I 2011 måtte den tyske forsvarsministeren Karl-Theodor zu Guttenberg (hans fulle navn er Karl-Theodor Maria Nikolaus Johann Jacob Philip Franz Joseph Sylvester Freiherr von und zu Guttenberg) ta sin hatt og gå.
Grunnen var at det hadde kommet for en dag at store deler av doktoroppgaven hans var direkte avskrift. Svindel, altså. I flere uker kjempet han for sin ære og posisjon, dels ved å benekte det hele, senere ved å bagatellisere saken. Først da tyske nerder tok på seg den nesten umenneskelige oppgaven å finlese den omfattende teksten opp mot de aktuelle kildene, ble det for mye for ham. Da hadde de servert pressen svindelen regnet ut i prosent.
På vei ut bakdøren skyldte han på forventningspresset som hadde hersket i familien hans, og på det faktum at han på det aktuelle tidspunktet allerede var dypt inne i politikken. Han hadde ikke hatt tid til rent spill. Han skulle tjene landet.
I dag, to år etter, sitter han trygt plassert som rådgiver i EU-kommisjonen, og er ganske sikkert snart på plass i rikspolitikken igjen.
Han tok det som en mann. En maktmann. Han gikk når han måtte.
Det er ikke mange likhetene mellom Karl-Theodor zu Guttenberg og Rune Øygard. Ei heller de sakene de to har vært anklaget i. Men i begge tilfeller ser vi Maktmannens reaksjon når han utfordres. Først forbauselsen og irritasjonen over at noen i det hele tatt våger å presentere mistanker og påstander. Så bortforklaringer og løgner. I zu Guttenbergs tilfelle var det den mektige tyske pressen som var utfordreren. I Øygards tilfelle var det en halvvoksen jentunge. Begge ble de frarøvet all ære i full offentlighet. Den aller største forskjellen på de to skjebnene, er at det for zu Guttenberg fører en vei tilbake. Og at Øygard sannsynligvis aldri vil komme med innrømmelser av noen art.
Det har blitt hevdet at det burde tjene som formidlende omstendigheter at mediepresset har vært enormt i Øygard-saken. At det må ha vært et helvete på jord å stå der i Lillehammer og på Hamar, og få de mest intime detaljer lagt ut i det offentlige. Det er noe alle kan forstå. Aller verst er det for ei ungjente med en gryende seksualitet, naturligvis. Med mor og far og hele pressekorpset til stede. Men den som ikke også kan føle empati med en mann som blir plukket så de grader fra hverandre som i Øygards tilfelle, har et kaldt hjerte.
Likevel har ikke retten vært villig til å regne trykket fra pressen som en formildende omstendighet.
Jeg skal så visst ikke gi meg til å spekulere i jussen.
Men jeg ser jo det jeg ser. Nemlig at Rune Øygard allerede dagen etter at han ble dømt for annen gang, stiller opp i et tv-intervju i sitt eget hjem. Der han mer enn antyder stor støtte fra ungdommer i dalen som har rettferdighetssansen i behold. Ikke noe konkret. Bare litt konspiratorisk tåkeprat. Det kommer mer fra oss, sier Øygard. Bare vent. Han skal ved hjelp av de rettferdige vise oss denne jentas sanne vesen. Vise oss løgnersken som ødelegger livet hans.
Sånn holdt han på i eksklusive intervjuer allerede før saken kom opp i tingretten også. Pressen er ikke noe problem for Øygard, når nå alle pinligheter er ute av sekken. Nå er han liten nok til å fortsette å spille Maktmann-kortet ut mot ei ungjente som var freidig nok til å utfordre ham. Og om han har mistet mye, nesten alt, har han fortsatt en scene å stå på. Maktmenn har alltid det. Rett og slett fordi de er Maktmenn. Dagen etter at han er dømt for annen gang, synes han det er helt naturlig å lufte sin indignasjon over en kopp kaffe hjemme i sin egen stue. Og NTB synes det er like naturlig å være der sammen med ham. Selv om de altså ikke får innsyn i de dokumentene som Øygard sitter med i fanget. Offeret kan se på tv-snutten på nettet og tenke sitt, som vi andre kan tenke vårt. Og når Reidun Øygard blir invitert til å delta på et koseprogram på TV2 bare noen dager senere, synes også ekteparet at den saken er helt grei. Helt til lavinen løsner langt oppi Facebook-lia. Da finner TV2 ut at det går en grense et sted. Etter sigende helt av seg selv.
Rune Øygard har sagt mye rart i denne saken. Og mye har vært diffust og preget av glemsel. Bare på et område har han vært tindrende klar hele tiden: Det kommer ikke på tale å gå i fengsel. Uansett utfall. Det blir det rett og slett ikke noe av. Sorry. Beklager. Loven er for de andre. Her overgår han sin politikerkollega fra den raknede tyske adel med et par hundre prosent, og setter ny norsk rekord i mannlig maktarroganse.
Denne teksten stod også på trykk i Dagsavisen fredag 7. juni 2013.
