagslivet vårt, og ingen vet sikkert hva det endelige utfallet av krisen blir eller når hverdagslivet vårt er tilbake i gjenge igjen.
Uansett vil den pågående koronapandemien minne oss om hvor sårbare vi er som samfunn. Kanskje har vi vært for rike, for bortskjemte, for trygge til at vi har klart å ta inn over oss hva mangel på mat faktisk betyr. Som forfatteren selv skriver det i boken:
«Arbeidet med boken bidro til at jeg fikk et nytt lys over mine matminner. Gjennom hele oppveksten fikk jeg en hermetikkboks med frukt av min grandonkel i julegave. Jeg kjente at jeg ble nokså skamfull da jeg forstod at min manglende takknemlighet for denne gaven – som etter mitt var en helt ordinær dagligvare – hadde vært helt uberettiget. Eksotiske frukter hadde vært en svært etterlengtet vare i Norge gjennom krigsårene. Slik var det ikke for en 70-talls jente som aldri hadde opplevd smalhans av noe slag. Å spise seg mett hver eneste dag på mat man hadde lyst på, og som ga kroppen alt den trengte av nødvendige næringsstoffer, var rett og slett blitt en selvfølge.»
