Jeg sitter i en stille sommerhage med et glass rødvin. Det er natt, og mellom trærne skjener flaggermusene i brå kast. På bordet der glasset mitt står, sitter en grå katt og vasker seg. Katten, flaggermusene og jeg, med andre ord. Inne fra huset lyder latter og jazz. Det er sensommer i storbyen, men ikke en lyd fra trafikken. Jeg sitter inne i en lukket oase mellom de gamle gårdene som tilfeldighetene berget da de allierte bombet Hamburg i 1943. Også det på sensommeren. Førti tusen sivile liv visket ut i løpet av to netter. Kontrasten mellom den gang og nå kan nesten ikke tenkes større.
Min venn Rainer P er en pussig skrue. Han jobber som journalist i et tidsskrift, der han skriver om mat og vin. På fritiden koker han selv. I de siste tre, fire årene har han arrangert noe han kaller Privat Dinner. Han låner en stor gammeldags leilighet med tilhørende hage. Og vertskap, får jeg vel legge til. Så inviterer han femogtjue gjester som ikke kjenner hverandre, og benker dem rundt tre bord i en av de store stuene. Folk med total forskjellig yrkesbakgrunn, og ulik erfaring med livet. Her serverer Rainer en femretter, med flotte viner til. Slik bli man kjent med andre en de man ellers tråkker rundt med i den vante kretsen. Pris? Femti euro. For en helaften. Men det er mer. Hver av disse kveldene er viet et tema. Med en invitert foredragsholder, kunstner eller musiker.
Ideen er herved gitt videre til bloggens lesere. Det er bare å finne en kokk som er gal nok til å ville servere femogtyve mennesker på fritiden, pluss et vertskap som har plass, og er villige til å ta imot en skokk fremmede i sitt eget hjem. Erfaringene her i Hamburg går ut på at det ikke er vanskelig å få noen til å komme og kåsere eller opptre, enten det nå er musikere eller krigskorrespondenter. De får ikke noe honorar, men Rainers kokekunst og innsikt i vin og dram er vel kjent i byen, og de spiser og drikker selvsagt gratis.
I kveld har temaet vært Knut Hamsun, nærmere bestemt Ingar Sletten Kolloens eminente biografi om diktergeniet, oversatt og presentert av en viss Gabriele Haefs.
Om det er interesse for slikt her nede? Ja. Det har ikke vært vanskelig å fylle de femogtyve plassene, snarere tvert om. I kveld er det mange som ville ha vært her, men som ikke har fått plass. Klokken syv, når alle har kommet i hus, holder Rainers makker Peter F en kort velkomsttale, slik hans vane er. Han forteller oss det vi allerede vet, nemlig at kvelden skal vies Sletten Kolloens enorme verk om Hamsun. Og så forteller han oss like godt litt om hvem Hamsun var også. Bare sånn for sikkerhets skyld. Han har dessverre ikke peiling, men høflig og halvtysk som jeg jo har blitt med årene, lar jeg han snakke ferdig før jeg kommer med et par korrigeringer. Det har seg nemlig ikke slik at Hamsun var ”en slags nazist”. Han ble ikke lurt med på verken det ene eller det andre, og han ble slett ikke presset av en sterk hustru, like lite som han var blitt mentalt tilbakestående på sine gamledager. Hamsun var, forteller jeg, rett og slett en vaskekte nazist, som gjennom skrift og tale spredte sin begeistring for ideen om Herrefolket, både før, under, og etter okkupasjonen av sitt eget fedreland. Punktum. Amen.
Dette vekker bestyrtelse. Dette hadde de ikke trodd. Kan det være sant? Hva er det jeg sier? At han møtte Hitler, den tyske Marieritt-mannen ansikt til ansikt i Ørneredet? Når jeg forteller at han dessuten ga bort Nobelpris-medaljen sin til Goebbels, begynner en liten kvinne i livets kveld å gi fra seg lyder som kan varsle om et kommende anfall av et eller annet slag. Det er som om jeg nettopp har stått her og fortalt at jeg kan bevise at Mor Theresa i virkeligheten førte en dobbel eksistens som gateludder i Calcutta. Eller at hun holdt det gående med småguttene. Det viser seg at den gamle damen har arbeidet som tysklærer på gymnasiet ute i Altona i store deler av sitt liv. Hun har forgudet den norske dikteren. Hun har brakt Hamsuns vidunderlige bøker videre til sine elever. Nå blir hun ordentlig sint, kan hun berette. Ikke på Knut Hamsun, men på meg. Med hvilken rett, osv. Hvem er jeg, forresten? Ja vel. En mislykket forfatter. Verden faller igjen på plass.
Jeg sitter her og nipper til vinen, mens jeg snakker litt med katten. Jeg forteller min pelskledde venn at det alltid blir bråk når saken er Hamsun. Alltid. Enten fordi han var nazist og samtidig geni – det passer seg ikke. Eller fordi noen vil feire ham, samtidig og på samme sted som andre vil steine hans minne. Selv dronning Sonja får på kjeften når hun rører ved ham. Jeg trøster meg med det, og drikker Hamsuns skål. Og siden den norske feiringen av Hamsun i 2009 allerede har blitt nevnt som en av grunnene til Breiviks berserkgang, er det vel best jeg legger til at det er med dikteren jeg skåler. Ikke han andre.
