Mitt liv som kunde

Ikke lat som om vi er venner. Og ikke lån meg penger.

Hallo i næringslivet! Denne teksten retter seg først og fremst til dere. Jeg hadde ikke alle adressene og visste ikke hvordan jeg ellers skulle få sagt fra. Ikke er jeg på Twitter, og det ville blitt tungvint å gå fra dør til dør.

Aller først: Tusen takk for innsatsen. Hadde dere ikke solgt meg nødvendige ting, som for eksempel mat, ville jeg måttet skaffe dem på annet vis. Men takket være at dere kjøper ting billig fra andre og selger dem dyrt til meg, slipper jeg å bli forbryter eller for eksempel bonde. Dette med all respekt for begge yrkesgrupper, som har sine respektive ting å stri med. Råte, ulv, snuten.

Det er fordi jeg bryr meg om dere, næringslivet, at jeg nå kommer med de følgende forslagene: Slutt å mas. Hvis dere vil gi oss kunder et bedre tilbud, så bare gjør det. Ikke spør meg hva jeg vil ha. Ikke spør om jeg er fornøyd. Dere merker at vi er fornøyde ved at vi kommer tilbake og har med oss flere. Og ikke gi meg rabatter og bonuser og kundekort. Jeg har ikke råd til så mange fordeler.

Sist jeg kjøpte kinobilletter på nett, ville Oslo Kino dytte på meg en kundeundersøkelse. Er du fornøyd med tilbudet? spurte den. Nei, svarte jeg, hvis det fins en ting jeg hater, så er det store bilder som rører på seg.

Jeg svarte ikke det. Jeg svarte ikke. Jeg skulle gjerne hjulpet Oslo Kino å bli en bedre kinobedrift, men ikke når den oppfører seg som en elsker med lav selvtillit: ”Er dette godt? Hva med dette?” Kjære næringsliv! Hvis dere ikke vet om det er godt, så ha dere ut av senga.

Nettbutikker og -markeder som Amazon og eBay jobber også med innhenting av skussmål. Kjøper du noe, blir du senere bedt om å vurdere handelen med karakter og selvvalgte ord. Men først må du logge deg på, og vips er du tilbake i handlemodus, to tastetrykk fra å kjøpe mer. På dette punktet foretrekker jeg vanlige fysiske butikker; det kommer ingen ekspeditør hjem til deg og sleper deg tilbake til butikklokalet: Er du fornøyd med din forrige handel? Ja. Kan jeg gå nå?

Jeg oppsøkte SIBA for å kjøpe en brødrister. Har du SIBA-kort? spurte damen i butikken. Nei, sa jeg, er det lurt? Ja, sa hun, du samler bonuspoeng og får rabatter og en egen SIBA-konto hvor du kan handle på kreditt. Ja takk, sa jeg. Kreditthandel betyr vanligvis at man bruker penger man ikke har, på det punktet er jeg skeptisk, men rabatter hørtes fint ut. Jeg fylte ut et skjema, og tre uker senere kom et brev fra den dyslektiske banken Resurs Bank, med beskjed om at søknaden var innvilget og at jeg kan gå til SIBA og bruke opptil 10.000 kroner som jeg ikke har. Hvis jeg betaler disse pengene tilbake over en periode på 72 måneder, som er maks nedbetalingstid, må jeg – per november 2010 – i tillegg ut med 18,60 % rente, pluss et månedlig administrasjonsgebyr på kr 45. Som umiddelbart virker som mye sammenlignet med de 0,25 % jeg får i innskuddsrente på personkonto i DnB NOR.

Kortet kom limt til et brev hvor det sto: ”Med SIBA-kortet får du alltid opptil 10 % rabatt på SIBA.” Det ligner en setning, men skiller seg fra vanlige setninger ved at den er fullstendig meningsløs, siden ”opptil 10 % rabatt” også rommer størrelsen null. Det eneste sikre setningen rommer, er at du aldri får mer enn 10 % rabatt.

Da sønnen min ble atten, fikk han tilbud fra DnB NOR om å opprette konto med et par tusen kroner i kreditt. Tidligere ble overgangen til de voksnes verden markert ved at man fikk hatt og frakk, nå får man tilbud om å sette seg i gjeld. Selv har jeg fått brev med en oppfordring om å bruke MasterCard mest mulig, en potensielt effektiv måte å gjøre seg til gjeldsoffer på. Det økende presset på oss kunder gir mening i en situasjon hvor det pågår en kamp om oss. De vil knytte oss til seg ved å låne oss penger. Så lenge du skylder penger til SIBA eller DnB NOR, er du også kunde der. De forlater ikke sine skyldnere.

Det kan se ut som et paradoks at de som tilbyr varer og tjenester på det frie markedet, forsøker å gjøre sine kunder mindre fri. Forklaringen er trolig at markedet ikke er like fritt for alle.

Da jeg var liten, ville banken at jeg skulle spare. De snakket om såkorn og sykler og fikk til og med innpass i skoleverket med sin klamme sparegrispropaganda. Nå forsøker både banken min og en svenskeid elektronikk- og hvitevarekjede i stedet å få meg til å bruke mer enn jeg har. Da jeg var liten, fantes det for lite penger i verden. Nå fins det for mye penger og for få sikre investeringer. Det er derfor næringslivet dytter lån på oss som pinsevenner dytter løpesedler på forbipasserende. Det var sånn den forrige finanskrisen begynte. Bankene er tilsynelatende ikke redde for at det skal gjenta seg. Det hadde ikke jeg heller vært hvis jeg var sikker på at mine venner i politikken ville ta vare på meg. Da snakker vi ikke om å sy puter under armene på folk, vi snakker om en hel sovesofa i hver armhule.

Filmen jeg skulle se da Oslo Kino spurte om jeg hadde tid til å hjelpe dem med å bli en bedre kinobedrift, var ironisk nok The Social Network. Filmen om nettsamfunnet som har fått kritikk fordi det forlanger flere personopplysninger enn strengt tatt nødvendig av den som vil opprette en profil, og fordi det eier din informasjon til evig tid. To ting vil overleve en atomkrig: Kakerlakker og lagrede personopplysninger. Kakerlakkene kommer til å sitte i ruinene og humre over vårt privatliv og våre kjøpevaner.

Tusen takk, næringslivet, for oppmerksomheten! Jeg kommer når jeg trenger noe, og jeg tar med penger.

Hva synes du om denne kommentaren? Vil du gjerne lese flere/færre tekster som dette i Dagbladet? Hold det for deg selv.

Første gang publisert i Dagbladet