Monstre: Raske og langsomme

Hadde vi kjent igjen klimaforandringene om de hoppet opp og beit oss i nesa? Absolutt. Men de gjør ikke det.

En manusforfatter går inn på kontoret til sjefen for et stort filmselskap i Hollywood. Sjefen sitter bak et skrivebord og røyker en fet sigar. Forfatteren sier at han har en idé til det som kan bli tidenes skumleste skrekkfilm. Publikum kommer til å bli så skremte at de mister blærekontrollen, sier han. Fortell, sier filmsjefen. Det begynner i en kystby, sier forfatteren. De er vant til flo og fjære. Men en dag synker ikke havet fra flo. Det bare fortsetter å stige. Javel, sier filmselskapsjefen. Han virker ikke hektet ennå. En meteorolog advarer innbyggerne, fortsetter forfatteren, om at de bør bygge flomvern av sandsekker, men ingen tror det har noe for seg. De mener at havet kommer til å synke igjen og at det hele bare er et uvanlig kraftig utslag av en naturlig variasjon. Men allerede en måned senere har husene nærmest stranda fått vann i kjelleren. En måned? gjentar filmselskapsjefen. Det var lenge. Jeg kan knipe inn på tida, sier forfatteren. Jeg kan skrive det om til en uke. For å få det til å føles mer prekært. Det tar fortsatt for lang tid, sier filmselskapsjefen. Det er langsomt. Ingen er redd for sånt som er langsomt. Det er derfor folk fortsetter å røyke, sier han og blåser tre ringer. Det tar tid å få kreft, og du kan ikke se det komme. Ingen er redde for høyvann, sier han. Du kan se det komme på lang avstand, og du blir ikke våt på føttene om du tusler unna i bedagelig tempo. Men det med klima er viktig, sier forfatteren. Det er det sikkert, sier filmselskapsjefen. Men ingen er redde for sånt som kommer langsomt. Manusforfatteren reiser seg og går. Han har allerede begynt å tenke på en romantisk komedie om to pene mennesker som ikke vil falle for hverandre, men gjør det likevel.

På 1930-tallet, skrekkfilmens første gullalder, var det skumle langsomt. Doktor Frankensteins monster stavret. Boris Karloffs ærverdige mumie skred. Trettitallszombiene subbet. Dracula smøg. Det fantes unntak, som Mister Hyde og The Wolf Man, men kinopublikum var den gang villig til å la seg skremme av langsomme vesener. Høy fart var fortsatt ikke skumlere enn en ustoppelig vilje til å komme og ta deg. Denne monstrøse langsomheten nådde et toppunkt 1958, da Steve McQueen fikk sin første hovedrolle i skrekkfilmen The Blob. Klatten. Klysa. Tittelmonsteret var en stor rød gelé som dukker opp i Downington, Pennsylvania. Til tross for slagordet ”It crawls … It creeps … It eats you alive!” verken kravlet, krøp, stavret eller skred den. Det Klatten gjorde var å sige, sive, renne og flyte. Dermed utgjorde den en trussel bare mot de av innbyggerne som valgte ikke å flytte på seg. I en legendarisk scene fortærer Klatten en hel kafé, noe regissøren viser oss ved å la gelé sige over et fotografi av en kafé.

Selv om dette fortsatt er omstridt blant skrekkfilmentusiaster, er den allmenne oppfatningen at zombier ikke begynte å løpe før årtusenskiftet, i 28 days later – selv om monstrene her teknisk sett er i live og dermed ikke zombier, oppfører de seg i andre henseende som zombier – og nyinnspillingen av Dawn of the dead (2004). Dessverre faller dette sammen i tid med den nye bevisstheten om menneskeskapte klimaforandringer og hva som skal til for å begrense dem. Mye tyder på at akkurat idet det begynte å haste med begrensing av klimagassutslipp, sluttet menneskeheten å være redd for langsomme trusler. Vi må ha et brått bøh!, ellers kan det være det samme.

Derfor hører vi mindre fra Rio+20 denne uka enn vi har hørt fra tidligere klimakonferanser.

Flåtten får mer plass enn klimaendringene på avisenes forsider. Det er fordi ingenting ved klimaet får oss til å si au. Hvis klimaforandringene beit oss i anklene og påførte oss nerveskader, ville klimaet fått mer mediedekning. For ikke å snakke om hvis det gjorde oss overvektig.

Men klimaforandringene gjør ikke det. De skremmer oss på samme måte som en rød klatt fra femtitallet. I den grad de kommer, spaserer vi bort fra dem. Det er i hvert fall tilsynelatende strategien. Delegasjonene i Rio tar sikkert klimaet på alvor, men de er fortsatt mer redd for å komme med for omfattende løfter enn de er for global oppvarming.

For noen år siden skrev jeg en liten bok om et langsomt monster. Den heter Sneglemannen, og handler om en forsker som mener at høyt tempo i seg selv utgjør en fare for livet på kloden. Han vil gjøre menneskene langsommere og begynner selvfølgelig med å injisere seg selv med snegleserum. Dessverre, men også forutsigbart, overtar snegleinstinktene og han blir mest opptatt av salat og forplantning. Han er selvfølgelig ikke farlig for noen så lenge man holder seg våken. Men så fort du sovner, kan Sneglemannen komme og ta deg. Jeg syntes det var en ganske ålreit metafor, men var ikke kommet langt i skrivingen før jeg oppdaget at fortellingen kom til å bli mer ekkel enn skummel. Ingen er redd for langsomme ting lenger.

Hollywood vet det. Derfor handler skumle filmer hvor naturen kommer og tar oss, ikke om at havet stiger langsomt, eller at det regner mer eller mindre enn vanlig, eller om erosjon. De handler om meteorer, og om at Manhattan blir islagt og inntatt av ulver, eller skylt vekk av en fire hundre meter høy bølge. De handler om at jorda slår sprekker og sluker flyplasser og byer. De handler om sånt som ikke skjer.

Derfor tar vi det med ro. Derfor kan vi vente til noen andre gjør noe. Derfor minner vi om mannen som våkner om natta av at det brenner i huset, men som legger seg til å sove igjen. Og idet han legger hodet tilbake på puta, sier han følgende til seg selv: ”Jeg vet at det brenner i huset vårt, men vi er tross alt flere som bor her, og jeg ser ingen andre som slukker.”

Første gang publisert i Dagbladet