Mitt liv som mislykket blasfemiker

Da jeg ville krenke de troende, fikk jeg ikke lov. Og nå som jeg får lov, har jeg ikke lyst.

Tegningen forestilte to engler som står på en sky og kaster ringspill med gloriene sine. Rektor Sellevold refuserte den som forside på skoleavisa. Jeg mente ikke å krenke noen, ikke engang de kristne. Jeg trodde engler var en del av et allment komi-univers, som også var befolket av skipbrudne menn på små palmeøyer, og kvinnfolk bak rattet. Jeg tok for gitt at man kunne tøyse med religiøs symbolikk.

Førti år etter er religiøse symboler blitt så viktige at de slutter å være symboler; de blir selve religionen, religionen blir politikk og politikk er alvor.

Jeg liker de kristne. De er opptatt av likeverd og Afrika og bærekraftig utvikling. Det er mulig de bare gjør det for å komme til Himmelen, men det får så være. De er likevel bedre mennesker enn oss humanetikere som bare er ute etter å realisere oss selv og unne oss all verden og drar på musikalweekender til London og spa på høyfjellet og leser romaner om seriemordere. Jeg setter pris på de kristnes annerledeshet, regner dem som en tråd i Denne Fargerike Veven Som Tilværelsen Utgjør, og avstår fra å gjøre narr av deres Gud. Som min morfar pleide si: ”Man får inte skratta åt det heliga – oavsätt hur löjligt det är.”

Dessuten holder de kristne liv i vevstolprodusentene.

Merk her at jeg er nedlatende, men jeg krenker ingen.

Og på samme måte oppfatter jeg det som utidig å gjøre narr av troen til muslimer i Norge. I likhet med de kristne utgjør de en fredelig minoritet i Norge. William Nygaards attentatmann skjøt ikke fordi han var muslim. Det skal mer til. Ellers ville det vært mye mer skyting i Norge.

Muslimer i Norge har i motsetning til de kristne ikke engang sitt eget parti. De eneste som har snust på gjeninnføring av blasfemilov her i landet er Navarsete og Stoltenberg. Ingen norske muslimer har så vidt jeg vet forsøkt å legge noen begrensninger på min frihet. Ut over å begrense min utsikt til damehår.

Igjen: Muligens nedlatende, men i hvert fall tolerant overfor andres tro. Det trenger ikke være noen motsetning mellom de to.

Landet Pakistan har derimot et toleranseproblem, når det er brei stemning for å drepe politikere som vil avskaffe dødsstraffen for blasfemi. Man får lyst til å rope til de mest mordlystne: ”Kom og bli med i det tjueførste århundre! Bare hopp i! Her krenker vi alle! Vi har lært oss forskjellen mellom symbolene og det de symboliserer! Brenn flagget mitt og se om jeg bryr meg!”

Trusselen om vold skal ikke få avgjøre hvilke symbolske handlinger folk utfører eller hvilke ytringer det skal være mulig å komme med og likevel overleve. Samtidig skal man ikke gi ekstremister vann på mølla, særlig ikke i den arabiske verden, hvor det fins forklarlige grunner til å se på Vesten med motvilje og/eller skepsis. Når disse to hensynene støter mot hverandre, blir det riktig å si at jeg har rett til å krenke din tro, men respekt nok til å la være. Men det er ikke fordi jeg er redd. Selv om jeg er det også.

Profeten Brian (regissert av Monty Python-medlem Terry Jones, som ikke må forveksles med den koranbrennende amerikanske pastoren Terry Jones) ble i sin tid misforstått og dermed offer for norsk blasfemilov. Filmen krenket ikke Gud, den var en harselas med religiøse skrullinger og politisk sekterisme. Det er forskjell på gjøre narr av de troende og å gjøre narr av det de holder hellig. På samme måte har jeg aldri tolket Kurt Westergaards tegning av skjegget mann med krum nese og bombe med påført Koransitat i turbanen som noe annet enn et angrep på de som dreper i sin guds navn.

Troende mennesker burde ha lært seg, etter alle disse årene, at når man leser de hellige skrifter, så teller ikke det som står om å drepe de vantro og hugge dem ned for sine føtter. De eneste bitene som fortsatt gjelds, er de som sier at du skal være snill. Men hvis du først vil drepe noen, finner du alltids en unnskyldning. Selv demokratiet har vært brukt.

Da fins det trøst i at mange muslimer nå påpeker at Koranen er en bok, og at Allahs ord ikke kan brennes. At de skiller mellom tro og symboler.

Sarkozy fører kamp mot kvinneundertrykking gjennom å forby burka utenfor hjemmet. For det første er det en selektiv kamp for kvinners frihet. For det andre er det å angripe symbolene for å forandre virkeligheten. For det tredje forbyr man burka fordi den kan brukes til tvang, og det er som å forby gafler fordi noen kan få dem i øyet. Og for det fjerde er forbudet en god anledning for kjipe menn til å sperre sine koner inne.

Kirkebrann er også symbolkamp. I hvert fall de gangene det ikke skyldes gammelt elektrisk opplegg. Det er slik satanistene kjemper mot en religion som de hevder kuer enkeltmennesket. Når satanistene uniformerer seg og lusker rundt i kratt nattestid, utstyrt med fyrstikker, minner de ironisk nok om Speiderbevegelsen, som har kristne røtter.

Den norske offentligheten har utviklet en god fintfølelse. Man vet hva som er lov hvor. Komikere står på klubbscenene og påpeker at det står mye corny i Bibelen, mens anonyme rasister krenker islam på nettet. Det fins bare en tro man kan krenke der ute i de ordentlige mediene, der alle kan se det, og det er den troen Märtha Louise har. Dette fordi hun tilfredsstiller tre krav: Hun tror på noe rart, hun er i mindretall og vi syns ikke synd på henne.

Ingen tør å gjøre narr av Snåsamannen, men det er fordi vi er redde for at han skal komme og ta oss.

Første gang publisert i Dagbladet